Snoking i barn sine journalar?

Alle pasientar har rett til innsyn i eigen journal. Foreldre har rett til innsyn i journal for sine barn. Det finst unntak og dei må ivaretakast i sjukehusa, enten journalen er på papir eller tilgjengeleg digitalt.

Av Pål Iden, assisterande fagdirektør, Helse Vest RHF

NRK slo stort opp 29. november at foreldre har tilgang til barn sin journal. Uttrykk som snoke og surfe i journalar blei brukt, og saka mistenkeliggjorde at informasjon var tilgjengeleg digitalt. Det blei skapt eit inntrykk av det ikkje er trygt at foreldre kan lese på internett kva barna deira har snakka med behandlaren om. Noko av det som kom fram er direkte feil. Anna er misvisande.

Alle pasientar har rett til innsyn i sin journal
Pasientar har rett til innsyn i eigen journal, jamfør Pasient- og brukarrettslova §5-1. Denne retten har vi hatt sidan 1977, og retten har blitt ivareteken ved at pasientar tar skriftleg kontakt med sjukehuset og ber om innsyn i journalen sin. Foreldre har på lik linje rett til innsyn i journal for barn under 12 år, som ein del av foreldreansvaret (Pasient- og brukarrettslova §3-4). Det blir derfor heilt feil å seie at foreldre snokar i barna sin journal, som var eit uttrykk brukt fleire gonger i Dagsnytt 18 denne dagen.

Normalt er foreldre til støtte for barnet sitt under sjukdom, og foreldre sitt innsyn i barnet sin journal støttar opp om viktig medverknad i behandlinga, frå barnet sjølv og familien. Men det kan finnast unntak frå dette, og vi må ha rutinar som tek omsyn til barnet også i dei tilfella der involvering av foreldra ikkje er til beste for barnet.

Pasientens helseteneste
I Helse Vest er vi klare på at det er pasienten si helseteneste vi driv. Eit bidrag til dette er å gi pasientane elektronisk lesetilgang til utvalde journaldokument. Denne moglegheita til å lese sin eigen journal på nett bidreg til å gjere det enklare for pasientar å vere delaktige i eiga helse og behandling. Dette gjeld også for foreldra si moglegheit til å følgje opp eigne barn gjennom sjukdom og behandling.

Helse Vest skil ikkje mellom psykiatri og somatikk i handtering av journaldokument. Før innføringa av journal på nett i 2016 blei det gjort ei grundig vurdering, og rutinar blei utarbeidde for tilfelle der innsyn i journaldokument, frå pasienten sjølv eller foreldra, ikkje er tilrådeleg.

Det er eit viktig prinsipp at kvart enkelt  journaldokument som blir tilgjengeleg via nettløysinga på helsenorge.no, må godkjennast for dette av behandlaren. Dette skal skje i tett dialog med pasienten sjølv, også om pasienten er eit barn.

Det beste for barnet er alltid viktigast
Sjølv om dei med foreldreansvar for barn under 12 år nærmast har ein ubetinga rett til innsyn i barnet sin journal, finst det likevel tilfelle der barn og foreldre ikkje har samanfallande interesser og innsyn ikkje skal givast, enten til ein av foreldra eller til begge. I desse tilfella vil omsynet til barnet sitt beste gå føre ein forelder sin rett til innsyn i barnet sin journal. Dette har Helse Vest tatt høgde for i si løysing med elektronisk visning av journaldokument på nett. Det betyr at behandlar, kvar gong han godkjenner eit journalnotat, må vurdere om det er forsvarleg å gjere informasjonen tilgjengeleg elektronisk.

Helsepersonell vil alltid ha eit sjølvstendig ansvar for å yte forsvarleg helsehjelp og ivareta pasienten/barnet sine behov. Det gjeld også retten til å få skjerma journalopplysningar for innsyn frå foreldra. Vi driv kontinuerlig opplæring av tilsette for å tryggje dei i rolla dei har. Behandlarane må gjere  ei aktiv vurdering av kvart dokument som blir godkjent for elektronisk visning, på same måten som dei må gjere dette når foreldre ber om innsyn i journalen på papir.

Skal vere eit system for fleirtalet, men som tar omsyn til mindretalet
Enkelte  ønskjer å sperre journal for visning på nett for foreldre til barn under 12 år innanfor barne- og ungdomspsykiatrien. Det er fleire grunnar til at dette er ein dårleg idé.

Det er like mykje følsam informasjon i somatiske  barnejournalar, som i psykiatriske, for eksempel knytt til overgrep eller mishandling. Også i somatikken skriv ein ned kva barnet fortel, ikkje berre kva ein finn reint fysisk. Vurderingar knytte til om eit journalnotat er eigna for visning på nett, må gjerast også her.

Foreldre til barn med diabetes, alvorleg astma, medfødde muskelsjukdommar, kreft og så vidare, har i dag har stor nytte av journal på nett i deira løypande samarbeid med sjukehuset. Deira behov blir ikkje dekt av tradisjonelt innsyn, som er ein omstendelig prosess, som tar tid, og som ikkje kan gjerast fortløpande.

Behandling av barn kan ikkje og skal ikkje utøvast innanfor ein hemmeleg og lukka verden. Behandlaren eig heller ikkje informasjonen aleine, og skal ikkje stengje ute andre aktørar med legitimt informasjonsbehov, som foreldre og samarbeidande helsepersonell, med ansvar for barnet utanfor sjukehuset. Informasjonsdeling krev likevel alltid at det er til barnet sitt beste.

Helsing Pål

Høyrer vi nok på pasientane?

 

Vi må ta eit oppgjer med oss-og-dei-tankegangen og komme mykje tettare på pasientane sine ønske og behov.

Av Pål Iden, ass. fagdirektør, Helse Vest RHF

I alle menneskelege relasjonar, er gjensidig tillit og respekt utgangspunktet for eit godt forhold. Det gjeld òg mellom pasient og behandlar. Også innanfor psykisk helsevern.

Har vi med oss det perspektivet?

Før sommaren sette NRK fokus på skjerming og isolasjon av psykisk sjuke pasientar. Det er beskrive forhold ved nokre institusjonar som gir assosiasjonar til glattceller i fengsel.

Det er ikkje eit vakkert bilete som blir teikna av forholda for dei psykisk sjukaste i landet vårt.

Kva med skjerming?

Brukt riktig, kan skjerming vere greitt. Når ein pasient blir innlagd, er det fordi livet utanfor er blitt for komplisert og vanskeleg med for mange inntrykk og krav. Pasienten treng å vere ein stad der han kan vere trygg. Skjerming kan då vere eit verkemiddel som gir ro. Men det skal vere i pasienten si interesse, og ikkje brukast som sanksjon.

Frå 1. september trer ei lovendring i kraft. Etter dette må ein spørje pasienten i forkant, og dersom dei ikkje ønsker skjerming, må ein gjere eit vedtak.

Eg ønskjer denne lovendringa velkommen. Noreg som nasjon kan ikkje leve med skuldingar om brot på menneskerettane og lovstridig behandling av ei av dei mest sårbare pasientgruppene vi har.

I tillegg til ei lovendring, er det behov for å gjere ei rekkje tiltak på heilt ulike plan. Her i vest må vi skaffe oss betre oversikt over kor mykje skjerming som blir brukt i våre sjukehus, og få på plass ei felles forståing av når det er nyttig og nødvendig med skjerming – og når det er uakseptabelt.

Mykje av den omstridde behandlinga innanfor psykisk helsevern kjem av kulturen på avdelinga, og vi veit at kompetanseheving, erfaringsdeling og etisk refleksjon er viktige verktøy for å bli betre.

Ikkje alle psykiatriske sengepostar bruker skjerming som behandling i særleg grad. I andre avdelingar er det svært vanleg. I Helse Vest viser tal at det samla sett er høg bruk av skjermingstiltak, men nokre avdelingar trekk opp mens andre har tal under snittet. Her må vi i fellesskap finne fram til ein skjermingspraksis som er tenleg for pasientane.

Korleis er synet vårt på pasientar i psykisk helsevern i 2017?

Er det eit skeivt maktforhold mellom pasient og behandlar? Har vi ei ovanfrå-og-ned-haldning til pasientane? Er det oss mot dei? Spør vi pasientane «i fredstid» korleis vi kan hjelpe dei om dei skulle bli svært urolege eller aggressive? Korleis tek vi imot pasientane når dei blir innlagde? Skal dei rutinemessig bli kroppsvisiterte og skanna av metalldetektorar eller har vi andre, mindre fengselsprega metodar for å ivareta sikkerheita? Har vi husreglar som innskrenkar fridomen til heile pasientgruppa, eller blir det gjort ei vurdering for kvar enkelt? Snakkar vi med pasienten om behandlinga eller blir dette berre diskutert i lukka behandlarmøte?

Svara på desse spørsmåla kan avdekkje mykje om kulturen på avdelinga og kva ein bør jobbe meir med.

Idealet om pasienten si helseteneste inneber at pasienten skal medverke i behandlinga, bli høyrt og teken med på råd. Eit grunnleggjande spørsmål er «Korleis ville vi organisert behandlinga viss pasienten fekk bestemme?».

Dette skal sjølvsagt også liggje til grunn innanfor psykisk helsevern.

Skjerming og bruk av tvang er vanskelege tema for både pasientar og medarbeidarar. Men vi treng debatten om kulturen i psykiatrien. Eg veit at dei som jobbar innanfor psykisk helsevern verkeleg ønsker å gjere ein god jobb. Og dei sit med nøkkelen til korleis vi kan skape gode behandlingskulturar som er prega av gjensidig respekt, tillit og samarbeid. Eg vil ha alle med i arbeidet med å få vekk «oss-og-dei-tankegangen». Vi må mykje tettare på pasientane sine ønske og behov, og her må vi jobbe målretta saman.

Helsing Pål

 

Dette er skjerming
Pasientar kan skjermast dersom dei er til fare for seg sjølv eller andre, eller som behandling. Skjerming er ikkje definert som tvang, men det må fattast eit vedtak dersom pasienten blir skjerma over 12 eller 24 timar. Døra skal ikkje vere låst eller sperra, og det skal vere personell til stades i rommet under skjerminga.

 

Illustrasjonsfoto øverst: Kjetil Alsvik

Hva er god kvalitet og hvem har definisjonsmakten?

Illustrasjonsfoto: Svein Lunde, Stavanger universitetssjukehus

Begrepet «Kvalitet» kan være lettere å forstå intuitivt enn å definere. Det dreier seg om en helhet av egenskaper og kjennetegn ved et produkt eller en tjeneste, og det er knyttet til forventninger. Kvalitet er ikke enten eller, men en skalert størrelse. Pasientene må delta når mål skal identifiseres.

Av Anne Grimstvedt Kvalvik, dr.med og tidligere leder av Program for pasienttryggleik i Helse Vest

Kvalitet er knyttet til forventninger. Vi oppfatter at et produkt eller en tjeneste har høy kvalitet dersom våre forventninger blir innfridd. Så vel pasienter, medarbeidere, ledere og samfunnet som helhet har forventninger eller krav til tjenestene. De ulike partenes forventninger kan være samstemte, men de trenger ikke å være det.

I helsevesenet har vi behov for å operasjonalisere kvalitetsbegrepet; identifisere sider ved tjenestene som kan brukes for å definere mål og for å evaluere måloppnåelse. Kvalitetsindikatorer har slike oppgaver.

En indikator sier noe om ett aspekt ved et produkt eller en tjeneste. I helsevesenet er det behov for å evaluere flere sider av tjenestene. Det er vanlig å kombinere indikatorer for behandlingsprosessen, strukturen tjenestene tilbys innenfor og resultatet eller effekten av tjenesten.

«The Proof of the Pudding is in the Eating» – Resultatet er det viktigste. Men ofte er ikke resultatet synlig før lang tid er gått. Overlevelse er et slikt eksempel. Derfor kan det være nyttig å måle noe som vi vet påvirker det langsiktige målet. For leddgikt er det vist at behandling som reduserer eller eliminerer sykdomsaktiviteten, er gunstig for smerter og leddhevelse på kort sikt og for yrkesaktivitet og overlevelse på lang sikt. Andelen pasienter som får behandling i samsvar med retningslinjene, kan tjene som pekepinn – indikator for behandling av god kvalitet.

Kvalitet er ikke enten/eller, men en skalert størrelse. Ofte snakker vi om en forsvarlig eller optimal kvalitet og mener da den minste akseptable eller den høyest tenkelige verdi. God nok eller ønsket kvalitet er gjerne et sted i mellom disse punktene. Gapet mellom den oppnådde verdi og den ønskede, representerer en mulighet for kvalitetsforbedring.

Hva er det som karakteriserer tjenester av høy kvalitet?
I Helsedirektoratets strategi for kvalitetsforbedring av Sosial- og helsetjensten – «…og bedre skal det bli» –  heter det «Tjenester av god kvalitet er virkningsfulle, er trygge og sikre, involverer brukerne og gir dem innflytelse, er samordnet og preget av kontinuitet, utnytter ressursene på en god måte, og er tilgjengelig og rettferdig fordelt».

I hvilken grad tjenestene er «virkningsfulle, trygge og sikre tjenester» blir gjerne dokumentert gjennom forskning. Best utsagnskraft har forskningen når flere studier har samme resultat. Det forutsetter at det er enighet om hvilke symptomer og funn ved de ulike sykdommene som er viktigst å påvirke og som derfor skal følges. Det Europeiske revmatologmiljøet ble i 1992 enige om et knippe kjerneparametre som skulle inngå i utprøvingsstudier. Dette var et stort fremskritt, ikke minst fordi det da ble lettere å definere mål og å evaluere måloppnåelsen av ulike medikament og behandlingsmetoder. Slike evalueringer kan gjøres i tidsavgrensede utprøvingsstudier, i mer langsiktige sykdoms- og kvalitetsregistre og i lokalt forbedringsarbeid.

De revmatologiske kjerneparametrene ble besluttet av medisinsk personell og i tillegg til legens vurdering av leddaffeksjon omfattet de også pasientrapporterte data. Pasientene ble bedt om å vurdere omfanget av sykdommen og funksjonsnivået sitt på dertil egnede skåringsverktøy. Etter hvert ble det klart at pasienter kan verdsette andre sider ved behandlingen enn det medisinske fagmiljøet. Fra 2002 har pasientrepresentanter i økende grad vært med på å identifisere viktige konsekvenser av revmatiske sykdommer – og dermed på å bestemme hvilke symptomer som det er særlig viktig å påvirke ved behandling.

Moderne leddgiktbehandling er ambisiøs – målsettingen er ingen sykdomsaktivitet. En forskningsbasert undersøkelse har vist at pasientene mener at status for smerte, fatigue (tretthet/utmattelse) og uavhengighet må inngå i evalueringen av om av dette målet er nådd*.

Det ligger makt i å definere mål og i å bestemme hvordan måloppnåelse skal evalueres. Utvikling av begrepet «Pasientens helsetjeneste» innebærer maktoverføring til pasientene. OECD publiserte i januar 2017 anbefalinger rundt bruken av pasientrapporterte indikatorer. Her heter det: «Asking patients to assess the results of their care is perhaps the most important single step we can take to improve health care».

Jeg tror vi må spørre pasientene, og jeg ser fram til at brukere/pasienter skal bidra ikke bare med å rapportere sin situasjon på skåringsverktøy som fagmiljøene har laget, men også i arbeidet med å definere kvalitetsindikatorer til bruk i den videre utviklingen av en helsetjeneste av god kvalitet.

Ha en fin dag!
Hilsen Anne

 

*van Tuyl LHD, et al. Ann Rheum Dis 2016;0:1–7. doi:10.1136/annrheumdis-2016-209835

Aggressiv medisinsk planlegging

Av Baard-Christian Schem, fagdirektør Helse Vest RHF

Vi har en høylytt debatt gående om hvordan vi skal måle ventetider og holde oversikt over mennesker som venter på hjelp i spesialisthelsetjenesten. Mye av diskusjonen dreier seg om man skal gi henviste pasienter rett og tidsfrist til start av videre utredning, eller til start av behandling, og om vi kamuflerer den tid som går fra pasientens frist er oppfylt til behandling starter. Viktig nok, men alene er en slik debatt etter mitt syn et sidespor.

Basert på medisinsk logikk er det ønskelig at det store flertall får frist til utredning. Start av elektiv behandling forutsetter en diagnose og en tilstrekkelig kartlegging av tilstanden til å vite hva som isolert sett er rett behandling for denne. Men man må også ha oversikt over pasientens andre medisinske tilstander og mentale status, både for å ta endelig stilling til anbefalt behandling, og hvor denne kan utføres. Den informerte pasient skal også kunne samtykke etter en prosess som ofte skal skje ved samvalg.

Å tro at dette mer enn unntaksvis skal kunne gjennomføres i løpet av en vurderingsperiode på 10 virkedager, er naivt. Alternativet er å gi pasienten juridisk rett og frist til en gitt behandling før man vet at denne er den riktige, og om pasienten vil samtykke. Det vil jeg motsette meg hvis jeg er pasient. Jeg vil være uavklart, til jeg er ferdig utredet og har tatt stilling til den behandling jeg så blir anbefalt.

Men jeg ønsker at prosessen skal gå raskt, uten ekstra oppmøter med tilhørende utsettelser fordi planlegging og forberedelse er mangelfull. Jeg ønsker derfor å innføre et nytt begrep: Aggressiv medisinsk planlegging, der vi bruker all den informasjon vi allerede har og i økende grad får tilgang til om den enkelte pasient, slik at alt er forberedt og på plass når pasienten møter opp.

I mine første år som spesialist var det en kontinuerlig plage at jeg stadig ble avbrutt av personsøkeren, med spørsmål fra kolleger om hva som skulle gjøres med pasienter jeg hadde vurdert eller behandlet. Langsomt gikk det opp for meg at jeg ved vurdering av henvisninger og ved kontakter med mine pasienter helt systematisk kunne skrive inn i journalen min vurdering og en plan for videre opplegg. Vurderingen kunne – som før – ta lang tid, men når den var gjort, gikk det meget raskt å få dette skrevet ned mens min inkontinente hukommelse fortsatt hadde informasjonen intakt.

Antall avbrytelser falt nærmest til 0. Ordningen var meget tidsbesparende for meg, som dessuten slapp å grave fortvilet i hukommelsen når jeg ble spurt om vurderinger f. eks. av henvisninger gjort dager eller uker tidligere. Hvis jeg visste at det ville bli behov for å innhente informasjon eller rekvirere supplerende undersøkelser, var det samlet sett langt mer tidsbesparende å gjøre dette sammen med vurderingen, i stedet for å bare skyve arbeidet og problemene over på neste ledd i pasientforløpet.

Jeg har også vært på ”mottakersiden”: Når pasienten på poliklinikken var ukjent for meg, men en erfaren kollega i et strukturert notat hadde dokumentert de sentrale fakta, sin vurdering og en behandlingsplan, og alt som trengtes for øvrig var rekvirert og på plass, kunne jeg med én gang gå til det som var det vesentlige for pasienten. Spart tid for meg, men ikke minst: Spart tid og fravær av frustrasjon for pasienten, som opplevde det som ekstremt tillitvekkende at det åpenbart fantes en gjennomtenkt plan når de møtte opp.

Det tar klart lengre tid å vurdere henvisninger når man skal drive aggressiv planlegging. Men man sparer kolleger av ulike profesjoner, pasienter og pårørende for store mengder plunder og heft i det videre forløp. Argumentet ”vi har ikke tid” er feil: Samlet tidsbruk både for fagfolk og pasienter øker når uavklarte problemer og rekvirering av nødvendige forberedelser og undersøkelser skyves ut i tid, i stedet for å tas tak i tidlig og planlagt.

Vi mangler fortsatt perfekte planleggingsverktøy i den elektronisk journalen, men man kommer langt med et strukturert og ”kulepunktert” planleggingsnotat. Ønsket om det perfekte system må ikke utsette forbedringer som er fullt mulige her og nå.

Med interaktive henvisninger fra fastleger, innsyn på tvers av journalsystemer mellom ulike sykehus, konsolidering av databaser med all bildediagnostikk i hver region, – noe som alt finnes eller er på vei inn –, blir tilgangen til nødvendig informasjon for å kunne gjennomføre aggressiv medisinsk planlegging enda bedre. Det er ingen grunn til å vente med dette hvis vi skal skape pasientens plunderfrie helsetjeneste.

Hilsen Baard-Christian

Dette innlegget stod også på trykk i Dagens Medisins papirutgave 20. april 2017

Sjukehusa i 2035: Robotar, dr. Watson og større ansvar for eiga helse?

Illustrasjonsfoto frå Helse Fonna. Foto: Kjetil Alsvik

Sjølv om det alltid er knytt usikkerheit til å spå om framtida, så ser vi i Helse Vest store endringar i horisonten. Endringar som vil få merkbare konsekvensar for både pasientar og helsepersonell.

Av Herlof Nilssen, administrerande direktør i Helse Vest RHF

Mykje er sjølvsagt usikkert, men det er også ein del vi veit om tida fram mot 2035.

Eldre, storforbrukarar av helsetenester
For kvar time aukar den gjennomsnittlege levealderen med tolv minutt. Dette er eit enormt framsteg, men inneber stadig fleire eldre per yrkesaktive person. Og vi veit at ein 70-åring forbruker om lag dobbelt så mykje helsetenester som ein 40-åring.

Skal vi levere helsetenester på same måte i 2035 som i dag, så krev det at kvar tredje 16-åring vel ei helsefagleg utdanning. Det er ikkje berekraftig. Difor må vi endre måten vi jobbar på med mange ulike tiltak. Truleg vil meir av helsetenestene ein i dag får på sjukehus, i nær framtid skje i heimen til pasienten.

Fleire generalistar og meir spisskompetanse
Vi veit også at krav til kompetanse hos helsepersonell vil endre seg. Vi treng nokre med breiare kompetanse, slik at dei i større grad kan sjå heile pasienten med alle sine sjukdommar. Og vi treng nokre som blir endå meir spesialiserte. Det gjeld blant anna for sjeldnare tilstandar der det er færre pasientar. Desse skal i større grad behandlast på ein plass av eit fåtal legar og kan difor ikkje alltid forvente å få behandling nær heimen.

Meir skreddarsaum
Små sjukehus vil likevel ha nok å gjere. Behovet blant kronikarar og eldre vil auke enormt. Vi må sjå på korleis vi organiserer oss – mellom ulike sjukehus og på tvers av avdelingar  – for å levere helsetenester betre og meir skreddarsydd kvar enkelt pasient, samtidig som det skjer på ein effektiv måte. Pakkeforløpa som dei siste åra er innført for kreftpasientar er eit vellykka eksempel og ei støypeskei for organiseringa av pasientbehandling innan andre fagområde.

Robotar og teknologi tek over
Vi veit også at teknologien gjer sitt inntog i sjukehusa i rasande fart. Det handlar om så mykje forskjellig. Dr. Watson-teknologi, der datamaskiner hjelper helsepersonell i å stille diagnosar og finne rett behandling. Smarte dataprogram som tek over rutinearbeid og registreringar som ikkje må gjerast manuelt. Robotassistert teknologi innan kirurgi. Sjølvbetjente løysingar der pasientar oppdaterer eigne opplysningar, og der det meste av dialogen med sjukehuset føregår. Framtidas pasientar må førebu seg på å ta eit større ansvar for eiga helse. Eg trur det blir ein styrke både for pasientane og oss.

Rivande medisinsk utvikling
Budsjetta våre vil bli strammare. Den medisinske utviklinga går fortare og det blir ei kjempeutfordring å hengje med. Vi vil i større grad måtte prioritere mellom behandlingar fordi vi ikkje har råd til alt. Det gjeld ikkje minst nye, dyre kreftmedisinar. Her må vi alltid vege gevinsten for pasientane opp mot det medisinen kostar. Vi har avgrensa midlar til rådvelde, og dersom vi brukar meir pengar på medisin, så må vi bruke mindre på eit anna område.

Alle må få brød for nokre kan få kake
Utfordringa blir å balansere dette. Vi skal prioritere innanfor eit fagområde, og samtidig på tvers av alle fagområde. Difor må vi alltid sjå på kor pengane vi har kan gjere mest nytte for seg. Som helsefagdirektøren vår, Baard-Christian Schem, så treffande seier det: «Alle må få brød før nokre kan få kake.» Prioritering skjer uansett om vi er bevisste på det eller ikkje. Prioriterer vi opp noko, så går det automatisk utover noko anna. Vi må sørgje for å ha eit system som sikrar at fordelinga av ressursane blir mest mogleg rettferdig.Herlof Nilssen, portrett. Foto.

Ein av dei viktigaste nøklane
Ei av dei største utfordringane vi har framfor oss er å få til ei god oppgåvedeling og godt samarbeid mellom spesialisthelsetenesta –  med sine sjukehus og institusjonar – og kommunehelsetenesta – med sine fastlegar og sjukeheimar. Her står utfordringane i kø, og dei er av både juridisk, teknologisk og «kulturell» karakter. Ein av nøklane til å oppfylle «pasientens helseteneste» som er helse- og omsorgsminister Bent Høie og vår felles visjon, ligg nettopp her.

Andre utfordringar er eksplosjonen i livsstilsrelaterte og kroniske sjukdommar, samt auken i kreft og demens. Dette vil setje spesialisthelsetenesta og ikkje minst kommunehelsetenesta på prøve. Antibiotikaresistens er ei anna dyster utfordring som vi berre har sett starten på. Klarer vi ikkje å få bukt med dette, vil sjukdommar som i dag er nærmast utrydda ta fleire liv enn kreft i ei ikkje fjern framtid.

Vi har ikkje svaret på alle utfordringane vi veit kjem – og i alle fall ikkje på dei vi ikkje kan forutsjå. Men ved å skaffe oss oversikt over noko av det vi har framfor oss, kan vi starte jobben med å finne løysingar. Den jobben er vi godt i gang med no.

Helsing Herlof

Takk for at du tar min sikkerhet på alvor!

God pasientsikkerhet gir trygghet. Og trygghet er helt essensielt for å fremme god helse. Tusen takk til alle dere som bidrar og tar pasientsikkerhet og HMS på alvor, hver dag. Det betyr utrolig mye for oss som besøker dere.

Av Linn Bæra, leiar av regionalt brukarutval i Helse Vest

Som pasient trenger jeg å oppleve trygghet i møte med helsevesenet. Som pasient- og pårørende representant i det regionale brukerutvalget i Helse Vest, har jeg fått følge dette arbeidet både fra innsiden, som pasient, og fra systemnivå, altså hvordan det jobbes med dette i regionen som helhet. En ting jeg har lagt merke til, er at medarbeiderne i sykehusene tar pasientsikkerhet på alvor.

Pasientsikkerhet handler ofte om de handlingene som gjøres hver dag i sykehusene. Det handler om de små tingene og det handler om kultur. Dette gjelder både for medarbeiderne og for pasientene. Personalets arbeidsmiljø og opplevelse av trygghet henger sammen med og påvirker pasientsikkerheten. Et godt arbeidsmiljø med forutsigbare, riktige og gode rammer, både fysiske, sosiale og psykiske, reduserer sjansen for at det blir gjort feil som kan resultere i pasientskader.

Ved en anledning ble jeg som pasient sittende å vente i en travel sykehusgang. En lege passerte meg flere ganger mens jeg ventet. Plutselig stopper han, ser på meg og spør om det er noen som vet at jeg er her og om det er noen som ivaretar meg. Dette er trygghet. Det er medarbeiderne; sykepleierne, psykologene, renholdspersonalet, lederne, legene, driftspersonalet, teknikerne, hjelpepleierne og andre, som skaper denne tryggheten. Som hver dag gjør små og store handlinger som i sum ivaretar tryggheten, sikkerheten og god helse for pasienter, pårørende og sine kollegaer.

Og det gleder meg å kunne si at det i Helse Vest er mange av disse menneskene! Pasientsikkerhet og HMS er en naturlig del av arbeidsdagen, og gjør at jeg som pasient kjenner meg trygg hos dere. Det er ingen selvfølge. Som regional brukerrepresentant sitter jeg i styringsgruppen for det regionale pasienttryggleiks programmet i Helse Vest, og jeg vet at det ligger mye hardt arbeid bak resultatene.

I Helse Vest er det mange eksempler på at det nytter å arbeide målrettet med å bedre pasientsikkerheten og kvaliteten på tjenestene. Det nytter å sette fokus på det vi ønsker å gjøre noe med. Høy overlevelse, få sykehusinfeksjoner og god kommunikasjon er noe av det som bidrog til bedre kvalitet i 2016.

Bruk av scoringsverktøy ved Trygg gastro har hatt betydningsfull effekt på håndteringen av komplikasjoner i forbindelse med operasjon, som igjen har stor betydning for utfallet for pasienten. Arbeidet med å skape Trygge fødsler ble nominert til Helsedirektoratets forbedringspris 2016, og arbeidet med å unngå trykksår og urinveisinfeksjoner har gitt gjentatte rekorder med null trykksår og urinveisinfeksjoner på flere avdelinger. Det er lagt ned mye godt arbeid for å få dette til, og det er mange som har bidratt over tid. Dere fortjener all honnør og jeg vil takke dere alle for at dere tar min sikkerhet på alvor.

Jeg vil takke alle som spør. Alle som tar seg tid til å spørre hvordan det går med meg. Som spør om hva som er viktig for meg, spør om det er noe mer jeg lurer på eller bekymrer meg for. Alle som tar seg tid til å sette seg ned ved sengen min, snur seg bort fra datamaskinen, som ser meg i øynene og som lytter til det jeg har å si.

For ved disse små, enkle handlingene, som er så ubeskrivelig betydningsfulle for pasientene, ivaretas også pasientsikkerheten. Slik fanges det blant annet opp om pasienten ikke har all nødvendig informasjon, om pasienten tar de nødvendige medisinene, og ikke minst om pasienten får rett behandling. Enkle spørsmål som kan redde liv. For noen enkel spørsmål eller en gjennomgang av en sjekkliste, kan fange opp komplikasjoner ved medisinering, forverring av en tilstand eller selvmordsfare.

Takk til alle dere som tar dere tid til å se den enkelte pasient og til å spørre! Jeg håper at du som leser dette innlegget tar deg tid til å stoppe opp, og lar betydningen av det du gjør få synke inn.

Et smil, et spørsmål, et IKT-system som fungerer, et meldt avvik, en fjernet ring, en gjennomført sjekkliste, et mindre trykksår. Alt dette har enormt stor betydning for oss som besøker dere.

Takk for din innsats, ditt engasjement og din omsorg.

Hilsen Linn

Åpenhetens pris – og åpenhetens muligheter

allemoter_0552_860

Av Pål Iden, ass. fagdirektør i Helse Vest RHF

Det er en viktig debatt som reises av Jana Midelfart Hoff, nevrolog og fraksjonsleder (H) i Helse- og sosialkomiteen, Bergen i Dagens Medisin 13.01.2017. Midelfart Hoff er bekymret for de virkningene pasientens direkte lesetilgang til egen sykehusjournal kan ha på journalføring og dermed kvaliteten i helsetjenesten.

Pasientens digitale lesetilgang til egen pasientjournal vil nok føre til endringer i pasient-behandler-relasjonen. Men: dersom man benytter de mulighetene som ligger i nyvinningen, vil både pasient og behandler komme styrket ut av det.

Gjennom mange års erfaring som praktiserende lege har jeg utelukkende positiv erfaring med å involvere pasienten i mine vurderinger rundt symptomer og funn. Ofte er pasientens uro større enn min egen profesjonelle bekymring, og jeg kan berolige pasienten og avgrense helsehjelpen til at vi ser det hele an sammen. Noen ganger faller min profesjonelle bekymring sammen med pasientens egen uro, og vi enes om å gå videre med utredning eller supplerende vurderinger hos en kollega med mer spisset kompetanse.

Det hender endog at jeg i blant er mer bekymret enn pasienten selv. Men alltid tar jeg med meg pasienten i mine bekymringer, og informerer der og da. «Jeg har ikke grunnlag for å stille noen sikker diagnose hos deg, men er bekymret, og vi må utelukke at det kan være alvorlig sykdom som er årsak til blødningene dine. Du har ingen andre tegn til kreft, men det er viktig at vi gjør en grundig undersøkelse, slik at også dette kan utelukkes».

Min erfaring er at pasienten uten unntak beroliges av denne typen kommunikasjon. Hun har jo oppsøkt meg på grunn av egen bekymring og kjenner seg tatt på alvor når jeg ikke slår meg til ro eller avfeier det hele med en lettvint, beroligende forklaring.pal-iden

Jeg har også ti års erfaring som fylkeslege, og har behandlet utallige klager fra fortvilte pasienter og pårørende. Ingen av disse klagene har dreid seg om at legen har eksponert sin egen tvil eller bekymring. Derimot har mange klager gått på at pasienten ikke føler at hennes uro er blitt møtt, eller at hun har fått en diagnose som hun ikke kjenner seg igjen i. God kommunikasjon i konsultasjonen og et journalnotat som samsvarer med konsultasjonen, gir økt presisjon i det kliniske arbeidet, bygger tillit og forebygger økt bekymring og unødvendige viderehenvisninger. Klage har også kommet fra pasienter som ikke har forstått viktigheten av å møte til videre undersøkelser, fordi legen har unnlatt å formidle at utredningen er begrunnet i en faglig bekymring. («Legen sa han bare henviste meg for sikkerhets skyld, og fortalte ikke at han var sterkt bekymret for alvorlig sykdom»)

Og her er mange fallgruver: Jeg pratet nylig med en pasient som hadde kommet hjem og lest følgende i sin egen journal: «Helt sikker Cancer Prostata, men pasienten selv er ennå ikke informert om dette» (Det hører med til historien at den bombastiske kliniske diagnosen ble avkreftet gjennom videre undersøkelser).

Jana Midelfart Hoff foreslår å slutte å nedtegne sine bekymringer og tentative diagnoser i journalen, for ikke å bekymre pasienten. Dette er feil strategi. Ikke bare fordi det bryter med de lovmessige kravene som påhviler helsepersonell, men også fordi det er dårlig klinisk praksis. Nei: Del dine bekymringer med pasienten i konsultasjonen, eksponer din tvil og du vil oppleve at det bygger tillit.

Jeg arbeider i dag i Helse Vest og er bl.a. engasjert i å rulle ut «min Pasientjournal» i Vestlandspasienten.no og på Helsenorge.no.

Nye digitale løsninger gir økt innsyn og dermed makt til pasienten. Dette er vi i Helse Vest tilhengere av. Åpenhet gir bedre helsetjenester og tryggere helsetjenester, og følger opp helseminister Bent Høies mantra: «Intet om meg, uten med meg!»

Åpenhet vil dessuten styrke helsepersonell-rollen i en tid der lettvinte og ofte feilaktige svar kan hentes på nettet, eller i alternativ-sjappa på hjørnet.

Hilsen Pål Iden

Dette blogginnlegget ble også publisert som en kronikk i Dagens Medisin 9.2.2017

Foto toppbilde: Thor Brødreskift