Øving gjer meister, eller?

I slutten av august 2016 blei avdeling 5E på Stavanger universitetssjukehus fullstendig røyklagt, som del av ei storskala brannøving, der både brann, politi og naudmeldesentralane deltok. Stavanger universitetssjukhus var med dette det første store sjukehuset i Noreg som arrangerte ei fullskala brannøving. Kva lærer vi av øving på beredskap, i og utanfor sjukehusa?

Av Ingvill Skogseth, seniorrådgievar og beredskapsansvarleg i Helse Vest RHF

beredskapsovelse_hst_3

Dramatisk brannøving
Beredskap er noko vi alltid tek på alvor. Når ulykker, kriser og katastrofar rammar, er det avgjerande at sjukehusa kan handtere dei helsemessige konsekvensane for befolkninga, og sikre at dei får nødvendig medisinsk behandling, pleie og omsorg.

Og dette gjer sjukehusa bra. I Gjørv-rapporten som tok føre seg erfaringane etter hendingane 22. juli, fekk helsesektoren positiv omtale for å ha gode beredskapsplanar som fungerte, sjølv under ein katastrofe som overgikk det meste vi kunne sjå for oss.

Men det er ikkje nok å ha gode beredskapsplanar og gode rutinar på papiret. God krisehandtering føreset god kommunikasjon, samhandling og ei klar rolleforståing. Alle må vite kva rolle dei har i situasjonen, og kunne handle i tråd med den utan å nøle. For å få til dette må ein øve, og enda viktigare, ein må læra av øvingane.

Øving gjer ikkje alltid meister
Dette høyrast kanskje sjølvsagt ut, men faktum er at mange verksemder øver på dei same tinga år etter år etter år, fordi dei ikkje evner å følgje opp det som kom fram i øvinga, på ein god måte.
Som Yngve Dyrøy skriv i bloggen sin om læringsutbytte frå storskala øvingar:

– For å oppnå læringsutbytte kreves det at organisasjonen er forberedt på å ta til seg lærdommen fra en øvelse. Uten denne kompetansen vil dere bare gå i sirkel.

beredskapsovelse_hst_2

Korleis øver vi?
Naudetatane i Sør-Rogaland har, som dei første i landet, gått saman om å utarbeide ei øvingshandbok, nettopp med det mål å sikre at øvingane er grundig planlagde og forankra i leiinga, at dei har tydelege øvingsmål, avklarte ansvarsforhold og riktig ressursbruk, og at øvingane blir evaluerte etterpå, med tydelige aksjonspunkt som faktisk blir følgt opp (det hjelper ikkje stort å evaluere ei øving om evalueringa blir liggjande i ei skuff).

Klarer ein å oppfylle dette, vil øvingane vere nyttige, og dei vil drive verksemda framover. Det vil på sikt styrkje organisasjonen si evne til å takle både små og store hendingar.

Små eller store øvingar?
Gode og nyttige øvingar er ikkje nødvendigvis berre dei store fullskala øvingane der alle naudetatane deltek. Det kan vere like viktig med mindre øvingar og anna ferdigheitstrening. Det er ofte i detaljane vi snublar, og det kan få store konsekvensar. Mindre tabletop-øvingar (øvingar kor ein snakkar seg gjennom heile scenarioet), eller små, men hyppige øvingar, kor ein for eksempel berre trener på varslingsrutinar eller ei spesifikk oppgåve, kan vere veldig nyttig, både i seg sjølv, og som førebuing til ei større øving.

beredskapsovelse_hst_1Brann på Stavanger universitetssjukehus!
På øvinga i Stavanger var ingenting overlate til tilfeldigheitene. I forkant av øvingane blei det gjennomført seks tabletop-øvingar for alle vaktlag i Seksjon for vakt og sikring på sjukehuset. Dette resulterte blant anna i revisjon av lokal brannvernplan. Ein hadde òg oppfølgingspunkt frå tidlegare øvingar på psykiatrisk divisjon, som blei teke med inn planlegginga. Alle deltakarane blei dessutan oppmoda om å gjennomgå E-læringsprogrammet for brannvern.

Ein slik grundig gjennomgang før sjølve øvinga er viktig for å luke ut misforståingar og usikkerheit, og for at alle deltakarane skal vite nøyaktig kva ein øver på og kvifor. Ein vil ikkje bruke den kostbare tida ein har til rådighet i ei storskala øving til å diskutere detaljar.

Øvinga blei gjennomgått straks etter avslutning av den praktisk delen, og deltakarane fylte ut evalueringsskjema, som blei samla inn. Arbeidet med å setje saman og systematisere observasjonane knytte til mål for øvinga og forslag til forbetringstiltak, starta allereie same veke som øvinga blei halde. Inntrykka og observasjonane var då ferske, og ein kom svært raskt i gang med evalueringsprosessen.

I etterkant av øvinga blei det laga ein evalueringsrapport med ei aksjonsliste for kva som må følgjast opp, i tillegg til tidspunkt for når det skal vere følgt opp. Denne aksjonslista er forankra i leiinga på sjukehuset.

Kriser er meir enn katastrofar og blålys_6ka0409_
Ei krise kan vere så mangt, og det er ofte vanskeleg å førestille seg på førehand kva som kan bli ein beredskapssituasjon. Snøstorm i Eigersund, slik at ambulansane ikkje kjem seg fram? Mobilnettet nede, slik at folk ikkje klarer å ringje 113? Tekniske problem på sjukehusa, som gjer at viktige digitale løysingar er ute av drift? Streik blant vaskeritilsette, som gjer at kleda på sjukehusa ikkje blir vaska?

I øvingane øver ein på å følgje nedfelte planar og rutinar, uansett kva som er bakteppet for hendinga. Sjølvsagt vil det vere variasjonar frå ei hending til ei anna, men har ein gode beredskapsplanar, så skal dei kunne fungere i alle hendingar.

Brannøvinga på 5E i Stavanger må seiast å vere ein suksess, nettopp fordi dei fekk avdekt ting som ikkje var optimale. Med den grundige evalueringa øvinga hadde etterpå, og med rutinane dei har på Stavanger universitetssjukehus for å følgje opp øvingar, rutinar som er nedfelt i øvingshandboka, veit eg at dette vil bli teke tak i, og at sjukehuset no er eit endå tryggare sted å vere, enn før dei øvde.

Helsing Ingvill

Nå er vi i gang!

Av Marit Kobro, administrerende direktør, Pasientreiser ANS

1. oktober markerte vi overgangen til en digital hverdag for pasientreiser. Pasienter som har reist til behandling fra denne dagen kan sende sin søknad om refusjon av reiseutgifter elektronisk på helsenorge.no. Med dette er også vi i Pasientreiser bidragsytere til at helsenorge.no blir en felles portal med viktig helseinformasjon og innbyggertjenester som bidrar til en enklere hverdag for pasientene. Det er vi glade for.

pad_m_helsenorge_1200x630pix

Den digitale reisen har vært lang! Med mange involverte underleverandører har kontinuerlige avklaringer underveis vært viktig for å finne gode løsninger. Smidig utviklingsmetodikk har vært avgjørende for å få på plass løsningen som ligger på helsenorge.no i dag. Likevel er dette en førstegenerasjon. Nå er det mulig å søke om å få dekket reisen sin med en fast sats per reiste kilometer, men skal pasienten søke om å få dekket tilleggsutgifter som krever dokumentasjon, må papir fortsatt benyttes. Erfaringene vi gjør oss nå vil bli brukt i den videre utviklingen av løsningen, slik at det sterke fokuset på brukermedvirkning og brukervennlighet fortsatt ivaretas når det innen kort tid også blir mulig for flere brukergrupper å søke elektronisk.

Myndighetene har forenklet regelverket for pasientreiser. Den nye hovedregelen er at reisen dekkes 2,20 kroner per reiste kilometer, uansett hvilket transportmiddel som er brukt. Ved å gjenbruke informasjon på tvers i helsesektoren og tillate samhandling mellom offentlige registre, trenger ikke pasienten lenger å legge med bekreftelse på å ha møtt til behandlingen. Personopplysninger er allerede hentet inn fra folkeregisteret, når pasienten logger seg inn på den sikre digitale løsningen på helsenorge.no. For pasienten forenkler dette søknadsprosessen, det blir mer forutsigbart hva som dekkes og pasienten kan selv følge saken gjennom oppdaterte statuser på nettet. Dette er pasientens helsetjeneste!

Pasientreiser mottar nesten 2 millioner telefoner årlig. Brukerstøtte per telefon er tidkrevende både for innringer og forvaltning, og er ikke tilgjengelig hele døgnet. Det er derfor et mål å utvikle god informasjon som kan erstatte den informasjonen som gis på telefon i dag. Målinger fra SSB viser at nordmenn generelt bruker mye internett og vi har en godt utbygd infrastruktur for internett. I følge SSBs statistikk for bruk av IKT i husholdningene brukte 96 prosent av befolkningen internett 2. kvartal 2016.

Parallelt med utviklingen av den elektroniske løsningen har det derfor vært jobbet med å få samlet informasjon om pasientreiser på felles nettplattformer. Pasientrettet informasjon om området vårt ligger nå på helsenorge.no, sammen med annen verdifull pasientinformasjon. Informasjon til behandlere, transportører og andre samarbeidspartnere er overført til felles nettplattform for spesialisthelsetjenesten. Målet er å lage en sømløs overgang for alle som trenger informasjon om pasientreiseområdet i hverdagen, enten det gjelder privatpersoner eller offentlige instanser.

marit_kobro_bloggivest_800pxMange som enten jobber i Pasientreiser ANS eller ved ett av de lokale pasientreisekontorene har de siste to årene hatt en hverdag preget av arbeidet for å få denne løsningen på plass. Ulike kompetanseområder har arbeidet gruppevis med delleveranser i prosjektet. Ressurser fra lokale pasientreisekontor har blant annet bidratt til å videreutvikle saksbehandlingssystemet for å forenkle og automatisere behandlingen. Det har vært utført 12 organiserte brukertester underveis.

Disse brukertestene har hatt som mål å optimalisere brukervennligheten av den elektroniske løsningen. Brukere til testing er hentet inn via flere kanaler, men det har vært et viktig prinsipp å inkludere Pasientreiser ANS sitt brukerpanel. Tilbakemeldinger fra de som faktisk skal bruke systemet utgjør den viktigste referansen for utviklingen av en brukervennlig tjeneste. Det gjelder løsningen som ligger på helsenorge.no i dag, men det vil være like førende for all videreutvikling av denne tjenesten og ved utvikling og moderniseringen av andre områder innen pasientreiser.

I Pasientreiser ANS legger vi bak oss en tid med stort fokus på teknisk utvikling av denne løsningen. I det daglige arbeidet med fokus på god løsningsarkitektur, videreutvikling av IT-systemene for hele området og mål om å fortsette digitaliseringen, er dette verdifulle bidrag og erfaringer til en videre forbedring og fornying av området.

Blikket vårt skal fortsatt være på digitalisering av pasientreiseområdet slik at pasienter, behandlere og forvaltning er i stand til å møte fremtidens krav til en moderne helsetjeneste. Vi gleder oss til et fortsatt godt samarbeid med resten av Helse-Norge i dette arbeidet!

Ha en fin dag!

Hilsen Marit Kobro

Skjebner på et venterom

rbupblogg Selv med tolk kan det være vanskelig å forklare en nyankommet asylsøker eller flyktning hva den nye klientrollen som pasient innebærer. For ferske innbyggere vil deler av både somatisk og psykiatrisk helsetjeneste fremstå som lite gjenkjennbar, ispedd betydelig tvil og frykt rundt viktige bestanddeler som informasjonsdeling og taushetsplikt.

 

Av Hedwig Maria Kverneland Whyte Bogstad-Kvam, kontorleder ved transkulturelt senter, Stavanger universitetssjukehus

Min arbeidshverdag er ved Transkulturelt Senter. Vi skal bidra til at traumatiserte asylsøkere og flyktninger får et likeverdig helsetilbud, med spesielt fokus på tjenestene som ivaretar deres psykiske helse. Som kontorleder er jeg ansvarlig for å forvalte og definere velkomst, informasjonsflyt og klinikkens grenser, skriftlig og muntlig.

Det er jeg som svarer pasienter, pårørende og samarbeidende etater og instanser i telefonen. Jeg skriver brev, diktat, møter i døren, følger til busstoppet (!), passer på at tolken er på plass, trøster og passer barn ved behov. Min skranke kan senkes og heves, og jeg har fjorden og årstidene som utsikt.

rbupblogg2Andre trekker seg inn i de lune sofakrokene på venterommet. De kan synes det blir litt vel mye hav, for det er ikke mange månedene siden de selv satt i en overfylt gummibåt med skrik og bølger som overdøvet hverandre. Noen vil vente inne hos meg, noen vil vente i fred, noen kan norsk, noen har opphold og andre igjen har gått under jorden. De fleste vil ha både kaffen og kardemommeteen mye søtere enn «vi» er vant til.

Tolk, tid og tillit
Enkelte dager opplever vårt team, som består av fire behandlere og meg selv, en tks-gruppebildeoverveldende og felles følelse av å drive med «det umuliges kunst». Denne er både god og vond. Vi prøver å planlegge timer og plante håp hos papirløse vi ikke kan sende brev til eller nå per telefon. Vi deltar i ansvarsgruppemøter med stramt budsjett hva gjelder tolk, tid og tillit.

Disse dagene er likevel sammenvevd større glimt av både mestring og driv – en uskreven prosedyre om sammen å være godstog av vilje og engasjement (uten pekefinger!) for likeverdig og kultursensitiv tilnærming i helsehjelpen som tilbys. I vårt arbeid med og rundt asylsøkere- og flyktninger har vi fått en grundig drilling av rolle- og ansvarsfordelingen som skal være på plass rundt dem. Verge, fullmektig, advokat, flyktningkonsulent, saksbehandler og kontaktperson samler dokumenter i hver sin mappe, og med hvert sitt ansvar.

Det fremmede landet
I et poliklinisk behandlingsforløp innenfor psykisk helsevern tildeles asylsøkere og flyktninger en ny type klientrolle. Denne er det vanskelig å forklare hva innebærer (selv med tolk!).
For til forskjell fra de andrebilde-av-hillevagsveien-8 forløpene, der flyktningen og hans/hennes familie kan oppfatte seg som «nok en klient», kan en psykoterapeutisk relasjon til behandler i beste fall bidra til å gjøre pasientrollen til en individualiseringsprosess for den det gjelder. Et parallelt eksempel; asylintervjuer hos politiet tar også for seg menneskets individuelle livshistorie – men med helt andre mål.

Det handler om juridiske avklaringer og identitetsstadfestende, etterprøvbar og kronologisk dokumentasjon av bakgrunn, tilhørighet, fluktrute og rettigheter. For mennesker fra såkalte kollektivistiske samfunn (en etter hvert omdiskutert beskrivelse men åh-så-lett-og-ty-til i det man lager «flerkulturelle» eksempler som over) representerer dette en ny dimensjon ved helsehjehedwig-maria-kverneland-whyte-bogstad-kvamlpen i Norge, det fremmede landet.

Selv sitter jeg ikke i terapirommet der behandlingen skjer. Likevel opplever jeg å se dem godt gjennom ankomst og avskjed og i kontakt med alle mandatene rundt dem som vi fordrer et samarbeid med. De nyankomne. De langtidsboende. De små barna og de tidlig voksne ungdommene. De mange skjebnene. For til vårt venterom er det en jevn strøm. De bærer og tåler. Ikke alt bør pirkes borti, ikke alt virker mulig å fortelle, ikke alle får bli.  Det er mye sant i at det er de sterkeste som flykter, men det er like mye sannhet i at flukt og uviss venting ødelegger, splitter og skader på både kort og lang sikt. Den skaden vi etter hvert vet at selve transittiden står for skal vi også håpe på å kunne lege. Om så bare ved at nok et venterom, ved akkurat vår klinikk, til en forandring signaliserer; du er kommet til rett sted.

Hilsen Hedwig

  • Våren 2016 fullførte Hedwig Maria Kverneland Whyte Bogstad-Kvam RBUPs kontorfaglige videreutdanning del 1 og hun tar også en master i interkulturelt arbeid ved VID Misjonshøgskolen.
  • Til daglig er hun kontorleder ved Transkulturelt Senter, Stavanger universitetssjukehus
  • I blogginnlegget deler hun erfaringer fra sin arbeidshverdag ved senteret.

Vi forstår frustrasjonen

Bloggivest_860x400_Pål_Iden

Av Pål Iden, assisterande fagdirektør Helse Vest RHF

Fastlege Kirsten Rokstad set fingeren på fleire problemstillingar knytt til private psykologar og psykiatrar i sitt innlegg i Bergens Tidende 20. september. Dette er problemstillingar som utfordrar både pasientar, fastlegar, dei private psykologane og psykiatrane – og oss som er øvste ansvarlege for behandlingstilbodet dei leverer.

Dei private psykologane og psykiatrane som driv sin praksis gjennom avtale med Helse Vest leverer eit viktig tilbod til pasientar på Vestlandet. Dette er dyktige fagfolk som gjer sitt beste for pasientane. Men det betyr ikkje at det ikkje er rom for utvikling.

Rokstad påpeikar blant anna at det er lang ventetid hos desse spesialistane. Det kan vere fleire grunnar til det. Ei mogleg årsak kan vere at det ikkje er god nok kapasitet på behandlingstilbodet ut frå behovet i befolkninga. At det rett og slett er for få psykologar og psykiatrar, og at ventetida difor blir lang. Dette er noko vi i Helse Vest vil dykke nærmare inn i. I desember vil vi levere ei vurdering til styret vårt, der vi blant anna må sjå på om vi må utvide behandlingstilbodet.

Rundt årsskiftet blei det inngått nye rammeavtaler mellom dei regionale helseføretaka og Legeforeningen (for psykiatrar) og Psykologforeningen. Desse gir håp om auka samarbeid og betre oversikt. Her ber vi nemlig spesialistane om å inngå samarbeidsavtalar med det lokale føretaket, i praksis det distriktspsykiatriske senteret: «Samarbeidsavtalen kan gjelde hensiktsmessig arbeidsdeling (pasientflyt/strømmer), håndtering av ventelister, fristbrudd, faglig samarbeid mellom HF avdelinger og psykolog, utveksling av informasjon om kapasitet, utveksling av informasjon om felles prosedyrer og kliniske retningslinjer, deltakelse i kompetanseutvikling, rutiner for kontakt mellom psykologen og helseforetaket.»

Nasjonalt blir det no sett i gang eit arbeid med å utvikle pakkeløp for pasientar innanfor psykisk helsevern og tverrfagleg spesialisert rusbehandling (TSB). Avtalespesialistar står for omkring 30 prosent av den polikliniske psykiatriske behandlinga i spesialisthelsetenesta. Skal pakkeløpa bli vellukka må også avtalespesialistane trekkast inn i denne satsinga.

Når det gjeld Rokstad sitt poeng om at det er vanskeleg å skaffe seg oversikt over kapasiteten og ventetidene til psykologane, så deler vi den oppfattinga. Også det er ei samansett problemstilling som vi må ta tak i, og få system for å handtere.

Som øvste ansvarlege for spesialisthelsetenestene på Vestlandet, har vi eit ansvar for å leggje til rette for at dette fungerer. Samtidig er psykologane og psykiatrane sjølvstendig næringsdrivande som har eit sjølvstendig ansvar for sin praksis.

Vi må sjå på om det er moglegheiter som kan utnyttast på systemsida, slik at vi kan få journalsystem som snakkar saman mellom fastlegar, sjukehus og dei privatpraktiserande spesialistane. Dette ville i så fall gi betre oversikt over kapasitet og ventetid.

Sidan 2009 har vi to koordinatorar i regionen som handterer og prioriterer dei tilvisingane som kjem inn til dei privatpraktiserande psykologane og psykiatrane. Dette skjer i samarbeid med dei psykiatriske klinikkane. Målet er ei meir effektiv og einsarta vurdering av pasientane, og dermed ei meir rettferdig prioritering der dei som treng det mest skal få hjelp først.

Alt i alt er det gjort fleire tiltak som skal gi betre oversikt og kortare ventetid. Men vi er ikkje i mål, og må intensivere innsatsen skal vi få eit tilbod på dette feltet som svarer til forventningane hos både fastlegar og pasientar – og oss sjølve.

Helsing Pål

Er det eit problem at vi planlegg godt?

Bloggivest_860x400_Hilde_Christiansen_

Pågåande pasientforløp er ein konsekvens av at pasientar har ulike behov i sjukehusa. Somme har korte, andre har lange forløp. Det bør derfor ikkje vere eit problem at vi har mange pågåande pasientforløp. Tvert om er det manglande planlegging og etterleving av det som er planlagt vi må til livs.

Av Hilde Christiansen, direktør medarbeidar, organisasjon og teknologi, Helse Vest RHF

Det er med undring eg les debatten om den usynlege interne sjukehuskøen som har florert i ulike medium og tidsskrifter den siste tida. Vi har tillit til dei vurderingane legane gjer, kvar dag, når dei vurderer nye tilvisingar. Kvar einaste tilvising til spesialisthelsetenesta blir vurdert og behandla i tråd med gjeldande prioriteringsrettleiarar. Når ein har hatt første konsultasjon blir det beslutta vidare forløp. Enten det er behov for vidare utgreiing, eller at ein har fått avklart det som var nødvendig.

Vi må vere trygge på at dei slutningane som blir tekne, er dei rette for den einskilde pasienten. Det betyr, som eg òg har påpeikt tidlegare, at vi eigentleg ikkje har sjukehuskø i Noreg, men fagleg prioritert planlegging. Det er omgrep vi har nytta når vi no har gått i gjennom alle arbeidsprosessar for tildeling av timar for poliklinikk og dagbehandling i Helse Vest. Det gjeld enten det er utgreiing, behandling eller kontrollar. Det har òg vore viktig å leggje til rette for god planlegging og oppfølging i arbeidsprosessane for dei pasientane som skal i eit vidare behandlingsforløp for døgnbehandling.

Pakkeforløp for kreft er eit eksempel på at sjukehuset planlegg mange ulike aktivitetar og ikkje tar endeleg beslutning om vidare tiltak før ein er trygg på at det er det rette, eller at ein planlegg kirurgiske inngrep før alle nødvendige kliniske undersøkingar og vurderingar føreligg, sjølv om også dette går raskt for mange pasientar.

Det er synd at vi igjen skal ha ein debatt om at vi ikkje har fagleg prioritert planlegging i sjukehusa, enten det gjeld dag, døgn eller poliklinikk. Det har vore ein uting at ein planlegg med tentative timar, det er vi alle samde om. Det fører berre til mange planleggingsprosessar for kvart einskilt tiltak eller pasient. Vi har jobba mykje med dette dei siste åra gjennom programmet «Alle møter». Saman med fagmiljøa har vi støtta opp om nye arbeidsprosessar der det sjølvsagt er lagt premissar for korleis og korleis vi må planleggje for å unngå dette.

Det er lagt ned eit omfattande utviklingsarbeid og vi gler oss over at vi no nesten er i mål. Det er ikkje slik at det er tusenvis av pasientar der dato for kontakt har passert. Per i dag har vi 1 364 kontaktar der planlagt tidspunkt er passert, for alle fag og omsorgsnivå. Dette tar vi på alvor og målet er at ingen pasientar skal oppleve dette. Det er heller ikkje slik at vi har titusenvis av pasientar som ikkje har fått tildelt konkret tidspunkt for kontakt, men for dei det gjeld, er det svært viktig.

Akkurat i dag pågår det planlegging for om lag 5 000 pasientar. Dette talet må sjåast i samanheng med kor mange nye tilvisingar vi får kvar månad. Når vi får om lag 23 000 nye tilvisingar kvar månad, er det ikkje gjort på éin dag å planleggje for alle. At vi akkurat i dag har om lag 5 000 pasientar det pågår panlegging for speglar ganske så bra volumet av tilvisingar som blir mottekne kvar veke. I snitt tek det tre dagar frå vi mottek tilvisinga til ho er vurdert, medianen er éin dag. Nær 90 prosent får tildelt ein konkret time for første kontakt innan få dagar etter at tilvisinga er vurdert, med sms om time og informasjon om timen på Vestlandspasienten.no.

Det er etter kvart eit lite omfang i bruk av tentative timar. Det har vore omfattande analysar av ventetid, der mange pasientar som har opplevd at dato har passert, der mange som har tentativ time, enten det er for elektiv døgn, dag eller poliklinikk. Vi finn ikkje grunnlag for å seie at det finst skjulte interne ventelister, men at det kontinuerleg er ein del av befolkninga på Vestlandet som har planlagd kontakt med sjukehusa.

Vi har ønske om å vere opne om alle tal og kva vi skal bli betre på, men vi må òg evne å gi ros til medarbeidarar og leiarar som har stått på for at det på Vestlandet er utvikla ein god kultur for oppgåveplanlegging, som gir stor verdi for pasientane. Vi skal ikkje skjemmast over at vi har 270 000 pågåande pasientforløp. Det vil alltid vere ein del av befolkninga som har eit pasientforløp i sjukehusa. Det viktige er at det er oversikt og kontroll på at alle pasientane får den utgreiinga, behandlinga og oppfølginga dei skal ha, til rett tid og med rett kvalitet.

Eg er stolt over den innsatsen, engasjementet og tilslutnaden kring god planlegging som er i føretaka. Vi er på veg ned til null fristbrot og ingen tildeling av tentative timar. Pasientar skal heller ikkje oppleve at dato for tiltak er passert. For oss betyr det like mykje at vi planlegg alt like godt uavhengig om det gir fristbrot eller ikkje.

Dei 270 000 pasientane som til ei kvar tid har kontakt med sjukehusa på Vestlandet har for dei aller fleste planlagde forløp som blir følgde til punkt og prikke. At vi har mange pågåande pasientforløp er altså ikkje eit problem. Det er eit uttrykk for godt planlagd sjukehusdrift. Vi må vere samde om kva omgrep vi nyttar og kva som er gode mål. Berre slik kan vi ha ei god tilnærming til kva dette eigentleg handlar om. Fagmiljøa er opptekne av at vi må kommunisere tala, no har eg gjort det. Eg håpar at vi kan nytte planlagd prioritert planlegging og pågåande pasientforløp som omgrep, der alle kan leggje fram tal om kor mange pasientar som har tentativ time og kor mange pasientar der dato for tiltak er passert – på same måte som for fristbrot. Først då kan vi diskutere om planlegginga er god eller kva som må til for at det skal bli betre.

Hilde Christiansen

Dette blogginlegget har også stått på trykk i Dagens medisin og på nettsidene dagensmedisin.no

Kommunale akuttsenger: Kostar dei meir enn dei smakar?

Herlof Nilssen, administrerande direktør, Helse Vest

Helse Vest har sponsa kommunale akuttsenger med 230 millionar kroner. Men mange av sengene står tomme og køane til akuttmottaka på sjukehusa har ikkje minka. Vi må få ei grundig evaluering av dei kommunale ø-hjelpssengene så raskt som mogleg. Og spørsmålet er: Kan pasientane få meir igjen for pengane dersom dei blir brukt på ein annan måte?

Av Herlof Nilssen, administrerande direktør i Helse Vest

Intensjonen var god: «Sjukehusa har stor pågang. Sjukehusa løyser oppgåver som like godt kan løysast av kommunane.» Svaret blei å flytte både pasientane og pengane frå sjukehusa til kommunen.

I teorien er dette glimrande. Det er effektivt og samfunnsøkonomisk klokt å løyse oppgåver på lågast mogleg nivå. Dersom ein allmennlege kan løyse ei oppgåve like godt eller betre, kvifor skal ein spesialist gjere ho? Og kva er vel betre enn at pasientar får hjelp raskare og nærare heimen sin når det er mogleg, samtidig som køane for dei pasientane som verkeleg treng akutt behandling i sjukehusa, blir kortare?

Men så viser ein gjennomgang Helsedirektoratet har fått at sengene i snitt er i bruk 34 prosent av tida. Og det er stor variasjon i bruken i ulike kommunar, mange plassar står sengene tomme. Dessutan veit vi for lite om bruken til å vite om sengene blir brukt til det dei faktisk skulle brukast til.

Ei utviding av ordninga med kommunale ø-hjelpssenger skal omfatte også rusbehandling og psykisk helsevern. Dette er planlagt frå 2017. Er det fornuftig? Kanskje. Men det kan nok vere klokt å få ein grundig gjennomgang av korleis dette fungerer i dag, før ein utvidar ordninga. Her må Helsedirektoratet på bana, det er dei som har fått i oppgåve å ettergå at sengene blir brukt i tråd med formålet.

Ordninga er trappa opp over tid, og årleg blir det no tatt cirka 1,2 milliardar kroner frå sjukehusa og gitt til kommunane. 230 millionar av desse er tatt frå budsjettet til Helse Vest og sjukehusa på Vestlandet. Eg ber ikkje om ei tilbakebetaling her og no. Men dersom ikkje bruken av ø-hjelpssengene tek seg opp, bør ein vurdere å reversere ordninga og tilbakeføre midlane til sjukehusa, slik at dei kan nyttast til det som var intensjonen: pasientbehandling. Viss ikkje framstår ordninga som ei rein effektivisering av spesialisthelsetenesta, der vi har løyst dei same oppgåvene – men fått mindre betalt for det.

Helsing
Herlof Nilssen

Hvordan snakke med ungdom om hvordan de egentlig har det?

Bloggivest_860x400_Kristin Hatløy

«Ungdommen nå til dags har aldri vært bedre» sto med store bokstaver i Stavanger Aftenblad for en tid tilbake.

Av Kristin Hatløy, psykiatrisk sykepleier, TIPS

Overskriften viste til resultater fra NOVA sin nasjonale Ungdatarapport der over 40 000 ungdomsskoleelever deltok:

  • 94 prosent svarer at de trives «nokså godt» eller «svært godt» på skolen
  • Over halvparten tror de kommer til å ta høyere utdanning
  • Tre av fire tror de kommer til å få et godt og lykkelig liv
  • 80 prosent er «litt eller svært fornøyd med mor og far»
  • 84 prosent har aldri røykt
  • 82 prosent har aldri brukt snus
  • Åtte av ti trener minst én gang i uken
  • 9 av 10 har minst én nær venn
  • To av tre er helt sikre på at de har minst én venn som de «kan stole fullstendig på og betro seg til om alt mulig»

De unge er altså i stor grad snille og veltilpasset og har det bedre enn noen gang før. Likevel er det mange som sliter. Opptil 10 prosent rapporterer om depressive symptomer. Rapporten viser at det er en klar sammenheng mellom dårlig råd i familien, rusmiddelbruk, kriminalitet, mobbing og vold.

Folkehelseinstituttet har også gjort en undersøkelse av 13-15-åringer som viser at kun 17 prosent av ungdommene med betydelige emosjonelle plager har vært i kontakt med fagpersonell for plagene.

Hva gjør vi hvis vi har en ungdom som kanskje sliter – og hva ser vi etter?

Det kan være en datter eller sønn, en elev, en venn eller nabo. Noen ganger er det andre som først legger merke til tegn på psykiske vansker. Det kan vise seg i tilbaketrekking, endret oppførsel eller skolefravær. Samtidig er ungdomstida en periode der vi endrer oss. Mange foreldre opplever at det er langt mellom de fortrolige samtalene, og spør vi hvordan ungdommene våre har det, svarer de «greit» og forsvinner bak en skjerm.

Flere voksne jeg har møtt som slet i ungdomstida forteller at det største sviket fra de voksne rundt dem var at ingen spurte hvordan de hadde det. – De må jo ha sett, eller forstått hvordan det sto til med meg. Men ingen spurte. Kanskje de ikke torde?

En kvinne fortalte meg at læreren en gang hadde spurt hvordan det sto til hjemme. Hun ble så perpleks at hun svarte «greit» selv om det var blank løgn. Hun tenkte at neste gang læreren spør, da skal jeg fortelle hvordan jeg egentlig har det, men læreren spurte aldri igjen.

Psykologspesialist Svein Øverland har laget en oppskrift på «bekymringssamtalen». Han gjorde det på oppfordring fra lærere som et hjelpemiddel for å tørre å spørre. Her er den:

Bekymringssamtalen:

  • Velg tid og sted
  • Si at du er bekymret
  • Si hva du er bekymret for
  • Si hva du bygger det på
  • Si at du kan ta feil
  • Ti stille!

Dersom svaret er JA:

  • Gi respekt
  • Ikke lov for mye
  • Finn støttepersoner
  • Tenk kortsiktig og langsiktig
  • Gjør noe konkret

Dersom svaret er NEI :

  • Si at du er fremdeles bekymret
  • Avslutt samtalen
  • Si at du vil ta kontakt igjen
  • Si at du håper han/hun vil ta kontakt før det
  • Sist, men ikke minst: Gi bare råd når noen ber om det, eller etter at du har spurt om de vil ha det, og de har svart JA TAKK.

Les også:

 

Hilsen Kristin