Aggressiv medisinsk planlegging

Av Baard-Christian Schem, fagdirektør Helse Vest RHF

Vi har en høylytt debatt gående om hvordan vi skal måle ventetider og holde oversikt over mennesker som venter på hjelp i spesialisthelsetjenesten. Mye av diskusjonen dreier seg om man skal gi henviste pasienter rett og tidsfrist til start av videre utredning, eller til start av behandling, og om vi kamuflerer den tid som går fra pasientens frist er oppfylt til behandling starter. Viktig nok, men alene er en slik debatt etter mitt syn et sidespor.

Basert på medisinsk logikk er det ønskelig at det store flertall får frist til utredning. Start av elektiv behandling forutsetter en diagnose og en tilstrekkelig kartlegging av tilstanden til å vite hva som isolert sett er rett behandling for denne. Men man må også ha oversikt over pasientens andre medisinske tilstander og mentale status, både for å ta endelig stilling til anbefalt behandling, og hvor denne kan utføres. Den informerte pasient skal også kunne samtykke etter en prosess som ofte skal skje ved samvalg.

Å tro at dette mer enn unntaksvis skal kunne gjennomføres i løpet av en vurderingsperiode på 10 virkedager, er naivt. Alternativet er å gi pasienten juridisk rett og frist til en gitt behandling før man vet at denne er den riktige, og om pasienten vil samtykke. Det vil jeg motsette meg hvis jeg er pasient. Jeg vil være uavklart, til jeg er ferdig utredet og har tatt stilling til den behandling jeg så blir anbefalt.

Men jeg ønsker at prosessen skal gå raskt, uten ekstra oppmøter med tilhørende utsettelser fordi planlegging og forberedelse er mangelfull. Jeg ønsker derfor å innføre et nytt begrep: Aggressiv medisinsk planlegging, der vi bruker all den informasjon vi allerede har og i økende grad får tilgang til om den enkelte pasient, slik at alt er forberedt og på plass når pasienten møter opp.

I mine første år som spesialist var det en kontinuerlig plage at jeg stadig ble avbrutt av personsøkeren, med spørsmål fra kolleger om hva som skulle gjøres med pasienter jeg hadde vurdert eller behandlet. Langsomt gikk det opp for meg at jeg ved vurdering av henvisninger og ved kontakter med mine pasienter helt systematisk kunne skrive inn i journalen min vurdering og en plan for videre opplegg. Vurderingen kunne – som før – ta lang tid, men når den var gjort, gikk det meget raskt å få dette skrevet ned mens min inkontinente hukommelse fortsatt hadde informasjonen intakt.

Antall avbrytelser falt nærmest til 0. Ordningen var meget tidsbesparende for meg, som dessuten slapp å grave fortvilet i hukommelsen når jeg ble spurt om vurderinger f. eks. av henvisninger gjort dager eller uker tidligere. Hvis jeg visste at det ville bli behov for å innhente informasjon eller rekvirere supplerende undersøkelser, var det samlet sett langt mer tidsbesparende å gjøre dette sammen med vurderingen, i stedet for å bare skyve arbeidet og problemene over på neste ledd i pasientforløpet.

Jeg har også vært på ”mottakersiden”: Når pasienten på poliklinikken var ukjent for meg, men en erfaren kollega i et strukturert notat hadde dokumentert de sentrale fakta, sin vurdering og en behandlingsplan, og alt som trengtes for øvrig var rekvirert og på plass, kunne jeg med én gang gå til det som var det vesentlige for pasienten. Spart tid for meg, men ikke minst: Spart tid og fravær av frustrasjon for pasienten, som opplevde det som ekstremt tillitvekkende at det åpenbart fantes en gjennomtenkt plan når de møtte opp.

Det tar klart lengre tid å vurdere henvisninger når man skal drive aggressiv planlegging. Men man sparer kolleger av ulike profesjoner, pasienter og pårørende for store mengder plunder og heft i det videre forløp. Argumentet ”vi har ikke tid” er feil: Samlet tidsbruk både for fagfolk og pasienter øker når uavklarte problemer og rekvirering av nødvendige forberedelser og undersøkelser skyves ut i tid, i stedet for å tas tak i tidlig og planlagt.

Vi mangler fortsatt perfekte planleggingsverktøy i den elektronisk journalen, men man kommer langt med et strukturert og ”kulepunktert” planleggingsnotat. Ønsket om det perfekte system må ikke utsette forbedringer som er fullt mulige her og nå.

Med interaktive henvisninger fra fastleger, innsyn på tvers av journalsystemer mellom ulike sykehus, konsolidering av databaser med all bildediagnostikk i hver region, – noe som alt finnes eller er på vei inn –, blir tilgangen til nødvendig informasjon for å kunne gjennomføre aggressiv medisinsk planlegging enda bedre. Det er ingen grunn til å vente med dette hvis vi skal skape pasientens plunderfrie helsetjeneste.

Hilsen Baard-Christian

Dette innlegget stod også på trykk i Dagens Medisins papirutgave 20. april 2017

Vi forstår frustrasjonen

Bloggivest_860x400_Pål_Iden

Av Pål Iden, assisterande fagdirektør Helse Vest RHF

Fastlege Kirsten Rokstad set fingeren på fleire problemstillingar knytt til private psykologar og psykiatrar i sitt innlegg i Bergens Tidende 20. september. Dette er problemstillingar som utfordrar både pasientar, fastlegar, dei private psykologane og psykiatrane – og oss som er øvste ansvarlege for behandlingstilbodet dei leverer.

Dei private psykologane og psykiatrane som driv sin praksis gjennom avtale med Helse Vest leverer eit viktig tilbod til pasientar på Vestlandet. Dette er dyktige fagfolk som gjer sitt beste for pasientane. Men det betyr ikkje at det ikkje er rom for utvikling.

Rokstad påpeikar blant anna at det er lang ventetid hos desse spesialistane. Det kan vere fleire grunnar til det. Ei mogleg årsak kan vere at det ikkje er god nok kapasitet på behandlingstilbodet ut frå behovet i befolkninga. At det rett og slett er for få psykologar og psykiatrar, og at ventetida difor blir lang. Dette er noko vi i Helse Vest vil dykke nærmare inn i. I desember vil vi levere ei vurdering til styret vårt, der vi blant anna må sjå på om vi må utvide behandlingstilbodet.

Rundt årsskiftet blei det inngått nye rammeavtaler mellom dei regionale helseføretaka og Legeforeningen (for psykiatrar) og Psykologforeningen. Desse gir håp om auka samarbeid og betre oversikt. Her ber vi nemlig spesialistane om å inngå samarbeidsavtalar med det lokale føretaket, i praksis det distriktspsykiatriske senteret: «Samarbeidsavtalen kan gjelde hensiktsmessig arbeidsdeling (pasientflyt/strømmer), håndtering av ventelister, fristbrudd, faglig samarbeid mellom HF avdelinger og psykolog, utveksling av informasjon om kapasitet, utveksling av informasjon om felles prosedyrer og kliniske retningslinjer, deltakelse i kompetanseutvikling, rutiner for kontakt mellom psykologen og helseforetaket.»

Nasjonalt blir det no sett i gang eit arbeid med å utvikle pakkeløp for pasientar innanfor psykisk helsevern og tverrfagleg spesialisert rusbehandling (TSB). Avtalespesialistar står for omkring 30 prosent av den polikliniske psykiatriske behandlinga i spesialisthelsetenesta. Skal pakkeløpa bli vellukka må også avtalespesialistane trekkast inn i denne satsinga.

Når det gjeld Rokstad sitt poeng om at det er vanskeleg å skaffe seg oversikt over kapasiteten og ventetidene til psykologane, så deler vi den oppfattinga. Også det er ei samansett problemstilling som vi må ta tak i, og få system for å handtere.

Som øvste ansvarlege for spesialisthelsetenestene på Vestlandet, har vi eit ansvar for å leggje til rette for at dette fungerer. Samtidig er psykologane og psykiatrane sjølvstendig næringsdrivande som har eit sjølvstendig ansvar for sin praksis.

Vi må sjå på om det er moglegheiter som kan utnyttast på systemsida, slik at vi kan få journalsystem som snakkar saman mellom fastlegar, sjukehus og dei privatpraktiserande spesialistane. Dette ville i så fall gi betre oversikt over kapasitet og ventetid.

Sidan 2009 har vi to koordinatorar i regionen som handterer og prioriterer dei tilvisingane som kjem inn til dei privatpraktiserande psykologane og psykiatrane. Dette skjer i samarbeid med dei psykiatriske klinikkane. Målet er ei meir effektiv og einsarta vurdering av pasientane, og dermed ei meir rettferdig prioritering der dei som treng det mest skal få hjelp først.

Alt i alt er det gjort fleire tiltak som skal gi betre oversikt og kortare ventetid. Men vi er ikkje i mål, og må intensivere innsatsen skal vi få eit tilbod på dette feltet som svarer til forventningane hos både fastlegar og pasientar – og oss sjølve.

Helsing Pål

Er det eit problem at vi planlegg godt?

Bloggivest_860x400_Hilde_Christiansen_

Pågåande pasientforløp er ein konsekvens av at pasientar har ulike behov i sjukehusa. Somme har korte, andre har lange forløp. Det bør derfor ikkje vere eit problem at vi har mange pågåande pasientforløp. Tvert om er det manglande planlegging og etterleving av det som er planlagt vi må til livs.

Av Hilde Christiansen, direktør medarbeidar, organisasjon og teknologi, Helse Vest RHF

Det er med undring eg les debatten om den usynlege interne sjukehuskøen som har florert i ulike medium og tidsskrifter den siste tida. Vi har tillit til dei vurderingane legane gjer, kvar dag, når dei vurderer nye tilvisingar. Kvar einaste tilvising til spesialisthelsetenesta blir vurdert og behandla i tråd med gjeldande prioriteringsrettleiarar. Når ein har hatt første konsultasjon blir det beslutta vidare forløp. Enten det er behov for vidare utgreiing, eller at ein har fått avklart det som var nødvendig.

Vi må vere trygge på at dei slutningane som blir tekne, er dei rette for den einskilde pasienten. Det betyr, som eg òg har påpeikt tidlegare, at vi eigentleg ikkje har sjukehuskø i Noreg, men fagleg prioritert planlegging. Det er omgrep vi har nytta når vi no har gått i gjennom alle arbeidsprosessar for tildeling av timar for poliklinikk og dagbehandling i Helse Vest. Det gjeld enten det er utgreiing, behandling eller kontrollar. Det har òg vore viktig å leggje til rette for god planlegging og oppfølging i arbeidsprosessane for dei pasientane som skal i eit vidare behandlingsforløp for døgnbehandling.

Pakkeforløp for kreft er eit eksempel på at sjukehuset planlegg mange ulike aktivitetar og ikkje tar endeleg beslutning om vidare tiltak før ein er trygg på at det er det rette, eller at ein planlegg kirurgiske inngrep før alle nødvendige kliniske undersøkingar og vurderingar føreligg, sjølv om også dette går raskt for mange pasientar.

Det er synd at vi igjen skal ha ein debatt om at vi ikkje har fagleg prioritert planlegging i sjukehusa, enten det gjeld dag, døgn eller poliklinikk. Det har vore ein uting at ein planlegg med tentative timar, det er vi alle samde om. Det fører berre til mange planleggingsprosessar for kvart einskilt tiltak eller pasient. Vi har jobba mykje med dette dei siste åra gjennom programmet «Alle møter». Saman med fagmiljøa har vi støtta opp om nye arbeidsprosessar der det sjølvsagt er lagt premissar for korleis og korleis vi må planleggje for å unngå dette.

Det er lagt ned eit omfattande utviklingsarbeid og vi gler oss over at vi no nesten er i mål. Det er ikkje slik at det er tusenvis av pasientar der dato for kontakt har passert. Per i dag har vi 1 364 kontaktar der planlagt tidspunkt er passert, for alle fag og omsorgsnivå. Dette tar vi på alvor og målet er at ingen pasientar skal oppleve dette. Det er heller ikkje slik at vi har titusenvis av pasientar som ikkje har fått tildelt konkret tidspunkt for kontakt, men for dei det gjeld, er det svært viktig.

Akkurat i dag pågår det planlegging for om lag 5 000 pasientar. Dette talet må sjåast i samanheng med kor mange nye tilvisingar vi får kvar månad. Når vi får om lag 23 000 nye tilvisingar kvar månad, er det ikkje gjort på éin dag å planleggje for alle. At vi akkurat i dag har om lag 5 000 pasientar det pågår panlegging for speglar ganske så bra volumet av tilvisingar som blir mottekne kvar veke. I snitt tek det tre dagar frå vi mottek tilvisinga til ho er vurdert, medianen er éin dag. Nær 90 prosent får tildelt ein konkret time for første kontakt innan få dagar etter at tilvisinga er vurdert, med sms om time og informasjon om timen på Vestlandspasienten.no.

Det er etter kvart eit lite omfang i bruk av tentative timar. Det har vore omfattande analysar av ventetid, der mange pasientar som har opplevd at dato har passert, der mange som har tentativ time, enten det er for elektiv døgn, dag eller poliklinikk. Vi finn ikkje grunnlag for å seie at det finst skjulte interne ventelister, men at det kontinuerleg er ein del av befolkninga på Vestlandet som har planlagd kontakt med sjukehusa.

Vi har ønske om å vere opne om alle tal og kva vi skal bli betre på, men vi må òg evne å gi ros til medarbeidarar og leiarar som har stått på for at det på Vestlandet er utvikla ein god kultur for oppgåveplanlegging, som gir stor verdi for pasientane. Vi skal ikkje skjemmast over at vi har 270 000 pågåande pasientforløp. Det vil alltid vere ein del av befolkninga som har eit pasientforløp i sjukehusa. Det viktige er at det er oversikt og kontroll på at alle pasientane får den utgreiinga, behandlinga og oppfølginga dei skal ha, til rett tid og med rett kvalitet.

Eg er stolt over den innsatsen, engasjementet og tilslutnaden kring god planlegging som er i føretaka. Vi er på veg ned til null fristbrot og ingen tildeling av tentative timar. Pasientar skal heller ikkje oppleve at dato for tiltak er passert. For oss betyr det like mykje at vi planlegg alt like godt uavhengig om det gir fristbrot eller ikkje.

Dei 270 000 pasientane som til ei kvar tid har kontakt med sjukehusa på Vestlandet har for dei aller fleste planlagde forløp som blir følgde til punkt og prikke. At vi har mange pågåande pasientforløp er altså ikkje eit problem. Det er eit uttrykk for godt planlagd sjukehusdrift. Vi må vere samde om kva omgrep vi nyttar og kva som er gode mål. Berre slik kan vi ha ei god tilnærming til kva dette eigentleg handlar om. Fagmiljøa er opptekne av at vi må kommunisere tala, no har eg gjort det. Eg håpar at vi kan nytte planlagd prioritert planlegging og pågåande pasientforløp som omgrep, der alle kan leggje fram tal om kor mange pasientar som har tentativ time og kor mange pasientar der dato for tiltak er passert – på same måte som for fristbrot. Først då kan vi diskutere om planlegginga er god eller kva som må til for at det skal bli betre.

Hilde Christiansen

Dette blogginlegget har også stått på trykk i Dagens medisin og på nettsidene dagensmedisin.no

2015: Pasienten i sentrum

Bloggivest_860x400_Terje_Vareberg

 

 

 

 

 

 

2015 var eit år med gode resultat både når det gjeld kvalitet og økonomi, to viktige føresetnader for trygge og gode helsetenester. Satsing på god dialog mellom pasient og sjukehus, betre organisering, pasienttryggleik og felles systembygging har prega året, og har for alvor bidrege til å styrkje pasientens helseteneste.

At vi har fått dette til, er det alle dei dyktige medarbeidarane i føretaksgruppa som skal ha æra for. Kvar dag gjer dei sitt yttarste for å sikre pasientane på Vestlandet den beste behandlinga vi kan gi. I 2015 fekk fleire pasientar enn nokon gong behandling ved sjukehusa i Helse Vest. Det skjer samtidig som ventetidene er korta og talet på fristbrot er redusert. Det er tydeleg at satsing på kvalitet, systembygging og gode tekniske løysingar har gitt resultat.

For pasientane har dette ført til fleire og betre digitale løysingar, som gjer at dei enklare får informasjon om og kan medverke i eiga behandling. Det er lagt til rette for betre dialog med sjukehuset som, for eksempel, kurs for klinikarar i betre kommunikasjon, ringesenter, varsel om sjukehustimen på SMS og moglegheit til tovegskommunikasjon mellom pasient og sjukehus via vestlandspasienten.no. Frå mai 2016 vil pasientane òg få tilgang til journalen sin på nett. Vi har innført pakkeforløp for kreft, auka kapasiteten innanfor rusbehandling og psykiatri og innført fritt val av behandlingsstad.

For medarbeidarane i sjukehusa har dette betydd betre arbeidsprosessar, lengre planleggingshorisontar og betre arbeidsstøtte. Vi har i 2015 lagt eit godt planarbeid for innføring av nye og betre elektroniske støtteprosessar. Elektronisk kurve og legemiddelsamstemming, digitalt mediearkiv og støtte til samhandling med fastlegar og kommunehelsetenesta, vil gi betydelege gevinstar for medarbeidarane i form av meir brukarvennlege og effektive arbeidsverktøy.

Vi ser ein framgang i alle helseføretaka og i IKT-selskapet. For pasientane betyr eit positivt økonomisk resultat at sjukehusa har handlingsrom til å investere i tiltak som gir betre behandling. Det er lagt ambisiøse planar for utbygging i alle helseføretaka. Dei største prosjekta er nytt sjukehusbygg i Stavanger, vidare arbeid med barne- og ungdomssjukehuset i Bergen, og større utbyggingsprosjekt i Førde og Fonna. Når drifta er god og kvaliteten på tenestene vi leverer er god, gir det inspirasjon til organisasjonen. Medarbeidarane ser at dei får noko igjen for all innsatsen og arbeidet som er lagt ned. Vi ser betre kvalitet og pasienttryggleik i praksis i form av sjekklista for trygg kirurgi, måling av urinvegsinfeksjonar og trykksår, for å nemne nokre av initiativa som gir synlege resultat og er til inspirasjon for andre.

Så er det kjekt å sjå at vi har eit rekordlågt sjukefråvær i organisasjonen. Vi er på linje med landssnittet for alle næringar og er betydeleg betre enn for helse- og sosialsektoren samla. Eit godt arbeidsmiljø er ein føresetnad for god pasienttryggleik. Eit godt arbeidsmiljø må aldri takast for gitt. Det er noko det må arbeidast med kvar dag. Alle har eit ansvar, men leiinga må gå i front. Det er ein siger som må vinnast kvar dag.

At vi lukkast i det arbeidet vi gjer, speglar seg òg i pasienten si oppleving av sjukehustilbodet. Resultatet frå befolkningsundersøkinga på Vestlandet er klar: Innbyggjarane er godt nøgde med sjukehuset sitt og har styrkt tillit til at dei får den behandlinga dei skal ha når dei treng det. Det er dette som er den eigentlege testen. Det er her vi ser om vi lukkast eller ei. La oss halde fram det gode arbeidet i året som kjem.

Terje Vareberg
Styreleiar

Derfor er Alle møter så viktig

Bloggivest_860x400_Linn_Bæra

Av Linn Bæra, leder i det regionale brukerutvalget i Helse Vest

Ikke vet du
At dine ord for alltid
synger i mitt hjerte
Dine ord
på en vanlig ettermiddag
da og nå
fyller meg.

Helsetjenesten i dag skal være pasientens helsetjeneste. Hva ligger egentlig i dette begrepet? Hvordan bygger vi pasientenes helsetjeneste?

Når jeg jobber med store tema liker jeg å finne frem til kjernen, hva handler dette egentlig om? Dersom helsetjenesten skal være bygget på pasientens behov mener jeg at kvalitet, tilgjengelighet og det gode møtet må være kjernen i helsetjenesten. Felles for disse er tid. Hjelp til rett tid. Nok tid til å hjelpe. Godt anvendt tid.

Alle møter-programmet i Helse Vest består av flere store prosjekter som legger til rette for det vi alle ønsker i helsetjenesten, som helsepersonell, pasient eller pårørende: nemlig tid. Som lege; nok tid til den enkelte pasient og som pasient; at du får tid (time) ved behov og nok (åpnings)tid til å få svar når du har spørsmål.

Som pasient- og pårørenderepresentant i helsetjenesten er det både spennende og viktig å følge med på disse prosjektene og se på hvordan de styrker pasientens helsetjeneste. Alle møter handler om mer enn at det er viktig at vi møter til timen vår. Prosjektets oppgaver påvirker kjernen i pasientens helsetjeneste:

Kvalitet handler om både overlevelse og opplevelse. Helse Vest skal sørge for rett behandling til rett tid for den enkelte. Her er Alle møter sentral for å få ned ventetiden på poliklinikken og for å gi pasientene en bedre opplevelse. Bedre organisering og langtidsplanlegging i poliklinikk gir bedre flyt og mindre stressbelastning for helsepersonellet og muliggjør det gode møtet.

Tilgjengelighet handler selvsagt om at de nødvendige helsetjenestene er innen rekkevidde, men i tillegg handler det om at vi som pasienter og pårørende opplever helsetjenesten som forståelig og at vi har mulighet til å få svar på det vi lurer på. Bedre pasientkommunikasjon muliggjør og fremmer tilgjengelighet ved mer brukervennlig kommunikasjon i brev, på vestlandspasienten.no, sms-varsel og ikke minst ved å gjøre telefontid lik åpningstid, slik at vi kan få informasjon og nå fram når vi trenger det.

På denne måten legger Alle møter til rette for det gode møtet. Enten det er brevet i posten, samtalen i skranken eller inne hos legen. I det gode møtet føler pasient og pårørende seg sett, hørt og ivaretatt. I det gode møtet er det tid til både de relevante blodprøvene og til den gode samtalen. Det gode møtet gir styrke i de vanskelige stundene. Som ung pasient opplevde jeg det gode møtet og det var med å gi meg motet til å ta kampen.

Ha en fin dag!

Hilsen Linn

Vi skal kommunisere godt. Kva betyr det?

Bloggivest_BenteAae_860x400

 

 

 

 

 

 

Av Bente Aae, kommunikasjonsdirektør i Helse Vest RHF

Sjukehusa har mange måtar å kommunisere med pasientar og pårørande på: Vi har innkallingsbreva som alle får i posten når dei får tildelt ein time på sjukehuset, vi har SMS-ar med påminning om time, vi har vestlandspasienten.no, kor du kan logge deg inn og sjå informasjon om timen din, og sende melding om du lurer på noko, vi har nettsidene våre, kor du kan få all mogleg praktisk informasjon. Telefonen er framleis i hyppig bruk. Og sist, men ikkje minst, den viktige ein-til ein-kommunikasjonen i møtet mellom pasient og behandlar.

Les også: Å lytte er å høyre også det som ikkje blir sagt

Alt dette skal sørgje for god informasjon frå oss til pasientane, og god kommunikasjon mellom pasientar og pårørande og sjukehuset.

Mye informasjon og mange måtar å nå pasientane på er ikkje nok i seg sjølve. Mange påminningar på SMS er ikkje noko poeng om det ikkje kjem klart og tydeleg fram kvar du skal møte og når. Eit langt brev med mange ord er ingen vits om innhaldet er uklårt og du likevel må ringe for å forstå.

I Helse Vest har vi lenge vore opptekne av at vi skal kommunisere godt med pasientane våre. Med det meiner vi at vi skal informere på ein enkel måte med eit forståeleg språk, vi skal sørgje for at informasjonen vi gir ut til ei kvar tid er oppdatert og korrekt, og vi skal vere tilgjengelege.

Vi meiner at du som pasient skal sleppe å leite etter den informasjonen du treng. Vi skal leite for deg, og presentere han for deg på ein lettfatteleg måte. Og lurer du på noko meir, står vi klare til å svare.

Derfor har vi kvitta oss med telefontider på sjukehusa. No kan du ringje til alle avdelingane i heile opningstida deira, og du skal få svar med ein gong.

Derfor har vi laga nye og betre innkallingsbrev. Breva er kortare og enklare å forstå, men inneheld all den informasjon du treng når du skal førebu deg til timen din.

Derfor får du SMS, ikkje berre som påminning rett før timen din, men også i det timen din blir tildelt, slik at du kan leggje han rett i kalenderen din.

Derfor utviklar vi vestlandspasienten.no til å bli enda betre, slik at du får all den informasjonen du treng om timen din og kan kommunisere med sjukehuset akkurat når det passer for deg.

Derfor lager vi ein app, som du kan laste ned på mobilen din, slik at du har all informasjonen du treng om timen din, i di eiga lomme.

Derfor lager vi heilt nye og mykje betre nettsider for alle sjukehusa, slik at du lettare skal kunne finne den informasjonen du treng før, under og etter ei behandling, enten det er informasjon om behandlinga du skal gjennom, om sjukdommen generelt – eller praktisk informasjon, for eksempel om kor du kan parkere.

Og derfor har vi eit godt samarbeid med helsenorge.no, slik at du lett får tilgang til Mine reseptar, Mine vaksiner, Digital dialog med fastlegen, Kjernejournal, og mykje meir…

Det er dette vi meiner med god kommunikasjon. Er du einig?

Les også: Faguttrykk er ingen ressurs for god kommunikasjon

Helsing Bente Aae

Nye rettar til det betre for pasientane

Bloggivest_860x400_Hilde_Christiansen

 

 

 

 

 

 

Nye pasient- og brukarrettar er eit løft for pasientane og er ønskt velkomne frå fagmiljøa. Men, dei byr òg på utfordringar. Slik er det alltid i ein overgang. Det er krevjande å forlate noko for å etterleve nye reglar.

Av Hilde Christiansen, personal- og organisasjonsdirektør i Helse Vest

Dei nye pasient- og brukarrettane trer i kraft frå 1. november 2015. Dei inneber blant anna at nye tilvisingar skal vurderast innan ti dagar. Samtidig skal dei pasientane som blir vurderte til å ha rett til helsehjelp, få informasjon med konkret oppmøtetid. Ved hjelp av vestlandspasienten.no får pasientane denne informasjonen med ein gong timen er tildelt. Dette er til det beste for pasientane, pårørande og for fagfolka.

Det er ikkje slik at det er motstand mot dette i dei kliniske fagmiljøa, men det må vere lov å løfte blikket, og stemmen, og seie at for mange blir dette ein krevjande overgang. Vi har rett nok fått anledning til å trene på dette, men det er framleis nokre utfordringar vi må kna på plass for at dei nye rettane skal fungere optimalt for pasientane.

Dersom tilvisingane ikkje er tydelege nok, eller manglar viktig informasjon, er helseføretaka plikta til å hente inn supplerande opplysingar. Dette kan ta tid og kan gjere at tidagarsfristen for å vurdere tilvisinga ikkje let seg halde. For å nå kravet er det derfor kritisk at tilvisingane er så utfyllande og opplysande som mogleg, slik at klinikararane våre kan gjere ei god og fagleg forsvarleg prioritering og planlegging.

Eit eksempel:

Dersom samtidig parallell tilvising blir sendt til helseføretak og privat røntgenleverandør, manglar det informasjon for klinikarane som skal vurdere tilvisinga.  Pasienten har framleis ikkje teke nødvendige røntgenundersøkingar.  Tidagarsfristen gjekk, og kollegaene våre i sjukehusa fortviler over situasjonen. Dei har faktisk bede oss innstendig om å peike på at dei blir sette sjakk matt i dei tilfella der det skjer parallelle samtidige tilvisingar.

Resultatet blir ei dårleg løysing for pasientane. For, som klinikarane seier;  for å vere heilt sikre på at vi ikkje gjer feil, så gir vi pasienten time på poliklinikken sjølv om resultatet av undersøkinga ikkje er klar. For mange pasientar vil dette vere eit heilt unødig møte med spesialisthelsetenesta og dei vil oppleve det som om vi ikkje har kontroll på det vi gjer. I tillegg fører det til at ventetida for andre pasientar ikkje er så kort som det ho kunne ha vore.

Eg vil sende ei stor takk til klinikarane våre i sjukehusa som faktisk deler viktig informasjon  med «Alle møter»-prosjektet.  Berre ved å få desse utfordringane lagt på bordet kan vi jobbe fram konkrete løysingar, til det betre for pasientane.

Det er gjort solide førebuingar i sjukehusa for å møte krava som ligg i dei nye pasient- og brukarrettane. Våre kollegaer har endra arbeidsprosessar og tilnærma seg den «nye verda» med stort engasjement. Og alt no ser vi resultat.

Tilvisingane blir vurderte fortløpande ved mottak.  Gjennomsnittleg vurderingstid frå vi tek imot tilvisingane til dei er vurderte, er no  4,2 dagar, medianen er på 2 dagar.  Det er langt under kravet, men viktig og rett for å støtte andre delar av arbeidsprosessane.

Skal vi få til god og langsiktig planlegging må alle oppgåver gjerast kvar dag. Skippertak ein gong i veka vil berre føre til at også andre oppgåver blir hengande etter.

I tillegg får pasientane i større grad enn før tildelt time til poliklinikk i det første brevet dei får frå sjukehuset. Dette gjeld for mellom 80 og 90 prosent av tilvisingane, og det er no før kravet trer i kraft 1. november 2015.  Dette har bidrege til at det no er mellom to og tre tusen fleire pasientar som møter til timane sine, kvar månad.

Så er det nokre utfordringar som framleis står att. Men det er vår oppgåve å hjelpe til og bidra med det vi kan for å løyse desse. Vi har stor tru på at dei kliniske fagmiljøa våre gjer sitt yttarste for leve opp til forventningane og krava som ligg i dei nye pasient- og brukarrettane.  Og jammen skal vi hjelpe til så godt vi kan frå alle leiarnivå.

«Alle møter»-prosjektet har hatt gleda av gode møte i alle helseføretaka i haust. Gode møte der det er nok høgde under taket til å løfte fram det som går bra og det som er krevjande.  Først med tillitsbaserte relasjonar er det mogleg å bane veg, saman. Til det betre for pasientane våre.

Denne kronikken sto på trykk i Dagens Medisin 22. oktober 2015.