Vi har mange «tause tapere» i sykehuskøene

Bloggivest_860x400_Stener_Kvinnsland

 

 

 

 

 

 

Vi kan ikke ha det slik at det er de som roper høyest som får, og ikke de som trenger det mest.

Stener Kvinnsland, administrerende direktør i Helse Bergen HF, styreleder i Oslo universitetssykehus HF og medlem av prioriteringsutvalget

Det er alminnelig aksept for at de alvorligst syke skal få behandling først. Men det er mange mekanismer som bidrar til at det ikke alltid er slik. Vi har mange «tause tapere» i sykehuskøene. Nye kriterier for prioritering i helsetjenesten kan bidra til å gi de tause taperne en stemme.

Så enkelt og så vanskelig

Jeg har hatt det privilegium å få lov til å bidra i arbeidet med NOU-en «Åpenhet og rettferdighet – prioriteringer i helsetjenesten». Et bidrag som jeg ser på som en videreføring av mitt arbeid som sykehusleder de siste ti årene.

Jeg har blitt stadig mer opptatt av betydningen av å ha prioriteringsaspektet med i alle beslutninger. Det sies ofte at økonomien er det som styrer sykehusene. Slik opplever ikke jeg det.

Økonomien er en av flere rammebetingelser og har stor betydning, det er riktig. Men det viktigste fundamentet for å drive et sykehus det er et grunnleggende verdisett. Et verdisett som skal «sikre flest mulig gode leveår, rettferdig fordelt» slik det er sagt i kortform i den nye NOU-en.

Så enkelt, og så vanskelig.

For dette krever riktig prioritering. Å si ja til noe betyr også ofte å måtte si nei til noe annet.

At det kommer friske penger til et tiltak betyr heller ikke nødvendigvis at man slipper å si nei til noe. Det er ofte ikke penger det skorter på, men fagfolk.

Det snakkes gjerne om hvilken kostnad et tiltak har, og det assosieres gjerne med kroner og øre. Å ta i bruk ordet ressurser, slik det gjøres i den nye NOU-en, er et fremskritt. Ressurser kan assosieres med penger, fagfolk, teknisk utstyr og alt som kan tenkes å ha en rolle i pasientbehandlingen.

Når politikerne lar seg rive med
Forståelsen av innholdet i ordet ressurser er viktig for å unngå ubevisste feilprioriteringer.

Det er så lett å prioritere de som har sterke talspersoner og organisasjoner i ryggen. Som kan mediespillet, og som får media til å sette søkelyset på enkeltsaker på en slik måte at det rører hjertene.

Det er selvsagt helt legitimt.

Utfordringen kommer når politikerne lar seg rive med, og vedtar at denne pasientgruppen skal prioriteres opp og bevilger en sum penger for at dette skal skje.

Men hva om denne typen behandling krever innsats fra høyt spesialiserte fagfolk? Disse sitter ikke på et vaktrom med hendene i fanget og venter på oppdrag. De er i full aktivitet med å behandle andre pasientgrupper, og ofte pasienter som objektivt sett burde stille først i køen.

Men pålegg fra våre øverste politiske ledere må selvsagt følges. Noen ganger står det tapere igjen blant pasientene. Tause tapere uten sterke talspersoner i ryggen.

Ruspasientene og kronikerne
De tause taperne har bekymret meg i lang tid.

Jeg tenker med forferdelse på hvordan vi har behandlet ruspasientene.

De har langt dårligere prognoser enn mange av de pasientene vi tidligere har ment var de alvorligst syke. Likevel har vi ikke gitt dem det tilbudet de trenger.

Heldigvis har helse-Norge nå innsett at det er helt uansvarlig og stikk i strid med våre grunnleggende verdier om vi ikke gir dem den plassen og den prioriteten de har krav på.

Andre tause tapere i helsevesenet er kronikerne innenfor ulike diagnoser. Mange har store plager gjennom et langt liv. Sykdommen er ikke dødelig, men plagene fører til at de har en vanskelig livssituasjon og redusert livskvalitet.

Helsetap og helsebyrde
Disse tause taperne har fått en stemme i den nye NOU-en. Ved å innføre begrepet «helsetap» i kriteriene for hvem som skal prioriteres i helsekøen, sikrer vi at de kan få en høyere prioritet enn tidligere.

Helsegevinsten, altså den nytten en pasient kan ha av behandlingen, skal fortsatt veie tungt.

Det nye er at den helsebyrden, de årene med sykdom pasienten har hatt i løpet av livet, også skal telle med.

Dette er helt fantastisk! Det vil gi de tause taperne langt sterkere kort på hånden når prioriteringene skal gjøres både på overordnet nivå og på individnivå.

For meg er dette et viktig skritt for å nå målet om å «sikre flest mulig gode leveår, rettferdig fordelt».

En rettferdig prioritering
Men selv om intensjonene er de beste, kan det være underliggende drivere som forrykker prioriteringene.

  • Det kan være finansieringsordninger som vrir ressursbruken i feil retning ved at lette og godt betalte tilbud bygges opp til større kapasitet enn det som er strengt nødvendig.
  • Det kan være funksjonsfordeling mellom sykehus. Små, spesialiserte sykehus kan i sin iver etter å utnytte all ledig kapasitet, bidra til at ventetidene for lettere diagnoser blir kortere enn for de mer alvorlige.
  • Det kan være spesialordninger som «Raskere tilbake». Samfunnsøkonomisk er det helt riktig å få sykmeldte tilbake i jobb så raskt som mulig. Samtidig er det et etisk dilemma at midlertidig arbeidsuførhet gir høyere prioritet for disse pasientene enn for andre med samme eller verre lidelser.
  • Det kan være pakkeforløp for ulike diagnoser som nå kommer for fullt. Det kan føre til at mistanke om for eksempel kreft får høyere prioritet enn andre alvorlige sykdommer.

Alle disse eksemplene er hver for seg utmerkede tiltak som kan gi helsegevinst for pasienter.

Utfordringen blir å sikre at de ikke gir utilsiktede vridninger i i de totale prioriteringene.

Det vil være behov for nøye overvåking av effektene av ulike typer tiltak for å sikre at de ikke får negativ innvirkning og dermed motvirker en rettferdig prioritering.

De som roper høyest
Jeg har ingen illusjoner om at vi i overskuelig fremtid vil få et system som sikrer full rettferdighet i måten vi bruker helseressursene på. Til det er terrenget for uoversiktlig og det er for mange forhold som endrer seg underveis.

Men jeg er likevel utrolig glad for at vi i den nye NOU-en nå har et grunnlag som kan gi et bedre sett kriterier for prioriteringer i helsevesenet som sikrer at livssituasjonen for de tause taperne ilegges større vekt.

Vi kan ikke ha det slik at det er de som roper høyest som får, og ikke de som trenger det mest.

Vi må sikre de tause taperne en stemme.

Stener Kvinnsland

Innlegget ble også publisert i Aftenposten og på aftenposten.no den 12. november 2014

Ja, vi gjer feil!

Stener KvinnslandDet er mykje lærdom i feilsteg. Openheit om feila vi gjer er med på å gjere oss enda betre i møtet med pasientane.

Det er aldri behageleg når det vi arbeider med og brenn for, får det kritiske søkelyset på seg og feila vi gjer kjem fram i lyset. Men som sjukehusleiar meiner eg det er riktig å vere open også om dei mindre gode sakene. Skal vi ha tillit blant dei menneska vi er sett til å tene, må vi bidra til at dei får eit realistisk bilde av det som skjer på sjukehuset.

Det betyr at vi også må vere opne om det som ikkje er så bra. Derfor har vi valt å legge ut på våre nettsider dei sakene som vi vidaresender til helsetilsynet, såkalla 3.3-meldingar, saker der vi ikkje har gjort jobben vår godt nok.

Det har vore ein modningsprosess i heile sjukehus-Noreg når det gjeld openheit om desse sakene. Tidlegare var det ikkje mykje stemning for frivillig å gi ut opplysningar i det offentlege rom om dei feila vi har gjort. Vi ville at pasientane våre skulle vere trygge, vi ville at dei skulle få vite kor mykje bra vi gjorde. Det var då sanneleg nok at journalistar jakta på feila våre.

No har det vekse fram ein heilt annan openheitskultur i sjukehus-Noreg. Fleire sjukehus legg ut sine meldingar til helsetilsynet, og med jamne mellomrom blir kvalitetsindikatorar for alle sjukehus lagt fram. Dei siste er ikkje alltid like flatterande for alle.

Eg trur at det å vere så open, eller skal vi heller seie ærleg, gjer pasientane tryggare på oss. Alle som har vore på sjukehus veit at ikkje alt er slik det skal vere alltid. Dersom vi da prøver å berre teikne eit glansbilde, blir vi ikkje truverdige. I det totale bildet finnes det også ein del som ikkje er så vakkert.

Men det viktigaste med å kartlegge dei feila vi gjer, er ikkje å drive sjølvpisking eller jakte på syndebukkar. Det viktigaste er å finne ut kvifor det gikk galt, og så sette i verk tiltak for å unngå at det skjer igjen. Media brukar gjerne uttrykk som «legetabbe» og «menneskeleg svikt», vi vil heller sjå på kva vi kan gjere med systemet for å unngå at det får følgjer når einskildmedarbeidarar gjer feil.

For vi gjer alle feil. Det viktige for meg som leiar på eit sjukehus, er å sørgje for at vi har system som er så gode at dei fangar opp dei menneskelege feila. Kartlegginga av feil viser oss kva vi kan lære og gjere for å bli betre.

Men i vårt arbeid med å lære av feila våre, er det viktig at vi ikkje mister av synet dei gode sidene av sjukehuset. Alle brukarundersøkingar viser at dei aller fleste pasientane våre er godt fornøyde med den behandling og pleie dei får, og i dei aller fleste tilfella gjer vi ikkje feil.

Ja, vi skal vere opne om dei feila vi gjer, men vi må ikkje misse av syne det heile bildet.

3-3-meldingar om uønskte hendingar i Helse Bergen kan du lese om på denne sida

Ha ei fin veke!

Stener Kvinnsland, administrerande direktør, Helse Bergen