Rett og redusert bruk av tvang

Bloggivest_860x400_Pål_Iden

Å leggje ein pasient i belte, skal vere siste utveg når alt anna er prøvd utan hell. Beltelegging kan vere ei krenkjande oppleving for pasienten. Likevel skjer det truleg altfor ofte. Kvifor? Og korleis kan vi få ned tvangstala som VG skriv om denne veka?

Av Pål Iden, assisterande fagdirektør, Helse Vest RHF

Målet vårt er minst mogleg bruk av tvang mot pasientar. Vi er difor glade for at VG set problemstillinga på dagsordenen. I Helse Vest har vi lenge hatt ei utfordring med for høg bruk av tvang, særleg ved dei største institusjonane våre i Bergen og Stavanger. Difor har vi også eit aktivt arbeid knytt til dette.

Og det viser seg at det er komplekst å løyse. Det er nok sånn at ein bruker meir tvang viss ein har mange pasientar, for få fagfolk eller mange ufaglærte på jobb. Samtidig er det også eit spørsmål om leiarfokus og kulturen blant dei som jobbar på avdelinga.

Eit tema som VG problematiserer er om vi er gode nok på å telje og rapportere tvangsbruk innanfor psykisk helsevern. Det er fleire typar tiltak som er definert under tvang: Tvungen innlegging og observasjon, ransaking og ulike tvangsmidlar. VG har teke utgangspunkt i beltelegging; ei av dei mest inngripande tvangsmidlane vi kan bruke.

Beltelegging skal berre brukast viss det er nødvendig for å beskytte pasienten sjølv eller omgivnadene. Dette er ei form for tvang som det er knytt sterke rapporteringskrav til. Likevel viser kartlegginga til avisa at mange helseføretak verken har gode nok tal, eller rapporterer tala nasjonalt slik dei skal. Avviket mellom dei offisielle tala og tala i kartlegginga til VG er mellom anna knytt til ulike datakjelder.

Helseføretaka i Helse Vest har jobba mykje både med rapporteringa og med tiltak for å få ned bruken av tvang. Dette er særleg knytt til ein internrevisjon vi fekk gjennomført i 2014 . Denne avdekte noko av det same som VG no presenterer. Etter dette er bruken av tvang i institusjon nær halvert i Stavanger, som kom særleg dårleg ut i revisjonen, mens tala har gått opp i Bergen, dels grunna betre registreringsrutinar.

I Bergen har dei no ein betre bemanningssituasjon enn på lenge, så det er håp om at tvangsbruken vil gå ned der også.

Vi har no gåande eit prosjekt som jobbar med betre og lik registrering av tvang. God registrering er viktig både for å beskrive behandlinga og for læring. Helse Vest vil også ta eit initiativ for lik registrering nasjonalt.

Det er openbart at vi i arbeidet med å sikre rett tvangsbruk, også må bruke erfaringane frå pasientar som har blir utsette for tvang og pårørande som opplever tvangsbruk ovanfor sine nærmaste.

Og kanskje må vi bli flinkare til å utveksle erfaringar, fagfolk imellom? I Helse Fonna og Helse Førde har dei ikkje den same utfordringa med bruk av tvang. Kanskje kan fagfolk frå dei største føretaka ha nytte av og lære av å samarbeide tettare med fagfolk frå dei mindre føretaka? Dei har truleg mange felles utfordringar, sjølv om pasientstraumen til dei store institusjonane i Stavanger og Bergen er større.

Mitt håp er at når vi summerer opp 2016, så vil pilene på dette området peike i riktig retning. Rett og redusert tvangsbruk er avgjerande for pasientar og pårørande – men også positivt for medarbeidarane våre og for arbeidsmiljøet.

Pål Iden

2014 – Eit godt år

Bloggivest_860x400_Terje_Vareberg

 

 

 

 

 

 

Av Terje Vareberg, styreleiar i Helse Vest RHF

Aldri før har vi behandla fleire pasientar i sjukehusa på Vestlandet. At dette skjer samtidig som ventetidene blir kortare er svært gledeleg. Det er tydeleg at satsing på god dialog mellom pasient og sjukehus, betre organisering, pasienttryggleik og felles systembygging gir resultat.

Det er først og fremst på kvaliteten på tenestene og pasienten si oppleving av desse at vi skal målast. Kvar dag gjer omlag 27 300 medarbeidarar ein strålande jobb og resultata frå dei nasjonale brukarerfaringsundersøkingane viser at vi skorar høgare på brukaropplevd kvalitet no enn tidligare. Satsinga på pasienttryggleiksarbeid viser tydelege resultat. Talet på pasientskadar går ned og vi ser at det ofte ikkje er mykje som skal til for at det skal ha ein effekt. Risikovurdering og bruk av sjekklister er eksempel på slike tiltak, og er god motivasjon til vidare forbetringsarbeid.

Satsinga på pasienttryggleik og arbeidet med HMS (helse, miljø og sikkerheit) er tett knytt saman. Eit godt og trygt arbeidsmiljø er avgjerande for å kunne tilby pasientane våre tenester av høg kvalitet. I 2014 gjennomførte vi ein omfattande medarbeidarundersøking i sjukehusa og resultata er oppløftande. Dette speglar seg også i sjukemeldingstala. Ved utgangen av året var det gjennomsnittlege sjukemeldte sjukefråværet i føretaksgruppa 5,4 prosent. Det er betre enn landssnittet til NAV for alle næringar og betydeleg betre enn det sjukemeldte sjukefråværet innanfor helse- og sosialtenester, som var på 7,6 prosent.

Det er likevel urovekkjande å sjå at talet på valdshandlingar retta mot medarbeidarane våre aukar. Dette må vi ta på alvor. For å kunne gjere ein god jobb er det viktig at vi kjenner oss trygge, både på veg til jobb, på jobb og på veg heim. Dette er eit viktig område vi må arbeide målretta med for å kunne møte behovet for gode pasienttenester i åra som kjem.

Helse Vest står ovanfor mange svært omfattande utbyggings- og renoveringsprosjekt ved alle dei største sjukehusa. Solid drift gir oss eit godt grunnlag for å gjennomføre nødvendige investeringar i, for eksempel, utstyr og bygg. Slik kjem det positive økonomiske resultatet pasientar og medarbeidarar til gode. For å kunne investere i framtida må vi oppretthalde solid drift og vise til positive økonomiske resultat også i åra som kjem.

Sjølv om vi i 2014 kunne hauste godt av det langsiktige arbeidet som er gjort både innanfor IKT-utvikling og systemstøtte er det framleis store oppgåver som skal løysast på ein god måte. Dette gjeld blant anna i arbeidet med å skape pasientens helseteneste, ta i bruk mangfaldet ved å innføre fritt behandlingsval, sørgje for raskare diagnose og redusert ventetid for kreftpasientar, og auke kapasiteten innanfor rus og psykiatri. Vi er godt på veg innanfor alle desse områda og 2015 vil gjere det mogleg for oss å vise at vi også her kan vise til gode resultat.

Eg vil nytte høvet til å takke alle dei engasjerte og arbeidsame medarbeidarane som jo har æra for dei gode resultata vi har sett i 2014. Gjennom det arbeidet som er gjort, har vi lagt eit godt grunnlag for året som kjem. Med felles innsats er eg ikkje i tvil om at vi vil nå dei måla vi har sett oss.

Terje Vareberg
Styreleiar

Det store bildet

Bloggivest_860x400_DoddoSlutt! Det er nok nå. Jeg gidder ikke å jatte med deg lenger, jeg orker ikke å høre på sytet. Glasset er ikke halvtomt. Det er ikke halvfullt heller, for den saks skyld. Hvis vi ser det i historisk perspektiv, hvis vi sammenligner med andre land, er glasset fullt, det holder på å renne over.

Av: Gjestebloggar Eduardo (Doddo) Andersen, skribent og musikkar.

Sykehusene har aldri gitt bedre behandling til sine pasienter enn det de gjør akkurat nå. De redder flere liv og helbreder flere enn de noen gang har gjort. Tilstanden har aldri vært bedre, og likevel klager du?

Prøv å se det store bildet, det er bagateller du har hengt deg opp i.

Joda, kanskje burde din far i etterkant av inngrepet fått mer informasjon, men glem nå ikke det viktigste, han har det bra. På 1960- og 1970-tallet var et hjerteinfarkt dødelig. De fleste strøk med. Det gjør de ikke i dag, bare spør din far. Behandlingen og kompetansen til dem på hjerteavdelingen er helt unik. De er høyspesialisert. Det finnes hjerteleger som bare arbeider med å åpne tette arterier. Det finnes hjerteleger som bare jobber med å legge inn pacemakere, og det finnes hjerteleger som bare driver med åpen hjertekirurgi. Legene som arbeider der, har studert i årevis for å bli så kompetente, og det går nesten ikke en dag uten at de må jobbe overtid. Sykehuset gjør ikke forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomo, og de gjør ikke forskjell på ung eller gammel. I forrige uke hjerteopererte de en kvinne på 103.

Sykehuset reddet livet til din far, og så velger du å fokusere på at informasjonen ikke var god nok?

Joda, det er beklagelig at din tante måtte vente et ekstra døgn før hun ble operert i beinet, men hvorfor sier du ingenting om hvor fort hun kom seg igjen? Tenk på den utviklingen ortopedisk avdeling har vært gjennom. Det er ingen pasienter som må ligge med foten i strekk lenger. Det var det som var vanlig ved bruddbehandling før. Ved et lårbeinsbrudd ble beinet holdt rett ved at det ble strukket i to retninger, gjerne med tunge lodd festet til sengen. Det var en sjelden tålmodighetsprøve for pasientene, de ble liggende på sykehus i uker og måneder. I dag blir det slått inn en nagle i beinet, og pasienten blir på sykehuset i få dager. Resultatet blir bedre, pasienten slipper å være innlagt en halv evighet, og sykehuset sparer penger – som de kan bruke på andre pasienter. Forstår du? At din tante måtte vente et døgn før operasjonen, er en bitte liten sak som knapt nok er verd å nevne.

I Norge har vi 957 ortopeder til å ta vare på våre knekte bein. Vet du hvor mange ortopeder det er ved Kamuzu Central Hospital i Malawis hovedstad, et sykehus som har et nedslagsfelt på 5,5 millioner mennesker? To! Den ene av dem er på utlån fra vårt sykehus.

Ideelt sett skulle du selvfølgelig hatt en egen seng da din datter var innlagt på barneklinikken. Men hun ble frisk, ble hun ikke? Du skal være glad du ikke var forelder på 1950- og 60- og 70-tallet. Da fikk ikke foreldrene besøke barnet de første dagene etter innleggelsen. Visittiden var kun om onsdagene og søndagene fra klokken 14.00 til 15.00. Foreldrene fikk bare bli der én time.

Og er du egentlig klar over hvor heldig din bestefar var som fikk fjernet prostata med robotkirurgi? På begynnelsen av 1980-tallet, da den første prostataen ble fjernet etter nye prinsipper, tok operasjonen over åtte timer, og det ble brukt litervis med blod. Etter operasjonen måtte pasienten ligge på sykehuset i fjorten dager. I dag fjernes prostata i de aller fleste tilfeller ved en kikkhulloperasjon. Det er omtrent ikke behov for ekstra blod, og pasienten skrives ut fra sykehuset neste dag.

Se det store bildet, og se det i farger. Dette er ikke svart-hvitt, dette er ikke så enkelt som du vil ha det til. Nei, det er ikke bare å øke budsjettet og ansette flere. Hvis veksten fortsetter slik den har gjort de tjue siste årene, vil det til slutt ikke være helsepersonell nok. Det er allerede mangel på kvalifiserte helsearbeidere, og vi importerer allerede arbeidskraft fra andre land. Dessuten må det være noen igjen til å skape verdier i resten av samfunnet. Alle kan ikke jobbe i helsevesenet, hvilket alle må gjøre i 2050 hvis veksten fortsetter.

Til orientering: På kirurgisk avdeling opererer de nesten 6000 mennesker årlig, på patologisk avdeling blir 37 000 vevsprøver analysert årlig, og på radiologisk avdeling – der du finner kostbare og ressurskrevende røntgenmaskiner som MR-, CT- og PET-skannere – gjør de 220 000 undersøkelser hvert år.

Dette er et komplett sykehus med en komplett behandlingskjede. På dette sykehuset får for eksempel en kreftpasient alltid den behandlingen som kreves, om det så er stråling, cellegift eller kirurgi. Hvis pasienten ikke er fra byen, kan han eller hun hvile ut mellom slagene på sykehusets eget hotell. Pasienten kan få nye perspektiver hos en psykolog, søke trøst hos en prest og trene seg opp på sykehusets eget treningssenter.

Det er et gigantisk og velfungerende maskineri. På sykehuset produseres 3000 porsjoner mat daglig, og maten – og avfallet og tøyet og de sterile varene – fraktes automatisk på skinner mellom alle avdelingene i et underjordisk system.

Ikke heng deg opp i de høye parkeringsprisene eller den lille egenandelen som du må betale. Tenk heller på dette: Aldri har pasientene hatt så lite vondt, aldri har så mange hjertepasienter overlevd, og aldri har så mange pasienter blitt fulgt opp og kalt inn til etterkontroller. Aldri har så mange kreftpasienter blitt kreftfrie, aldri har så mange pasienter med hjerneslag trent seg opp igjen, og aldri har så mange fødende kvinner hatt så få komplikasjoner.

Aldri har sykehuset fungert bedre enn akkurat nå.

Hører du?

Eduardo (Doddo) Andersen

 

Fakta

Eduardo (Doddo) Andersen blei kjend som frontmann i kultbandet Unge Frustrerte Menn, bandet bak hiten «Jeg vil bare ha en mann». Han har vore kåsør i NRK P2, skrive revytekstar, spelt kabaret saman med Odd Nordstoga og bloggar dagleg på bt.no om Sportsklubben Brann. Han har skrive fire bøker. Hausten 2012 kom «Mitt Haukeland – En nær livet-opplevelse» ut. Boka handlar om Haukeland universitetssjukehus og er gitt ut i samband med sjukehuset sitt hundreårsjubileum. Blogginnlegget du no har lese, stod nett på trykk i siste utgåva av magasinet Helse i vest.

100 år i lære, men ennå ikke utlært

Gjestebloggaren_IngerKariNerheim_210x300100 års erfaring – det skulle vel være nok til å ha funnet løsningen på psykisk sykdom og helse, ikke sant? Hva hjelper for psykiske problemer, plager, sykdommer? Hva hjelper ikke? Hvorfor er jeg så urolig om nettene? Hvorfor tror Else plutselig at ingen liker henne? Hvorfor blir Sven så sint? Hvorfor er det så vanskelig å gå i butikken, jeg greide det jo før? Hva skal jeg gjøre? Fiks det, en kur, takk!

Av Inger Kari Nerheim, direktør Psykiatrisk divisjon, Helse Stavanger

I 2013, 100 år etter at Dale ble åpnet, er det ca. 10 000 enkeltmennesker i Rogaland som har bedt om hjelp fra psykiatrien. De fleste trenger bare én innleggelse, eller en serie av behandlinger på poliklinikken, og kan fortsette med det som er viktig for dem uten mer hjelp. Andre bruker våre tilbud i flere år – og noen få i en lang periode av livet sitt.

Psykiske problemer er ungdomsårenes problemer, og de unge voksnes. Det betyr at de får store konsekvenser for den enkeltes livsløp og for samfunnet. Hvordan går det med dem som blir syke av psykisk smerte? Greier vi å hjelpe

Under Schizofrenidagene 2013, ble det lagt fram ny forskning på en rekke områder – forskning som gir håp, som peker på muligheter, som sier: jo, det går over! Ta for eksempel diagnoser som personlighetsforstyrrelser, som en for bare noen år siden mente folk ville måtte leve med hele livet. De siste årenes forskning internasjonalt kan vise til flere behandlingsalternativer, hvor det i kontrollerte studier var mellom 50 og 88 prosent av dem som ble behandlet, som fikk tilbake et godt liv. Personlighetsforstyrrelser kommer og går, folkens, som influensa! Hvordan har du det, Sven? Takk, bare bra! Jeg var en tur på «Psyk», og det hjalp godt! – Jeg synes det er rart at ikke journalistene satt langs veggene i de fullstappede IMI- og Stavanger Forum-salene, klare til å løpe til desken etter hvert foredrag med nyheter til førstesidene.

I vår divisjon er vi på en reise, hele tiden. Vi har de 100 årene med oss, og neste år har vi 101. Vi har snakket og diskutert, forsket og lært, og kommer til å fortsette med det. En psykiatri som er skråsikker på at den har rett, tar antakelig feil. En psykiatri som undrer seg, spør, diskuterer, reflekterer – se, den slags psykiatri er det håp for. En psykiatri som sier, jeg er lei for det, vi har ikke greid å hjelpe deg. Kan vi prøve noe annet, sammen? Hva tror du vil hjelpe? Menneskene som kommer til den slags psykisk helsevern, kan vente seg hjelp til å begynne, og til å gå videre på sin egen reise.

På «Psyk» inviterer vi våre pasienter til å gi oss tilbakemelding om de er fornøyd med oss. Vi spør om de syntes behandlingen hjalp, om familie og pårørende ble godt involvert, om den enkelte ble møtt med respekt. Det er mest gode tilbakemeldinger. Takk, dere forandret mitt liv, jeg fikk hjelp til å gå videre, jeg ble klar over mine styrker i livet, det var hardt mens det sto på, men det var verdt det. Undersøkelsene viser at vi er faktisk best, gjennom en årrekke, på respekt. Men de viser også at vi til tross for de 100 årene, fremdeles ikke er gode nok, fremdeles ikke hjelper alle.

Det er lett å overse maktulikhetene når en står der og har nøklene til døra, eller «vet best», når en er ansatt, og tror at en eier definisjonsmakten. Det er lett å glemme ydmykheten som må følge med når en møter de svakeste. Men det er ikke akseptabelt å glemme overgrepene i psykiatrien, når vi runder 100 år – ikke dem som skjer i dag, heller.

Hva vet vi om dette? Psykiske sykdommer oppstår og trives når et samfunn har stor ulikhet, når det er preget av vold, når mennesker ikke tar vare på hverandre i samfunnet. Når tiden vår, den korte tiden vi har, brukes på tingene våre og ikke på menneskene våre. Vi vet at traumer, ondskap som rammer barn og voksne og likegyldighet, gir dype skader.

Det er ikke en naturlov at barn skal oppleve overgrep – tvert imot. Det er en naturlov at de skal beskyttes, møtes av omsorg og byggende krefter. Og hva skjer da? Da får folk det bra, så enkelt kan det være.

Det er ikke en naturlov at familien skal være det stedet som har frirom for å lempe ut av seg all fortredelse som en går og samler på om dagene. Eller at «på jobben, der får de ta meg som jeg er». Så lemper vi ut av oss, uten å tenke på hvordan vi får sagt i fra. Men dette kan gjøre hele forskjellen. Det ser ut til å være en naturlov at de gode handlingene du gjør i hverdagen, er en viktig del av beskyttelsen du gir dem rundt deg, slik at de får motstandskraft mot alt som er vondt og leit. For de dagene kommer.

Det er der vi er nå, etter 100 år i psykiatrien i Rogaland. Vi ønsker å fortsette å bidra til enkeltmenneskers vekst, til god psykisk helbred i befolkningen, til helbredelse og gode liv for de enkeltmenneskene som søker til oss. Vi kommer i økende grad til å si til pasientene: Du vet best selv. Det er ditt liv. Dette er det vi kan gjøre, og vi skal støtte deg alt vi kan. Valget er ditt, du bestemmer over ditt eget liv. Har du tenkt over noen muligheter? Kan du si noe mer om det?

For livet er rikt, også midt i fortvilelsen og sykdommen. Og det er det enkelte menneske som eier sitt eget liv, også midt i sykdommen. Bare den enkelte vet hva de vil med livet sitt, hvor de vil i livet sitt – og i vår psykiatri de neste årene blir det viktigste å knytte sammen best mulig kunnskap om hva som gjør mennesker friske og sunne, med det enkelte menneskets egne planer, håp og drømmer for sitt liv.

I dette skjæringspunktet står vi etter 100 år: mellom å feire og løfte fram det enkelte menneskes valg og muligheter, og vårt ansvar sammen, de som i en periode er pasienter, de som i en periode er pårørende, de som i en periode er ansatt i hjelpende tjenester. Da får vi en rik og spennende reise fremover.

Inger Kari

Denne bloggen ble først publisert i magasinet «på pulsen» fra Helse Stavanger, i et jubileumsmagasin for»Psykiatrien i Rogaland 100 år».

Godt nytt år!

Herlof Nilssen 210x500_til tekst– 2014 blir eit krevjande og spennande år, sa statsråd Bent Høie i sin tale til oss i sjukehusa sist tysdag. Han la fram seks punkt for å forbetre og utvikle sjukehusa. Kva står vi framfor i 2014?

2013 var eit godt år for Helse Vest. Vi har mange dyktige og engasjerte medarbeidarar på alle nivå i organisasjonen. Vi har auka aktiviteten i 2013, med om lag 50 000 nye konsultasjonar. Ei vidareføring av auken tidlegare år. Det betyr at stadig fleire pasientar får hjelp raskt. I 2014 skal vi byggje vidare på det gode arbeidet vi er inne i – og samtidig ta grep der det er behov for det.

Av dei seks løysingane helseministeren skisserer, er det noko vi allereie er godt i gong med. Anna er nytt. Nytt er fritt behandlingsval. Pasientane har i dag allereie rett til å velje behandling blant dei offentlege sjukehusa og dei private som har avtale med det offentlege. Det nye er at pasientar skal kunne velje fritt blant dei private tilboda. Den nye retninga som regjeringa peikar ut, betyr i det store og heile at vi vil sjå auka bruk av private, både ideelle og kommersielle aktørar.

Og sjølv om vi i mange år har sett ruspasientar og psykisk helsevern i høgsetet, så er det no, med statsrådens signal i bakhovudet, behov for eit ytterlegare løft for desse sårbare pasientgruppene. Vi skal finne dei beste løysingane og halde fokus på dei ambisiøse måla som er sett.

Det er også gledeleg at helseministeren er oppteken av raskare kreftbehandling, pasienttryggleik og IKT. Dette er område vi har jobba intenst med dei siste åra. Det forventar vi å sjå gode resultat av i 2014. Det gjeld ikkje minst Helse Vest sine tre satsingsområde: program for pasienttryggleik, prosjektet «Alle møter» og systembygginga innanfor IKT og teknologi.

Gode resultat på alle desse områda er ein føresetnad for å betre kvaliteten på tenestene våre, redusere ventetidene og tryggje pasientane. Og ikkje minst, leggje forholda godt til rette for pasientinformasjon og –involvering.

Helse Vest er godt rigga for å møte det nye året.

Eg ønskjer deg eit framgangsrikt år!

Herlof Nilssen

Tenkjer du raskt eller langt?

Solfrid RaknesLivsviktige val skjer i helsevesenet. Vi har mulegheit til å ta raske, intuitive val. Og vi kan gjere val utifrå lange, krevjande tankerekkjer. Førebygging av psykiske helsevanskar hjå barn og unge vil få høgare prioritet ved grundig og langsiktig tenking.

Av Solfrid Raknes, spesialist i klinisk psykologi og innovasjonsprisvinnar Helse Vest 2012

Psykologen Daniel Kahneman har fått Nobelprisen (i økonomi!) for sitt arbeid med forståing av korleis menneske gjer val. To hovudvegar i valsituasjonar viser seg:  Ein rask veg, der vala skjer utifrå kjensler, intuisjon, instinkt, automatikk, vanar og tommelfingerreglar. Og ein meir krevjande veg som går treigare, der det rasjonelle og djupt tenkte har sin plass.

Kahneman seier at om lag 80 % av vala vi tek både på jobb og i privaten, er raske val. Slik kan vi navigere i ei komplisert verd der inntrykka er mange og tid ein knapp ressurs. Lange, krønglete tankerekkjer i ein kvar situasjon ville truleg vore uuthaldeleg, farleg og i mange tilfelle heilt handlingslammande.

I Helse Vest gjer vi støtt prioritering av arbeidsoppgåver. Til dømes i behandlinga av ei kreftsjuk kvinne som har barn: Prioriterer vi då samtalar med barna hennar for å hjelpe dei til å forstå det vonde og vanskelege? Valet kan skje på basis av om barna blir sett på avdelinga, korleis dei ser ut til å ha det, rutinar, regelverk, forventningar, kva barna triggar i oss og kor trygge vi er på barnesamtalar i slike situasjonar. Alternativt kan valet skje utifrå kor sannsynleg det er at ein barnesamtale i denne situasjonen kan ha førebyggjande effekt.

Psykiske lidingar rammar litt over 40 % av menneske i løpet av livet. Kahneman seier vi ikkje er så flinke til å ta omsyn til kor utbreidd problem er. Kor ofte problemet blir nemnt, kor synleg det er og om eg vurderer det som ein fare for meg og mine, er forhold det er lettare å bli påverka av. Eit blødande sår hjå barn som blir frakta til sjukehus med blålys vil utifrå den raske tankemåten få høgare prioritet enn eit barn med ei usynleg angstliding. Uavhengig av kva som vil koste mest i liding og kroner på lengre sikt om barnet ikkje får hjelp.

Prioriteringar i Helse Vest skjer av kloke menneske som både har evne til å gjere raske val der det er naudsynt, og til å tenkje i meir krevjande, lange banar. Psykiske helsevanskar er av vår tids største utfordringar, både om vi tel kroner, måler liding eller tel kor mange som er ramma. Tiltak som kan nå ut til mange, er effektive og der helsegevinsten per krone er stor, bør bli prioritert. Eg har håp om at førebygging av psykiske helsevanskar blir høgare prioritert i Helse Vest framover. Realisten i meg minner om at optimistiske tankar om framtid er av dei systematiske feilvurderingane som er vanlege når ein tenkjer raskt.