Høyrer vi nok på pasientane?

 

Vi må ta eit oppgjer med oss-og-dei-tankegangen og komme mykje tettare på pasientane sine ønske og behov.

Av Pål Iden, ass. fagdirektør, Helse Vest RHF

I alle menneskelege relasjonar, er gjensidig tillit og respekt utgangspunktet for eit godt forhold. Det gjeld òg mellom pasient og behandlar. Også innanfor psykisk helsevern.

Har vi med oss det perspektivet?

Før sommaren sette NRK fokus på skjerming og isolasjon av psykisk sjuke pasientar. Det er beskrive forhold ved nokre institusjonar som gir assosiasjonar til glattceller i fengsel.

Det er ikkje eit vakkert bilete som blir teikna av forholda for dei psykisk sjukaste i landet vårt.

Kva med skjerming?

Brukt riktig, kan skjerming vere greitt. Når ein pasient blir innlagd, er det fordi livet utanfor er blitt for komplisert og vanskeleg med for mange inntrykk og krav. Pasienten treng å vere ein stad der han kan vere trygg. Skjerming kan då vere eit verkemiddel som gir ro. Men det skal vere i pasienten si interesse, og ikkje brukast som sanksjon.

Frå 1. september trer ei lovendring i kraft. Etter dette må ein spørje pasienten i forkant, og dersom dei ikkje ønsker skjerming, må ein gjere eit vedtak.

Eg ønskjer denne lovendringa velkommen. Noreg som nasjon kan ikkje leve med skuldingar om brot på menneskerettane og lovstridig behandling av ei av dei mest sårbare pasientgruppene vi har.

I tillegg til ei lovendring, er det behov for å gjere ei rekkje tiltak på heilt ulike plan. Her i vest må vi skaffe oss betre oversikt over kor mykje skjerming som blir brukt i våre sjukehus, og få på plass ei felles forståing av når det er nyttig og nødvendig med skjerming – og når det er uakseptabelt.

Mykje av den omstridde behandlinga innanfor psykisk helsevern kjem av kulturen på avdelinga, og vi veit at kompetanseheving, erfaringsdeling og etisk refleksjon er viktige verktøy for å bli betre.

Ikkje alle psykiatriske sengepostar bruker skjerming som behandling i særleg grad. I andre avdelingar er det svært vanleg. I Helse Vest viser tal at det samla sett er høg bruk av skjermingstiltak, men nokre avdelingar trekk opp mens andre har tal under snittet. Her må vi i fellesskap finne fram til ein skjermingspraksis som er tenleg for pasientane.

Korleis er synet vårt på pasientar i psykisk helsevern i 2017?

Er det eit skeivt maktforhold mellom pasient og behandlar? Har vi ei ovanfrå-og-ned-haldning til pasientane? Er det oss mot dei? Spør vi pasientane «i fredstid» korleis vi kan hjelpe dei om dei skulle bli svært urolege eller aggressive? Korleis tek vi imot pasientane når dei blir innlagde? Skal dei rutinemessig bli kroppsvisiterte og skanna av metalldetektorar eller har vi andre, mindre fengselsprega metodar for å ivareta sikkerheita? Har vi husreglar som innskrenkar fridomen til heile pasientgruppa, eller blir det gjort ei vurdering for kvar enkelt? Snakkar vi med pasienten om behandlinga eller blir dette berre diskutert i lukka behandlarmøte?

Svara på desse spørsmåla kan avdekkje mykje om kulturen på avdelinga og kva ein bør jobbe meir med.

Idealet om pasienten si helseteneste inneber at pasienten skal medverke i behandlinga, bli høyrt og teken med på råd. Eit grunnleggjande spørsmål er «Korleis ville vi organisert behandlinga viss pasienten fekk bestemme?».

Dette skal sjølvsagt også liggje til grunn innanfor psykisk helsevern.

Skjerming og bruk av tvang er vanskelege tema for både pasientar og medarbeidarar. Men vi treng debatten om kulturen i psykiatrien. Eg veit at dei som jobbar innanfor psykisk helsevern verkeleg ønsker å gjere ein god jobb. Og dei sit med nøkkelen til korleis vi kan skape gode behandlingskulturar som er prega av gjensidig respekt, tillit og samarbeid. Eg vil ha alle med i arbeidet med å få vekk «oss-og-dei-tankegangen». Vi må mykje tettare på pasientane sine ønske og behov, og her må vi jobbe målretta saman.

Helsing Pål

 

Dette er skjerming
Pasientar kan skjermast dersom dei er til fare for seg sjølv eller andre, eller som behandling. Skjerming er ikkje definert som tvang, men det må fattast eit vedtak dersom pasienten blir skjerma over 12 eller 24 timar. Døra skal ikkje vere låst eller sperra, og det skal vere personell til stades i rommet under skjerminga.

 

Illustrasjonsfoto øverst: Kjetil Alsvik

Bruk av unødig tvang er uakseptabelt

Person sett bakgra, ser ut over flott blå himmel med litt skyer.

Det er eit leiaransvar at dei mest sårbare pasientane våre får trygg og god behandling – og at tenestene spelar på lag med pasienten.

Av Herlof Nilssen, adm.dir. Helse Vest RHF

VG set i fleire ferske artiklar fokus på bruk av tvang mot pasientar i psykisk helsevern. Dette er også vi opptekne av.

For store forskjellar
Bruk av tvang i behandlinga av psykisk sjuke har lenge vore på dagsordenen hos oss. Ikkje minst sidan vi gjennomførte ein internrevisjon i 2014. Den viste at det er store forskjellar i praksis mellom føretaka våre og at tvangsbruken er for høg i dei største føretaka.

Ønske om å beskytte
Så korleis har det seg at vi bruker tvang mot nokre av dei mest sårbare pasientane våre? Ifølgje lova kan det berre brukast tvang viss pasienten elles vil få forverra sine utsikter til å bli frisk, få forverra sjukdomstilstanden sin eller viss det er fare for liv og helse for pasienten sjølv eller andre. Utgangspunktet er altså eit ønske om å beskytte, og terskelen skal vere høg, ved at frivillig helsehjelp først skal prøvast så langt dette er mogleg.

Av og til går vi for langt i ønsket om å beskytte og då kan tvangsbehandlinga bli eit overgrep. Spørsmålet er kHerlof Nilssen, portrett. Foto.orleis vi kan klare å balansere bruken av tvang, slik at det berre blir brukt når det er heilt nødvendig.

Kompetanse
Det finst ikkje eitt enkelt svar på det. Problemstillinga er samansett. Det handlar om kor mange pasientar avdelingane har ansvar for og kor sjuke dei er. Det handlar om mengda personell, men aller mest om kompetanse og erfaring. Vi veit at bruken av tvang aukar i sommarferien når den faste bemanninga er på ferie og mindre erfarent personell har ansvaret. Det handlar om utforminga på behandlingsavdelingane og kulturen blant dei som jobbar der. Fagfolka sin aksept for tvang som verkemiddel kan variere. Og ja, helseminister Bent Høie har rett når han seier at det i aller høgste grad handlar om leiarskap på alle nivå.

Gode behandlingskulturar
I Helse Vest har vi sett i gang eit regionalt arbeid, der alle sjukehus er med. Her er målet å auke kompetansen hos leiarar i psykisk helsevern på rett lovforståing og godt fagleg arbeid som kan hindre unødig tvangsbruk. Tanken er og at avdelingar med høg tvangsbruk skal lære av dei med lågare tvangsbruk. Det dreier seg om å skape gode behandlingskulturar som spelar på lag med pasienten og som lar pasient og pårørande medverke i den helsehjelpa dei får.

Ulik terskel
Ein del av det regionale arbeidet har vore å gjennomgå rutinane våre for registrering av tvang. Vi har hatt for dårleg kvalitet på registreringa av tvangsbruk. Dette er no i ferd med å bli langt betre, og vi har betre data på variasjon i tvangsbruk mellom sjukehus og enkeltavdelingar. Dette gir eit godt grunnlag for samanlikning mellom våre institusjonar. Ugrunna variasjon tyder på at det er ulik lovforståing og terskel for tvangsbruk. Dette må leiarar gripe fatt i. Unødig og ulovleg tvangsbruk skal ikkje førekomme i helseføretaka i Helse Vest.

Foto: Øverst: Eivind Senneset. Portrett Herlof Nilssen: Kjetil Alsvik

Hvordan stoppe seksuelle overgrep mot barn?

hellekleive-betanien-250pxVi voksne må dra opp rullegardinen, og orke å se.

Helle Kleive, leder for ressursenheten V27, ved Betanien Barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikk (Bup) i Bergen, www.betanien.no.

Jeg arbeider med barn og unge under 18 år som har begått seksuelle overgrep. Hos oss jobber vi med å lære disse unge hvordan de skal unngå å gjenta overgrep. For at det skal skje, må de også få et bedre liv. Derfor samarbeider vi tett med familien og mange instanser rundt den unge, blant annet skole, helsesøster og det lokale og statlige barnevernet.

I forbindelse med aksjonen «Dark Room», og politiets avsløring av pedofilinettverk på nettet, har jeg lyst til å gi litt håp til alle som kjenner på vemmelse og avmakt i kjølvannet av dette.

En tredjedel av alle seksuelle overgrep mot barn og unge blir begått av andre barn og unge. Hvis disse unge overgriperne ikke får behandling, er sjansen stor for at overgriperen fortsetter sine overgrep. Hva kan så du bidra med for å stoppe dette? Jo, du kan hjelpe til ved å våge å innse at seksuelle overgrep skjer, og at barn og ungdom faktisk kan gjøre dette.

Alle kan bidra. Hver og en av oss kan gjøre vår lille ting, som å tro på et barn når det forteller. Stole på magefølelsen din når du kjenner at «noe er galt». Vi kan tenke: La meg gjøre noe med det. La meg finne ut av dette. La meg ta vondt-i-magen-følelsen min på alvor. La meg finne ut av hva jeg kan gjøre for dette barnet.

I Helse Vest har vi noen som kan hjelpe deg med å hjelpe disse barn og unge. Barneverntjenesten koordinerer i mange kommuner såkalte tverrfaglige konsultasjonsteam og kan gi deg tid raskt for å drøfte bekymringen din. Dette er lavterskeltilbud som tar imot og gir råd til lærere, førskolelærere, helsesøstre, leger, psykologer, foreldre og andre som har mistanke om at barn er utsatt for seksuelle overgrep.

Vi må innse at overgripere finnes og at overgrep forekommer. Bare på den måten kan vi hjelpe ofrene, men også overgriperne. Gjennom å hjelpe de som begår overgrep, kan vi sørge for at overgrep ikke får fortsette.

Helle

Skjebner på et venterom

rbupblogg Selv med tolk kan det være vanskelig å forklare en nyankommet asylsøker eller flyktning hva den nye klientrollen som pasient innebærer. For ferske innbyggere vil deler av både somatisk og psykiatrisk helsetjeneste fremstå som lite gjenkjennbar, ispedd betydelig tvil og frykt rundt viktige bestanddeler som informasjonsdeling og taushetsplikt.

 

Av Hedwig Maria Kverneland Whyte Bogstad-Kvam, kontorleder ved transkulturelt senter, Stavanger universitetssjukehus

Min arbeidshverdag er ved Transkulturelt Senter. Vi skal bidra til at traumatiserte asylsøkere og flyktninger får et likeverdig helsetilbud, med spesielt fokus på tjenestene som ivaretar deres psykiske helse. Som kontorleder er jeg ansvarlig for å forvalte og definere velkomst, informasjonsflyt og klinikkens grenser, skriftlig og muntlig.

Det er jeg som svarer pasienter, pårørende og samarbeidende etater og instanser i telefonen. Jeg skriver brev, diktat, møter i døren, følger til busstoppet (!), passer på at tolken er på plass, trøster og passer barn ved behov. Min skranke kan senkes og heves, og jeg har fjorden og årstidene som utsikt.

rbupblogg2Andre trekker seg inn i de lune sofakrokene på venterommet. De kan synes det blir litt vel mye hav, for det er ikke mange månedene siden de selv satt i en overfylt gummibåt med skrik og bølger som overdøvet hverandre. Noen vil vente inne hos meg, noen vil vente i fred, noen kan norsk, noen har opphold og andre igjen har gått under jorden. De fleste vil ha både kaffen og kardemommeteen mye søtere enn «vi» er vant til.

Tolk, tid og tillit
Enkelte dager opplever vårt team, som består av fire behandlere og meg selv, en tks-gruppebildeoverveldende og felles følelse av å drive med «det umuliges kunst». Denne er både god og vond. Vi prøver å planlegge timer og plante håp hos papirløse vi ikke kan sende brev til eller nå per telefon. Vi deltar i ansvarsgruppemøter med stramt budsjett hva gjelder tolk, tid og tillit.

Disse dagene er likevel sammenvevd større glimt av både mestring og driv – en uskreven prosedyre om sammen å være godstog av vilje og engasjement (uten pekefinger!) for likeverdig og kultursensitiv tilnærming i helsehjelpen som tilbys. I vårt arbeid med og rundt asylsøkere- og flyktninger har vi fått en grundig drilling av rolle- og ansvarsfordelingen som skal være på plass rundt dem. Verge, fullmektig, advokat, flyktningkonsulent, saksbehandler og kontaktperson samler dokumenter i hver sin mappe, og med hvert sitt ansvar.

Det fremmede landet
I et poliklinisk behandlingsforløp innenfor psykisk helsevern tildeles asylsøkere og flyktninger en ny type klientrolle. Denne er det vanskelig å forklare hva innebærer (selv med tolk!).
For til forskjell fra de andrebilde-av-hillevagsveien-8 forløpene, der flyktningen og hans/hennes familie kan oppfatte seg som «nok en klient», kan en psykoterapeutisk relasjon til behandler i beste fall bidra til å gjøre pasientrollen til en individualiseringsprosess for den det gjelder. Et parallelt eksempel; asylintervjuer hos politiet tar også for seg menneskets individuelle livshistorie – men med helt andre mål.

Det handler om juridiske avklaringer og identitetsstadfestende, etterprøvbar og kronologisk dokumentasjon av bakgrunn, tilhørighet, fluktrute og rettigheter. For mennesker fra såkalte kollektivistiske samfunn (en etter hvert omdiskutert beskrivelse men åh-så-lett-og-ty-til i det man lager «flerkulturelle» eksempler som over) representerer dette en ny dimensjon ved helsehjehedwig-maria-kverneland-whyte-bogstad-kvamlpen i Norge, det fremmede landet.

Selv sitter jeg ikke i terapirommet der behandlingen skjer. Likevel opplever jeg å se dem godt gjennom ankomst og avskjed og i kontakt med alle mandatene rundt dem som vi fordrer et samarbeid med. De nyankomne. De langtidsboende. De små barna og de tidlig voksne ungdommene. De mange skjebnene. For til vårt venterom er det en jevn strøm. De bærer og tåler. Ikke alt bør pirkes borti, ikke alt virker mulig å fortelle, ikke alle får bli.  Det er mye sant i at det er de sterkeste som flykter, men det er like mye sannhet i at flukt og uviss venting ødelegger, splitter og skader på både kort og lang sikt. Den skaden vi etter hvert vet at selve transittiden står for skal vi også håpe på å kunne lege. Om så bare ved at nok et venterom, ved akkurat vår klinikk, til en forandring signaliserer; du er kommet til rett sted.

Hilsen Hedwig

  • Våren 2016 fullførte Hedwig Maria Kverneland Whyte Bogstad-Kvam RBUPs kontorfaglige videreutdanning del 1 og hun tar også en master i interkulturelt arbeid ved VID Misjonshøgskolen.
  • Til daglig er hun kontorleder ved Transkulturelt Senter, Stavanger universitetssjukehus
  • I blogginnlegget deler hun erfaringer fra sin arbeidshverdag ved senteret.

Vi forstår frustrasjonen

Bloggivest_860x400_Pål_Iden

Av Pål Iden, assisterande fagdirektør Helse Vest RHF

Fastlege Kirsten Rokstad set fingeren på fleire problemstillingar knytt til private psykologar og psykiatrar i sitt innlegg i Bergens Tidende 20. september. Dette er problemstillingar som utfordrar både pasientar, fastlegar, dei private psykologane og psykiatrane – og oss som er øvste ansvarlege for behandlingstilbodet dei leverer.

Dei private psykologane og psykiatrane som driv sin praksis gjennom avtale med Helse Vest leverer eit viktig tilbod til pasientar på Vestlandet. Dette er dyktige fagfolk som gjer sitt beste for pasientane. Men det betyr ikkje at det ikkje er rom for utvikling.

Rokstad påpeikar blant anna at det er lang ventetid hos desse spesialistane. Det kan vere fleire grunnar til det. Ei mogleg årsak kan vere at det ikkje er god nok kapasitet på behandlingstilbodet ut frå behovet i befolkninga. At det rett og slett er for få psykologar og psykiatrar, og at ventetida difor blir lang. Dette er noko vi i Helse Vest vil dykke nærmare inn i. I desember vil vi levere ei vurdering til styret vårt, der vi blant anna må sjå på om vi må utvide behandlingstilbodet.

Rundt årsskiftet blei det inngått nye rammeavtaler mellom dei regionale helseføretaka og Legeforeningen (for psykiatrar) og Psykologforeningen. Desse gir håp om auka samarbeid og betre oversikt. Her ber vi nemlig spesialistane om å inngå samarbeidsavtalar med det lokale føretaket, i praksis det distriktspsykiatriske senteret: «Samarbeidsavtalen kan gjelde hensiktsmessig arbeidsdeling (pasientflyt/strømmer), håndtering av ventelister, fristbrudd, faglig samarbeid mellom HF avdelinger og psykolog, utveksling av informasjon om kapasitet, utveksling av informasjon om felles prosedyrer og kliniske retningslinjer, deltakelse i kompetanseutvikling, rutiner for kontakt mellom psykologen og helseforetaket.»

Nasjonalt blir det no sett i gang eit arbeid med å utvikle pakkeløp for pasientar innanfor psykisk helsevern og tverrfagleg spesialisert rusbehandling (TSB). Avtalespesialistar står for omkring 30 prosent av den polikliniske psykiatriske behandlinga i spesialisthelsetenesta. Skal pakkeløpa bli vellukka må også avtalespesialistane trekkast inn i denne satsinga.

Når det gjeld Rokstad sitt poeng om at det er vanskeleg å skaffe seg oversikt over kapasiteten og ventetidene til psykologane, så deler vi den oppfattinga. Også det er ei samansett problemstilling som vi må ta tak i, og få system for å handtere.

Som øvste ansvarlege for spesialisthelsetenestene på Vestlandet, har vi eit ansvar for å leggje til rette for at dette fungerer. Samtidig er psykologane og psykiatrane sjølvstendig næringsdrivande som har eit sjølvstendig ansvar for sin praksis.

Vi må sjå på om det er moglegheiter som kan utnyttast på systemsida, slik at vi kan få journalsystem som snakkar saman mellom fastlegar, sjukehus og dei privatpraktiserande spesialistane. Dette ville i så fall gi betre oversikt over kapasitet og ventetid.

Sidan 2009 har vi to koordinatorar i regionen som handterer og prioriterer dei tilvisingane som kjem inn til dei privatpraktiserande psykologane og psykiatrane. Dette skjer i samarbeid med dei psykiatriske klinikkane. Målet er ei meir effektiv og einsarta vurdering av pasientane, og dermed ei meir rettferdig prioritering der dei som treng det mest skal få hjelp først.

Alt i alt er det gjort fleire tiltak som skal gi betre oversikt og kortare ventetid. Men vi er ikkje i mål, og må intensivere innsatsen skal vi få eit tilbod på dette feltet som svarer til forventningane hos både fastlegar og pasientar – og oss sjølve.

Helsing Pål

Hvordan snakke med ungdom om hvordan de egentlig har det?

Bloggivest_860x400_Kristin Hatløy

«Ungdommen nå til dags har aldri vært bedre» sto med store bokstaver i Stavanger Aftenblad for en tid tilbake.

Av Kristin Hatløy, psykiatrisk sykepleier, TIPS

Overskriften viste til resultater fra NOVA sin nasjonale Ungdatarapport der over 40 000 ungdomsskoleelever deltok:

  • 94 prosent svarer at de trives «nokså godt» eller «svært godt» på skolen
  • Over halvparten tror de kommer til å ta høyere utdanning
  • Tre av fire tror de kommer til å få et godt og lykkelig liv
  • 80 prosent er «litt eller svært fornøyd med mor og far»
  • 84 prosent har aldri røykt
  • 82 prosent har aldri brukt snus
  • Åtte av ti trener minst én gang i uken
  • 9 av 10 har minst én nær venn
  • To av tre er helt sikre på at de har minst én venn som de «kan stole fullstendig på og betro seg til om alt mulig»

De unge er altså i stor grad snille og veltilpasset og har det bedre enn noen gang før. Likevel er det mange som sliter. Opptil 10 prosent rapporterer om depressive symptomer. Rapporten viser at det er en klar sammenheng mellom dårlig råd i familien, rusmiddelbruk, kriminalitet, mobbing og vold.

Folkehelseinstituttet har også gjort en undersøkelse av 13-15-åringer som viser at kun 17 prosent av ungdommene med betydelige emosjonelle plager har vært i kontakt med fagpersonell for plagene.

Hva gjør vi hvis vi har en ungdom som kanskje sliter – og hva ser vi etter?

Det kan være en datter eller sønn, en elev, en venn eller nabo. Noen ganger er det andre som først legger merke til tegn på psykiske vansker. Det kan vise seg i tilbaketrekking, endret oppførsel eller skolefravær. Samtidig er ungdomstida en periode der vi endrer oss. Mange foreldre opplever at det er langt mellom de fortrolige samtalene, og spør vi hvordan ungdommene våre har det, svarer de «greit» og forsvinner bak en skjerm.

Flere voksne jeg har møtt som slet i ungdomstida forteller at det største sviket fra de voksne rundt dem var at ingen spurte hvordan de hadde det. – De må jo ha sett, eller forstått hvordan det sto til med meg. Men ingen spurte. Kanskje de ikke torde?

En kvinne fortalte meg at læreren en gang hadde spurt hvordan det sto til hjemme. Hun ble så perpleks at hun svarte «greit» selv om det var blank løgn. Hun tenkte at neste gang læreren spør, da skal jeg fortelle hvordan jeg egentlig har det, men læreren spurte aldri igjen.

Psykologspesialist Svein Øverland har laget en oppskrift på «bekymringssamtalen». Han gjorde det på oppfordring fra lærere som et hjelpemiddel for å tørre å spørre. Her er den:

Bekymringssamtalen:

  • Velg tid og sted
  • Si at du er bekymret
  • Si hva du er bekymret for
  • Si hva du bygger det på
  • Si at du kan ta feil
  • Ti stille!

Dersom svaret er JA:

  • Gi respekt
  • Ikke lov for mye
  • Finn støttepersoner
  • Tenk kortsiktig og langsiktig
  • Gjør noe konkret

Dersom svaret er NEI :

  • Si at du er fremdeles bekymret
  • Avslutt samtalen
  • Si at du vil ta kontakt igjen
  • Si at du håper han/hun vil ta kontakt før det
  • Sist, men ikke minst: Gi bare råd når noen ber om det, eller etter at du har spurt om de vil ha det, og de har svart JA TAKK.

Les også:

 

Hilsen Kristin

Avtrykk frå mangeårig satsing på rusfeltet

Bloggivest_860x400_Brita_Mauritzen_Næss

Av Brita Mauritzen Næss, rådgivar tverrfagleg spesialisert rusbehandling, Helse Vest

Har du høyrt politikarar over fleire år seie at menneske med rusproblem skal få betre hjelp eller raskare tilgang på hjelpen dei ønskjer? Du har kanskje fått med deg at fleire hundretals millionar kroner er blitt løyvde for å få til nettopp dette. Så, kva er status på styrkinga av rusfeltet?

Hovudmåla i oppdraget til Helse Vest frå Bent Høie er å:

  1. Redusere unødvendig venting og variasjon i kapasitetsutnyttinga
  2. Prioritere psykisk helsevern og tverrfagleg spesialisert rusbehandling
  3. Betre kvalitet og pasienttryggleik

Rusområdet, eller tverrfagleg spesialisert rusbehandling (TSB), vil eg frimodig seie er «innanfor» på alle desse områda i Helse Vest.

Tre gonger så mange behandlingsplassar
Til eksempel har talet på behandlingsplasser auka nesten tre gonger frå 131 døgnplassar i 2004, til 361 døgnplassar i 2016. Talet på polikliniske konsultasjonar har auka nesten fem gonger frå 30 466 konsultasjonar i 2004, til 143 672 konsultasjonar i 2015.

Auken i kapasitet har både redusert ventetidene for behandling og gjort utbygginga av betre tenester mogleg. Særleg er det lagt vekt på eit meir differensiert behandlingstilbod som kan støtte opp om pasienten sine behov i ulike fasar i eit behandlingsforløp, anten det er oppsøkande hjelp i heimen, utgreiing, kartlegging, eller døgntilbod av ulik varigheit.

Mindre ventetid innanfor rusfeltet
Sidan 2010 har ventetida på behandlingstenester innanfor TSB blitt redusert med nesten 50 dagar i Helse Vest, frå 86 dagar i 2010 til 37 dagar i januar 2016. Helse Vest har óg den lågaste gjennomsnittlege ventetida i landet innanfor TSB (frå å ha den lengste ventetida i i 2010!).

Private leverandørar med avtale med Helse Vest (åtte behandlingstilbod fordelt på sju leverandørar) står for ein stor del av behandlinga i regionen, omlag 60 prosent av all døgnbehandling og omlag 25 prosent av all poliklinisk aktivitet i 2015.

Beste standard kjem av gode tiltak
I kjølvatnet av reformane i helseføretaka og på rusfeltet i starten av 2000-tallet har det vakse fram beste standard av behandling på fleire fagområde, også TSB. Først og fremst i form av faglege retningslinjer følgt av ulike former for kunnskapsbasert behandling, kvalitetsregister for behandling og nå i desse dagar pakkeforløp. Pakkeforløp gir god planlegging, og du veit kva du kan kan vente deg av behandlinga.

For TSB er det utarbeidd fem nasjonale faglege retningslinjer. Det er gjennomført brukarerfaringsundersøkingar i døgneiningar som har resultert i tre nasjonale kvalitetsindikatorar på TSB som skal følgjast opp. Det er oppretta to nasjonale kompetansetenester og fleire forskingsmiljø, blant anna vårt eige i Helse Vest, Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforsking i Helse Vest (KORFOR). Det er også etablert ein spesialitet for legar i rus- og avhengigheitsmedisin.

Det er eit mål i Nasjonal helse- og sykehusplan (2016-2019) at eit kvalitetsregister innanfor rusfeltet blir etablert, og vårt eige kompetansesenter, KORFOR, er godt i gang med nettopp å utvikle eit slikt register.

«Pasientens helseteneste»

Denne nasjonale satsinga på rusfeltet har også ført med seg ei satsing regionalt og lokalt ved kvart føretak og private leverandørar med lokale kvalitetsutviklingsprosjekt og vektlegging av betre kvalitet i tenesta.

Stikkord for styrking av kvaliteten er meir reell brukarmedverknad, betre heilskap, meir fleksibilitet og «skreddarsøm» i behandlingstilboda, betre samhandling og kontinuitet, pasienten si helseteneste!

Men kven er pasienten?

  • Vi veit at hovedtyngden av pasientane er i alderen 30-49 år, at delen av yngre i behandling blir redusert, mens dei eldre aldersgruppene aukar.
  • Vi veit at omlag to tredjedelar av pasientane i rusbehandling også har problem med den psykiske helsa.
  • Vi veit at om lag fire av ti innlagt i døgneining i 2015 hadde alvorlege somatiske lidingar.
  • Vi veit også at pasientar med alvorleg psykiske lidingar lever 15 – 20 år kortare enn normalbefolkninga.
  • Vi veit at omlag ein femdel av dei med alvorleg misbruk av dei tyngste rusmidla, også slit med å halde på bustaden og å betale rekningar.

Det er derfor kvalitet i rusbehandlinga så mykje handlar om at behandlinga må tilpassast den enkelte pasienten sin situasjon og at ein må spele på samarbeidspartnarar når det trengst.

Tverrfagleg samarbeid
Det slår meg som heilt typisk for TSB at dette feltet dei siste åra har utvikla ein skog med nettverk og samhandlingsarenaar på tvers av fag og sektorar. Eksempla er mange, det er samarbeid med kommunar, NAV-kontor, ungdomsskular, barnevern, kriminalomsorg, Husbanken, fastlegar og pårørendeorgansiasjonar. For ikkje å snakke om samhandlinga internt, mellom psykisk helsevern og TSB og somatiske einingar. Samhandlinga er ikkje eit mål i seg sjølv, men eit verkemiddel for meir koordinert og heilskapleg behandling og tilbod til pasienten.

Eg ser også ein klar kulturendring i tenesta der helseføretaka tilset likemenn, menneske med eigen erfaring frå hjelpeapparatet, som eit supplement til dei profesjonelle hjelparane. Ofte kan ein likemann fungere som ein rollemodell for at det er mogleg å bli frisk, og kan stå fram som ein formidlar av håp for pasientane. TSB samhandlar også med brukarorganisasjonar og har som mål å skape reell brukarmedverknad i tilboda.

Men vi stoppar ikkje her. Ein opptrappingsplan for rusfeltet, med tilhøyrande 2,4 milliardar kroner, blei vedteken i Stortinget i april 2016. Helse Vest vil vidareutvikle kvaliteten i tenestetilbod til menneske med rusproblem, og det får vi best til saman med andre aktørar og helst av alt, med pasienten sjølv!

Døme på kvalitetsutviklingsprosjekt og samhandlingsarena

Helsing Brita

Rett og redusert bruk av tvang

Bloggivest_860x400_Pål_Iden

Å leggje ein pasient i belte, skal vere siste utveg når alt anna er prøvd utan hell. Beltelegging kan vere ei krenkjande oppleving for pasienten. Likevel skjer det truleg altfor ofte. Kvifor? Og korleis kan vi få ned tvangstala som VG skriv om denne veka?

Av Pål Iden, assisterande fagdirektør, Helse Vest RHF

Målet vårt er minst mogleg bruk av tvang mot pasientar. Vi er difor glade for at VG set problemstillinga på dagsordenen. I Helse Vest har vi lenge hatt ei utfordring med for høg bruk av tvang, særleg ved dei største institusjonane våre i Bergen og Stavanger. Difor har vi også eit aktivt arbeid knytt til dette.

Og det viser seg at det er komplekst å løyse. Det er nok sånn at ein bruker meir tvang viss ein har mange pasientar, for få fagfolk eller mange ufaglærte på jobb. Samtidig er det også eit spørsmål om leiarfokus og kulturen blant dei som jobbar på avdelinga.

Eit tema som VG problematiserer er om vi er gode nok på å telje og rapportere tvangsbruk innanfor psykisk helsevern. Det er fleire typar tiltak som er definert under tvang: Tvungen innlegging og observasjon, ransaking og ulike tvangsmidlar. VG har teke utgangspunkt i beltelegging; ei av dei mest inngripande tvangsmidlane vi kan bruke.

Beltelegging skal berre brukast viss det er nødvendig for å beskytte pasienten sjølv eller omgivnadene. Dette er ei form for tvang som det er knytt sterke rapporteringskrav til. Likevel viser kartlegginga til avisa at mange helseføretak verken har gode nok tal, eller rapporterer tala nasjonalt slik dei skal. Avviket mellom dei offisielle tala og tala i kartlegginga til VG er mellom anna knytt til ulike datakjelder.

Helseføretaka i Helse Vest har jobba mykje både med rapporteringa og med tiltak for å få ned bruken av tvang. Dette er særleg knytt til ein internrevisjon vi fekk gjennomført i 2014 . Denne avdekte noko av det same som VG no presenterer. Etter dette er bruken av tvang i institusjon nær halvert i Stavanger, som kom særleg dårleg ut i revisjonen, mens tala har gått opp i Bergen, dels grunna betre registreringsrutinar.

I Bergen har dei no ein betre bemanningssituasjon enn på lenge, så det er håp om at tvangsbruken vil gå ned der også.

Vi har no gåande eit prosjekt som jobbar med betre og lik registrering av tvang. God registrering er viktig både for å beskrive behandlinga og for læring. Helse Vest vil også ta eit initiativ for lik registrering nasjonalt.

Det er openbart at vi i arbeidet med å sikre rett tvangsbruk, også må bruke erfaringane frå pasientar som har blir utsette for tvang og pårørande som opplever tvangsbruk ovanfor sine nærmaste.

Og kanskje må vi bli flinkare til å utveksle erfaringar, fagfolk imellom? I Helse Fonna og Helse Førde har dei ikkje den same utfordringa med bruk av tvang. Kanskje kan fagfolk frå dei største føretaka ha nytte av og lære av å samarbeide tettare med fagfolk frå dei mindre føretaka? Dei har truleg mange felles utfordringar, sjølv om pasientstraumen til dei store institusjonane i Stavanger og Bergen er større.

Mitt håp er at når vi summerer opp 2016, så vil pilene på dette området peike i riktig retning. Rett og redusert tvangsbruk er avgjerande for pasientar og pårørande – men også positivt for medarbeidarane våre og for arbeidsmiljøet.

Pål Iden

2014 – Eit godt år

Bloggivest_860x400_Terje_Vareberg

 

 

 

 

 

 

Av Terje Vareberg, styreleiar i Helse Vest RHF

Aldri før har vi behandla fleire pasientar i sjukehusa på Vestlandet. At dette skjer samtidig som ventetidene blir kortare er svært gledeleg. Det er tydeleg at satsing på god dialog mellom pasient og sjukehus, betre organisering, pasienttryggleik og felles systembygging gir resultat.

Det er først og fremst på kvaliteten på tenestene og pasienten si oppleving av desse at vi skal målast. Kvar dag gjer omlag 27 300 medarbeidarar ein strålande jobb og resultata frå dei nasjonale brukarerfaringsundersøkingane viser at vi skorar høgare på brukaropplevd kvalitet no enn tidligare. Satsinga på pasienttryggleiksarbeid viser tydelege resultat. Talet på pasientskadar går ned og vi ser at det ofte ikkje er mykje som skal til for at det skal ha ein effekt. Risikovurdering og bruk av sjekklister er eksempel på slike tiltak, og er god motivasjon til vidare forbetringsarbeid.

Satsinga på pasienttryggleik og arbeidet med HMS (helse, miljø og sikkerheit) er tett knytt saman. Eit godt og trygt arbeidsmiljø er avgjerande for å kunne tilby pasientane våre tenester av høg kvalitet. I 2014 gjennomførte vi ein omfattande medarbeidarundersøking i sjukehusa og resultata er oppløftande. Dette speglar seg også i sjukemeldingstala. Ved utgangen av året var det gjennomsnittlege sjukemeldte sjukefråværet i føretaksgruppa 5,4 prosent. Det er betre enn landssnittet til NAV for alle næringar og betydeleg betre enn det sjukemeldte sjukefråværet innanfor helse- og sosialtenester, som var på 7,6 prosent.

Det er likevel urovekkjande å sjå at talet på valdshandlingar retta mot medarbeidarane våre aukar. Dette må vi ta på alvor. For å kunne gjere ein god jobb er det viktig at vi kjenner oss trygge, både på veg til jobb, på jobb og på veg heim. Dette er eit viktig område vi må arbeide målretta med for å kunne møte behovet for gode pasienttenester i åra som kjem.

Helse Vest står ovanfor mange svært omfattande utbyggings- og renoveringsprosjekt ved alle dei største sjukehusa. Solid drift gir oss eit godt grunnlag for å gjennomføre nødvendige investeringar i, for eksempel, utstyr og bygg. Slik kjem det positive økonomiske resultatet pasientar og medarbeidarar til gode. For å kunne investere i framtida må vi oppretthalde solid drift og vise til positive økonomiske resultat også i åra som kjem.

Sjølv om vi i 2014 kunne hauste godt av det langsiktige arbeidet som er gjort både innanfor IKT-utvikling og systemstøtte er det framleis store oppgåver som skal løysast på ein god måte. Dette gjeld blant anna i arbeidet med å skape pasientens helseteneste, ta i bruk mangfaldet ved å innføre fritt behandlingsval, sørgje for raskare diagnose og redusert ventetid for kreftpasientar, og auke kapasiteten innanfor rus og psykiatri. Vi er godt på veg innanfor alle desse områda og 2015 vil gjere det mogleg for oss å vise at vi også her kan vise til gode resultat.

Eg vil nytte høvet til å takke alle dei engasjerte og arbeidsame medarbeidarane som jo har æra for dei gode resultata vi har sett i 2014. Gjennom det arbeidet som er gjort, har vi lagt eit godt grunnlag for året som kjem. Med felles innsats er eg ikkje i tvil om at vi vil nå dei måla vi har sett oss.

Terje Vareberg
Styreleiar

Det store bildet

Bloggivest_860x400_DoddoSlutt! Det er nok nå. Jeg gidder ikke å jatte med deg lenger, jeg orker ikke å høre på sytet. Glasset er ikke halvtomt. Det er ikke halvfullt heller, for den saks skyld. Hvis vi ser det i historisk perspektiv, hvis vi sammenligner med andre land, er glasset fullt, det holder på å renne over.

Av: Gjestebloggar Eduardo (Doddo) Andersen, skribent og musikkar.

Sykehusene har aldri gitt bedre behandling til sine pasienter enn det de gjør akkurat nå. De redder flere liv og helbreder flere enn de noen gang har gjort. Tilstanden har aldri vært bedre, og likevel klager du?

Prøv å se det store bildet, det er bagateller du har hengt deg opp i.

Joda, kanskje burde din far i etterkant av inngrepet fått mer informasjon, men glem nå ikke det viktigste, han har det bra. På 1960- og 1970-tallet var et hjerteinfarkt dødelig. De fleste strøk med. Det gjør de ikke i dag, bare spør din far. Behandlingen og kompetansen til dem på hjerteavdelingen er helt unik. De er høyspesialisert. Det finnes hjerteleger som bare arbeider med å åpne tette arterier. Det finnes hjerteleger som bare jobber med å legge inn pacemakere, og det finnes hjerteleger som bare driver med åpen hjertekirurgi. Legene som arbeider der, har studert i årevis for å bli så kompetente, og det går nesten ikke en dag uten at de må jobbe overtid. Sykehuset gjør ikke forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomo, og de gjør ikke forskjell på ung eller gammel. I forrige uke hjerteopererte de en kvinne på 103.

Sykehuset reddet livet til din far, og så velger du å fokusere på at informasjonen ikke var god nok?

Joda, det er beklagelig at din tante måtte vente et ekstra døgn før hun ble operert i beinet, men hvorfor sier du ingenting om hvor fort hun kom seg igjen? Tenk på den utviklingen ortopedisk avdeling har vært gjennom. Det er ingen pasienter som må ligge med foten i strekk lenger. Det var det som var vanlig ved bruddbehandling før. Ved et lårbeinsbrudd ble beinet holdt rett ved at det ble strukket i to retninger, gjerne med tunge lodd festet til sengen. Det var en sjelden tålmodighetsprøve for pasientene, de ble liggende på sykehus i uker og måneder. I dag blir det slått inn en nagle i beinet, og pasienten blir på sykehuset i få dager. Resultatet blir bedre, pasienten slipper å være innlagt en halv evighet, og sykehuset sparer penger – som de kan bruke på andre pasienter. Forstår du? At din tante måtte vente et døgn før operasjonen, er en bitte liten sak som knapt nok er verd å nevne.

I Norge har vi 957 ortopeder til å ta vare på våre knekte bein. Vet du hvor mange ortopeder det er ved Kamuzu Central Hospital i Malawis hovedstad, et sykehus som har et nedslagsfelt på 5,5 millioner mennesker? To! Den ene av dem er på utlån fra vårt sykehus.

Ideelt sett skulle du selvfølgelig hatt en egen seng da din datter var innlagt på barneklinikken. Men hun ble frisk, ble hun ikke? Du skal være glad du ikke var forelder på 1950- og 60- og 70-tallet. Da fikk ikke foreldrene besøke barnet de første dagene etter innleggelsen. Visittiden var kun om onsdagene og søndagene fra klokken 14.00 til 15.00. Foreldrene fikk bare bli der én time.

Og er du egentlig klar over hvor heldig din bestefar var som fikk fjernet prostata med robotkirurgi? På begynnelsen av 1980-tallet, da den første prostataen ble fjernet etter nye prinsipper, tok operasjonen over åtte timer, og det ble brukt litervis med blod. Etter operasjonen måtte pasienten ligge på sykehuset i fjorten dager. I dag fjernes prostata i de aller fleste tilfeller ved en kikkhulloperasjon. Det er omtrent ikke behov for ekstra blod, og pasienten skrives ut fra sykehuset neste dag.

Se det store bildet, og se det i farger. Dette er ikke svart-hvitt, dette er ikke så enkelt som du vil ha det til. Nei, det er ikke bare å øke budsjettet og ansette flere. Hvis veksten fortsetter slik den har gjort de tjue siste årene, vil det til slutt ikke være helsepersonell nok. Det er allerede mangel på kvalifiserte helsearbeidere, og vi importerer allerede arbeidskraft fra andre land. Dessuten må det være noen igjen til å skape verdier i resten av samfunnet. Alle kan ikke jobbe i helsevesenet, hvilket alle må gjøre i 2050 hvis veksten fortsetter.

Til orientering: På kirurgisk avdeling opererer de nesten 6000 mennesker årlig, på patologisk avdeling blir 37 000 vevsprøver analysert årlig, og på radiologisk avdeling – der du finner kostbare og ressurskrevende røntgenmaskiner som MR-, CT- og PET-skannere – gjør de 220 000 undersøkelser hvert år.

Dette er et komplett sykehus med en komplett behandlingskjede. På dette sykehuset får for eksempel en kreftpasient alltid den behandlingen som kreves, om det så er stråling, cellegift eller kirurgi. Hvis pasienten ikke er fra byen, kan han eller hun hvile ut mellom slagene på sykehusets eget hotell. Pasienten kan få nye perspektiver hos en psykolog, søke trøst hos en prest og trene seg opp på sykehusets eget treningssenter.

Det er et gigantisk og velfungerende maskineri. På sykehuset produseres 3000 porsjoner mat daglig, og maten – og avfallet og tøyet og de sterile varene – fraktes automatisk på skinner mellom alle avdelingene i et underjordisk system.

Ikke heng deg opp i de høye parkeringsprisene eller den lille egenandelen som du må betale. Tenk heller på dette: Aldri har pasientene hatt så lite vondt, aldri har så mange hjertepasienter overlevd, og aldri har så mange pasienter blitt fulgt opp og kalt inn til etterkontroller. Aldri har så mange kreftpasienter blitt kreftfrie, aldri har så mange pasienter med hjerneslag trent seg opp igjen, og aldri har så mange fødende kvinner hatt så få komplikasjoner.

Aldri har sykehuset fungert bedre enn akkurat nå.

Hører du?

Eduardo (Doddo) Andersen

 

Fakta

Eduardo (Doddo) Andersen blei kjend som frontmann i kultbandet Unge Frustrerte Menn, bandet bak hiten «Jeg vil bare ha en mann». Han har vore kåsør i NRK P2, skrive revytekstar, spelt kabaret saman med Odd Nordstoga og bloggar dagleg på bt.no om Sportsklubben Brann. Han har skrive fire bøker. Hausten 2012 kom «Mitt Haukeland – En nær livet-opplevelse» ut. Boka handlar om Haukeland universitetssjukehus og er gitt ut i samband med sjukehuset sitt hundreårsjubileum. Blogginnlegget du no har lese, stod nett på trykk i siste utgåva av magasinet Helse i vest.