Høyrer vi nok på pasientane?

 

Vi må ta eit oppgjer med oss-og-dei-tankegangen og komme mykje tettare på pasientane sine ønske og behov.

Av Pål Iden, ass. fagdirektør, Helse Vest RHF

I alle menneskelege relasjonar, er gjensidig tillit og respekt utgangspunktet for eit godt forhold. Det gjeld òg mellom pasient og behandlar. Også innanfor psykisk helsevern.

Har vi med oss det perspektivet?

Før sommaren sette NRK fokus på skjerming og isolasjon av psykisk sjuke pasientar. Det er beskrive forhold ved nokre institusjonar som gir assosiasjonar til glattceller i fengsel.

Det er ikkje eit vakkert bilete som blir teikna av forholda for dei psykisk sjukaste i landet vårt.

Kva med skjerming?

Brukt riktig, kan skjerming vere greitt. Når ein pasient blir innlagd, er det fordi livet utanfor er blitt for komplisert og vanskeleg med for mange inntrykk og krav. Pasienten treng å vere ein stad der han kan vere trygg. Skjerming kan då vere eit verkemiddel som gir ro. Men det skal vere i pasienten si interesse, og ikkje brukast som sanksjon.

Frå 1. september trer ei lovendring i kraft. Etter dette må ein spørje pasienten i forkant, og dersom dei ikkje ønsker skjerming, må ein gjere eit vedtak.

Eg ønskjer denne lovendringa velkommen. Noreg som nasjon kan ikkje leve med skuldingar om brot på menneskerettane og lovstridig behandling av ei av dei mest sårbare pasientgruppene vi har.

I tillegg til ei lovendring, er det behov for å gjere ei rekkje tiltak på heilt ulike plan. Her i vest må vi skaffe oss betre oversikt over kor mykje skjerming som blir brukt i våre sjukehus, og få på plass ei felles forståing av når det er nyttig og nødvendig med skjerming – og når det er uakseptabelt.

Mykje av den omstridde behandlinga innanfor psykisk helsevern kjem av kulturen på avdelinga, og vi veit at kompetanseheving, erfaringsdeling og etisk refleksjon er viktige verktøy for å bli betre.

Ikkje alle psykiatriske sengepostar bruker skjerming som behandling i særleg grad. I andre avdelingar er det svært vanleg. I Helse Vest viser tal at det samla sett er høg bruk av skjermingstiltak, men nokre avdelingar trekk opp mens andre har tal under snittet. Her må vi i fellesskap finne fram til ein skjermingspraksis som er tenleg for pasientane.

Korleis er synet vårt på pasientar i psykisk helsevern i 2017?

Er det eit skeivt maktforhold mellom pasient og behandlar? Har vi ei ovanfrå-og-ned-haldning til pasientane? Er det oss mot dei? Spør vi pasientane «i fredstid» korleis vi kan hjelpe dei om dei skulle bli svært urolege eller aggressive? Korleis tek vi imot pasientane når dei blir innlagde? Skal dei rutinemessig bli kroppsvisiterte og skanna av metalldetektorar eller har vi andre, mindre fengselsprega metodar for å ivareta sikkerheita? Har vi husreglar som innskrenkar fridomen til heile pasientgruppa, eller blir det gjort ei vurdering for kvar enkelt? Snakkar vi med pasienten om behandlinga eller blir dette berre diskutert i lukka behandlarmøte?

Svara på desse spørsmåla kan avdekkje mykje om kulturen på avdelinga og kva ein bør jobbe meir med.

Idealet om pasienten si helseteneste inneber at pasienten skal medverke i behandlinga, bli høyrt og teken med på råd. Eit grunnleggjande spørsmål er «Korleis ville vi organisert behandlinga viss pasienten fekk bestemme?».

Dette skal sjølvsagt også liggje til grunn innanfor psykisk helsevern.

Skjerming og bruk av tvang er vanskelege tema for både pasientar og medarbeidarar. Men vi treng debatten om kulturen i psykiatrien. Eg veit at dei som jobbar innanfor psykisk helsevern verkeleg ønsker å gjere ein god jobb. Og dei sit med nøkkelen til korleis vi kan skape gode behandlingskulturar som er prega av gjensidig respekt, tillit og samarbeid. Eg vil ha alle med i arbeidet med å få vekk «oss-og-dei-tankegangen». Vi må mykje tettare på pasientane sine ønske og behov, og her må vi jobbe målretta saman.

Helsing Pål

 

Dette er skjerming
Pasientar kan skjermast dersom dei er til fare for seg sjølv eller andre, eller som behandling. Skjerming er ikkje definert som tvang, men det må fattast eit vedtak dersom pasienten blir skjerma over 12 eller 24 timar. Døra skal ikkje vere låst eller sperra, og det skal vere personell til stades i rommet under skjerminga.

 

Illustrasjonsfoto øverst: Kjetil Alsvik

Bruk av unødig tvang er uakseptabelt

Person sett bakgra, ser ut over flott blå himmel med litt skyer.

Det er eit leiaransvar at dei mest sårbare pasientane våre får trygg og god behandling – og at tenestene spelar på lag med pasienten.

Av Herlof Nilssen, adm.dir. Helse Vest RHF

VG set i fleire ferske artiklar fokus på bruk av tvang mot pasientar i psykisk helsevern. Dette er også vi opptekne av.

For store forskjellar
Bruk av tvang i behandlinga av psykisk sjuke har lenge vore på dagsordenen hos oss. Ikkje minst sidan vi gjennomførte ein internrevisjon i 2014. Den viste at det er store forskjellar i praksis mellom føretaka våre og at tvangsbruken er for høg i dei største føretaka.

Ønske om å beskytte
Så korleis har det seg at vi bruker tvang mot nokre av dei mest sårbare pasientane våre? Ifølgje lova kan det berre brukast tvang viss pasienten elles vil få forverra sine utsikter til å bli frisk, få forverra sjukdomstilstanden sin eller viss det er fare for liv og helse for pasienten sjølv eller andre. Utgangspunktet er altså eit ønske om å beskytte, og terskelen skal vere høg, ved at frivillig helsehjelp først skal prøvast så langt dette er mogleg.

Av og til går vi for langt i ønsket om å beskytte og då kan tvangsbehandlinga bli eit overgrep. Spørsmålet er kHerlof Nilssen, portrett. Foto.orleis vi kan klare å balansere bruken av tvang, slik at det berre blir brukt når det er heilt nødvendig.

Kompetanse
Det finst ikkje eitt enkelt svar på det. Problemstillinga er samansett. Det handlar om kor mange pasientar avdelingane har ansvar for og kor sjuke dei er. Det handlar om mengda personell, men aller mest om kompetanse og erfaring. Vi veit at bruken av tvang aukar i sommarferien når den faste bemanninga er på ferie og mindre erfarent personell har ansvaret. Det handlar om utforminga på behandlingsavdelingane og kulturen blant dei som jobbar der. Fagfolka sin aksept for tvang som verkemiddel kan variere. Og ja, helseminister Bent Høie har rett når han seier at det i aller høgste grad handlar om leiarskap på alle nivå.

Gode behandlingskulturar
I Helse Vest har vi sett i gang eit regionalt arbeid, der alle sjukehus er med. Her er målet å auke kompetansen hos leiarar i psykisk helsevern på rett lovforståing og godt fagleg arbeid som kan hindre unødig tvangsbruk. Tanken er og at avdelingar med høg tvangsbruk skal lære av dei med lågare tvangsbruk. Det dreier seg om å skape gode behandlingskulturar som spelar på lag med pasienten og som lar pasient og pårørande medverke i den helsehjelpa dei får.

Ulik terskel
Ein del av det regionale arbeidet har vore å gjennomgå rutinane våre for registrering av tvang. Vi har hatt for dårleg kvalitet på registreringa av tvangsbruk. Dette er no i ferd med å bli langt betre, og vi har betre data på variasjon i tvangsbruk mellom sjukehus og enkeltavdelingar. Dette gir eit godt grunnlag for samanlikning mellom våre institusjonar. Ugrunna variasjon tyder på at det er ulik lovforståing og terskel for tvangsbruk. Dette må leiarar gripe fatt i. Unødig og ulovleg tvangsbruk skal ikkje førekomme i helseføretaka i Helse Vest.

Foto: Øverst: Eivind Senneset. Portrett Herlof Nilssen: Kjetil Alsvik

Hvordan stoppe seksuelle overgrep mot barn?

hellekleive-betanien-250pxVi voksne må dra opp rullegardinen, og orke å se.

Helle Kleive, leder for ressursenheten V27, ved Betanien Barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikk (Bup) i Bergen, www.betanien.no.

Jeg arbeider med barn og unge under 18 år som har begått seksuelle overgrep. Hos oss jobber vi med å lære disse unge hvordan de skal unngå å gjenta overgrep. For at det skal skje, må de også få et bedre liv. Derfor samarbeider vi tett med familien og mange instanser rundt den unge, blant annet skole, helsesøster og det lokale og statlige barnevernet.

I forbindelse med aksjonen «Dark Room», og politiets avsløring av pedofilinettverk på nettet, har jeg lyst til å gi litt håp til alle som kjenner på vemmelse og avmakt i kjølvannet av dette.

En tredjedel av alle seksuelle overgrep mot barn og unge blir begått av andre barn og unge. Hvis disse unge overgriperne ikke får behandling, er sjansen stor for at overgriperen fortsetter sine overgrep. Hva kan så du bidra med for å stoppe dette? Jo, du kan hjelpe til ved å våge å innse at seksuelle overgrep skjer, og at barn og ungdom faktisk kan gjøre dette.

Alle kan bidra. Hver og en av oss kan gjøre vår lille ting, som å tro på et barn når det forteller. Stole på magefølelsen din når du kjenner at «noe er galt». Vi kan tenke: La meg gjøre noe med det. La meg finne ut av dette. La meg ta vondt-i-magen-følelsen min på alvor. La meg finne ut av hva jeg kan gjøre for dette barnet.

I Helse Vest har vi noen som kan hjelpe deg med å hjelpe disse barn og unge. Barneverntjenesten koordinerer i mange kommuner såkalte tverrfaglige konsultasjonsteam og kan gi deg tid raskt for å drøfte bekymringen din. Dette er lavterskeltilbud som tar imot og gir råd til lærere, førskolelærere, helsesøstre, leger, psykologer, foreldre og andre som har mistanke om at barn er utsatt for seksuelle overgrep.

Vi må innse at overgripere finnes og at overgrep forekommer. Bare på den måten kan vi hjelpe ofrene, men også overgriperne. Gjennom å hjelpe de som begår overgrep, kan vi sørge for at overgrep ikke får fortsette.

Helle

Skjebner på et venterom

rbupblogg Selv med tolk kan det være vanskelig å forklare en nyankommet asylsøker eller flyktning hva den nye klientrollen som pasient innebærer. For ferske innbyggere vil deler av både somatisk og psykiatrisk helsetjeneste fremstå som lite gjenkjennbar, ispedd betydelig tvil og frykt rundt viktige bestanddeler som informasjonsdeling og taushetsplikt.

 

Av Hedwig Maria Kverneland Whyte Bogstad-Kvam, kontorleder ved transkulturelt senter, Stavanger universitetssjukehus

Min arbeidshverdag er ved Transkulturelt Senter. Vi skal bidra til at traumatiserte asylsøkere og flyktninger får et likeverdig helsetilbud, med spesielt fokus på tjenestene som ivaretar deres psykiske helse. Som kontorleder er jeg ansvarlig for å forvalte og definere velkomst, informasjonsflyt og klinikkens grenser, skriftlig og muntlig.

Det er jeg som svarer pasienter, pårørende og samarbeidende etater og instanser i telefonen. Jeg skriver brev, diktat, møter i døren, følger til busstoppet (!), passer på at tolken er på plass, trøster og passer barn ved behov. Min skranke kan senkes og heves, og jeg har fjorden og årstidene som utsikt.

rbupblogg2Andre trekker seg inn i de lune sofakrokene på venterommet. De kan synes det blir litt vel mye hav, for det er ikke mange månedene siden de selv satt i en overfylt gummibåt med skrik og bølger som overdøvet hverandre. Noen vil vente inne hos meg, noen vil vente i fred, noen kan norsk, noen har opphold og andre igjen har gått under jorden. De fleste vil ha både kaffen og kardemommeteen mye søtere enn «vi» er vant til.

Tolk, tid og tillit
Enkelte dager opplever vårt team, som består av fire behandlere og meg selv, en tks-gruppebildeoverveldende og felles følelse av å drive med «det umuliges kunst». Denne er både god og vond. Vi prøver å planlegge timer og plante håp hos papirløse vi ikke kan sende brev til eller nå per telefon. Vi deltar i ansvarsgruppemøter med stramt budsjett hva gjelder tolk, tid og tillit.

Disse dagene er likevel sammenvevd større glimt av både mestring og driv – en uskreven prosedyre om sammen å være godstog av vilje og engasjement (uten pekefinger!) for likeverdig og kultursensitiv tilnærming i helsehjelpen som tilbys. I vårt arbeid med og rundt asylsøkere- og flyktninger har vi fått en grundig drilling av rolle- og ansvarsfordelingen som skal være på plass rundt dem. Verge, fullmektig, advokat, flyktningkonsulent, saksbehandler og kontaktperson samler dokumenter i hver sin mappe, og med hvert sitt ansvar.

Det fremmede landet
I et poliklinisk behandlingsforløp innenfor psykisk helsevern tildeles asylsøkere og flyktninger en ny type klientrolle. Denne er det vanskelig å forklare hva innebærer (selv med tolk!).
For til forskjell fra de andrebilde-av-hillevagsveien-8 forløpene, der flyktningen og hans/hennes familie kan oppfatte seg som «nok en klient», kan en psykoterapeutisk relasjon til behandler i beste fall bidra til å gjøre pasientrollen til en individualiseringsprosess for den det gjelder. Et parallelt eksempel; asylintervjuer hos politiet tar også for seg menneskets individuelle livshistorie – men med helt andre mål.

Det handler om juridiske avklaringer og identitetsstadfestende, etterprøvbar og kronologisk dokumentasjon av bakgrunn, tilhørighet, fluktrute og rettigheter. For mennesker fra såkalte kollektivistiske samfunn (en etter hvert omdiskutert beskrivelse men åh-så-lett-og-ty-til i det man lager «flerkulturelle» eksempler som over) representerer dette en ny dimensjon ved helsehjehedwig-maria-kverneland-whyte-bogstad-kvamlpen i Norge, det fremmede landet.

Selv sitter jeg ikke i terapirommet der behandlingen skjer. Likevel opplever jeg å se dem godt gjennom ankomst og avskjed og i kontakt med alle mandatene rundt dem som vi fordrer et samarbeid med. De nyankomne. De langtidsboende. De små barna og de tidlig voksne ungdommene. De mange skjebnene. For til vårt venterom er det en jevn strøm. De bærer og tåler. Ikke alt bør pirkes borti, ikke alt virker mulig å fortelle, ikke alle får bli.  Det er mye sant i at det er de sterkeste som flykter, men det er like mye sannhet i at flukt og uviss venting ødelegger, splitter og skader på både kort og lang sikt. Den skaden vi etter hvert vet at selve transittiden står for skal vi også håpe på å kunne lege. Om så bare ved at nok et venterom, ved akkurat vår klinikk, til en forandring signaliserer; du er kommet til rett sted.

Hilsen Hedwig

  • Våren 2016 fullførte Hedwig Maria Kverneland Whyte Bogstad-Kvam RBUPs kontorfaglige videreutdanning del 1 og hun tar også en master i interkulturelt arbeid ved VID Misjonshøgskolen.
  • Til daglig er hun kontorleder ved Transkulturelt Senter, Stavanger universitetssjukehus
  • I blogginnlegget deler hun erfaringer fra sin arbeidshverdag ved senteret.

Vi forstår frustrasjonen

Bloggivest_860x400_Pål_Iden

Av Pål Iden, assisterande fagdirektør Helse Vest RHF

Fastlege Kirsten Rokstad set fingeren på fleire problemstillingar knytt til private psykologar og psykiatrar i sitt innlegg i Bergens Tidende 20. september. Dette er problemstillingar som utfordrar både pasientar, fastlegar, dei private psykologane og psykiatrane – og oss som er øvste ansvarlege for behandlingstilbodet dei leverer.

Dei private psykologane og psykiatrane som driv sin praksis gjennom avtale med Helse Vest leverer eit viktig tilbod til pasientar på Vestlandet. Dette er dyktige fagfolk som gjer sitt beste for pasientane. Men det betyr ikkje at det ikkje er rom for utvikling.

Rokstad påpeikar blant anna at det er lang ventetid hos desse spesialistane. Det kan vere fleire grunnar til det. Ei mogleg årsak kan vere at det ikkje er god nok kapasitet på behandlingstilbodet ut frå behovet i befolkninga. At det rett og slett er for få psykologar og psykiatrar, og at ventetida difor blir lang. Dette er noko vi i Helse Vest vil dykke nærmare inn i. I desember vil vi levere ei vurdering til styret vårt, der vi blant anna må sjå på om vi må utvide behandlingstilbodet.

Rundt årsskiftet blei det inngått nye rammeavtaler mellom dei regionale helseføretaka og Legeforeningen (for psykiatrar) og Psykologforeningen. Desse gir håp om auka samarbeid og betre oversikt. Her ber vi nemlig spesialistane om å inngå samarbeidsavtalar med det lokale føretaket, i praksis det distriktspsykiatriske senteret: «Samarbeidsavtalen kan gjelde hensiktsmessig arbeidsdeling (pasientflyt/strømmer), håndtering av ventelister, fristbrudd, faglig samarbeid mellom HF avdelinger og psykolog, utveksling av informasjon om kapasitet, utveksling av informasjon om felles prosedyrer og kliniske retningslinjer, deltakelse i kompetanseutvikling, rutiner for kontakt mellom psykologen og helseforetaket.»

Nasjonalt blir det no sett i gang eit arbeid med å utvikle pakkeløp for pasientar innanfor psykisk helsevern og tverrfagleg spesialisert rusbehandling (TSB). Avtalespesialistar står for omkring 30 prosent av den polikliniske psykiatriske behandlinga i spesialisthelsetenesta. Skal pakkeløpa bli vellukka må også avtalespesialistane trekkast inn i denne satsinga.

Når det gjeld Rokstad sitt poeng om at det er vanskeleg å skaffe seg oversikt over kapasiteten og ventetidene til psykologane, så deler vi den oppfattinga. Også det er ei samansett problemstilling som vi må ta tak i, og få system for å handtere.

Som øvste ansvarlege for spesialisthelsetenestene på Vestlandet, har vi eit ansvar for å leggje til rette for at dette fungerer. Samtidig er psykologane og psykiatrane sjølvstendig næringsdrivande som har eit sjølvstendig ansvar for sin praksis.

Vi må sjå på om det er moglegheiter som kan utnyttast på systemsida, slik at vi kan få journalsystem som snakkar saman mellom fastlegar, sjukehus og dei privatpraktiserande spesialistane. Dette ville i så fall gi betre oversikt over kapasitet og ventetid.

Sidan 2009 har vi to koordinatorar i regionen som handterer og prioriterer dei tilvisingane som kjem inn til dei privatpraktiserande psykologane og psykiatrane. Dette skjer i samarbeid med dei psykiatriske klinikkane. Målet er ei meir effektiv og einsarta vurdering av pasientane, og dermed ei meir rettferdig prioritering der dei som treng det mest skal få hjelp først.

Alt i alt er det gjort fleire tiltak som skal gi betre oversikt og kortare ventetid. Men vi er ikkje i mål, og må intensivere innsatsen skal vi få eit tilbod på dette feltet som svarer til forventningane hos både fastlegar og pasientar – og oss sjølve.

Helsing Pål

Hvordan snakke med ungdom om hvordan de egentlig har det?

Bloggivest_860x400_Kristin Hatløy

«Ungdommen nå til dags har aldri vært bedre» sto med store bokstaver i Stavanger Aftenblad for en tid tilbake.

Av Kristin Hatløy, psykiatrisk sykepleier, TIPS

Overskriften viste til resultater fra NOVA sin nasjonale Ungdatarapport der over 40 000 ungdomsskoleelever deltok:

  • 94 prosent svarer at de trives «nokså godt» eller «svært godt» på skolen
  • Over halvparten tror de kommer til å ta høyere utdanning
  • Tre av fire tror de kommer til å få et godt og lykkelig liv
  • 80 prosent er «litt eller svært fornøyd med mor og far»
  • 84 prosent har aldri røykt
  • 82 prosent har aldri brukt snus
  • Åtte av ti trener minst én gang i uken
  • 9 av 10 har minst én nær venn
  • To av tre er helt sikre på at de har minst én venn som de «kan stole fullstendig på og betro seg til om alt mulig»

De unge er altså i stor grad snille og veltilpasset og har det bedre enn noen gang før. Likevel er det mange som sliter. Opptil 10 prosent rapporterer om depressive symptomer. Rapporten viser at det er en klar sammenheng mellom dårlig råd i familien, rusmiddelbruk, kriminalitet, mobbing og vold.

Folkehelseinstituttet har også gjort en undersøkelse av 13-15-åringer som viser at kun 17 prosent av ungdommene med betydelige emosjonelle plager har vært i kontakt med fagpersonell for plagene.

Hva gjør vi hvis vi har en ungdom som kanskje sliter – og hva ser vi etter?

Det kan være en datter eller sønn, en elev, en venn eller nabo. Noen ganger er det andre som først legger merke til tegn på psykiske vansker. Det kan vise seg i tilbaketrekking, endret oppførsel eller skolefravær. Samtidig er ungdomstida en periode der vi endrer oss. Mange foreldre opplever at det er langt mellom de fortrolige samtalene, og spør vi hvordan ungdommene våre har det, svarer de «greit» og forsvinner bak en skjerm.

Flere voksne jeg har møtt som slet i ungdomstida forteller at det største sviket fra de voksne rundt dem var at ingen spurte hvordan de hadde det. – De må jo ha sett, eller forstått hvordan det sto til med meg. Men ingen spurte. Kanskje de ikke torde?

En kvinne fortalte meg at læreren en gang hadde spurt hvordan det sto til hjemme. Hun ble så perpleks at hun svarte «greit» selv om det var blank løgn. Hun tenkte at neste gang læreren spør, da skal jeg fortelle hvordan jeg egentlig har det, men læreren spurte aldri igjen.

Psykologspesialist Svein Øverland har laget en oppskrift på «bekymringssamtalen». Han gjorde det på oppfordring fra lærere som et hjelpemiddel for å tørre å spørre. Her er den:

Bekymringssamtalen:

  • Velg tid og sted
  • Si at du er bekymret
  • Si hva du er bekymret for
  • Si hva du bygger det på
  • Si at du kan ta feil
  • Ti stille!

Dersom svaret er JA:

  • Gi respekt
  • Ikke lov for mye
  • Finn støttepersoner
  • Tenk kortsiktig og langsiktig
  • Gjør noe konkret

Dersom svaret er NEI :

  • Si at du er fremdeles bekymret
  • Avslutt samtalen
  • Si at du vil ta kontakt igjen
  • Si at du håper han/hun vil ta kontakt før det
  • Sist, men ikke minst: Gi bare råd når noen ber om det, eller etter at du har spurt om de vil ha det, og de har svart JA TAKK.

Les også:

 

Hilsen Kristin

Avtrykk frå mangeårig satsing på rusfeltet

Bloggivest_860x400_Brita_Mauritzen_Næss

Av Brita Mauritzen Næss, rådgivar tverrfagleg spesialisert rusbehandling, Helse Vest

Har du høyrt politikarar over fleire år seie at menneske med rusproblem skal få betre hjelp eller raskare tilgang på hjelpen dei ønskjer? Du har kanskje fått med deg at fleire hundretals millionar kroner er blitt løyvde for å få til nettopp dette. Så, kva er status på styrkinga av rusfeltet?

Hovudmåla i oppdraget til Helse Vest frå Bent Høie er å:

  1. Redusere unødvendig venting og variasjon i kapasitetsutnyttinga
  2. Prioritere psykisk helsevern og tverrfagleg spesialisert rusbehandling
  3. Betre kvalitet og pasienttryggleik

Rusområdet, eller tverrfagleg spesialisert rusbehandling (TSB), vil eg frimodig seie er «innanfor» på alle desse områda i Helse Vest.

Tre gonger så mange behandlingsplassar
Til eksempel har talet på behandlingsplasser auka nesten tre gonger frå 131 døgnplassar i 2004, til 361 døgnplassar i 2016. Talet på polikliniske konsultasjonar har auka nesten fem gonger frå 30 466 konsultasjonar i 2004, til 143 672 konsultasjonar i 2015.

Auken i kapasitet har både redusert ventetidene for behandling og gjort utbygginga av betre tenester mogleg. Særleg er det lagt vekt på eit meir differensiert behandlingstilbod som kan støtte opp om pasienten sine behov i ulike fasar i eit behandlingsforløp, anten det er oppsøkande hjelp i heimen, utgreiing, kartlegging, eller døgntilbod av ulik varigheit.

Mindre ventetid innanfor rusfeltet
Sidan 2010 har ventetida på behandlingstenester innanfor TSB blitt redusert med nesten 50 dagar i Helse Vest, frå 86 dagar i 2010 til 37 dagar i januar 2016. Helse Vest har óg den lågaste gjennomsnittlege ventetida i landet innanfor TSB (frå å ha den lengste ventetida i i 2010!).

Private leverandørar med avtale med Helse Vest (åtte behandlingstilbod fordelt på sju leverandørar) står for ein stor del av behandlinga i regionen, omlag 60 prosent av all døgnbehandling og omlag 25 prosent av all poliklinisk aktivitet i 2015.

Beste standard kjem av gode tiltak
I kjølvatnet av reformane i helseføretaka og på rusfeltet i starten av 2000-tallet har det vakse fram beste standard av behandling på fleire fagområde, også TSB. Først og fremst i form av faglege retningslinjer følgt av ulike former for kunnskapsbasert behandling, kvalitetsregister for behandling og nå i desse dagar pakkeforløp. Pakkeforløp gir god planlegging, og du veit kva du kan kan vente deg av behandlinga.

For TSB er det utarbeidd fem nasjonale faglege retningslinjer. Det er gjennomført brukarerfaringsundersøkingar i døgneiningar som har resultert i tre nasjonale kvalitetsindikatorar på TSB som skal følgjast opp. Det er oppretta to nasjonale kompetansetenester og fleire forskingsmiljø, blant anna vårt eige i Helse Vest, Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforsking i Helse Vest (KORFOR). Det er også etablert ein spesialitet for legar i rus- og avhengigheitsmedisin.

Det er eit mål i Nasjonal helse- og sykehusplan (2016-2019) at eit kvalitetsregister innanfor rusfeltet blir etablert, og vårt eige kompetansesenter, KORFOR, er godt i gang med nettopp å utvikle eit slikt register.

«Pasientens helseteneste»

Denne nasjonale satsinga på rusfeltet har også ført med seg ei satsing regionalt og lokalt ved kvart føretak og private leverandørar med lokale kvalitetsutviklingsprosjekt og vektlegging av betre kvalitet i tenesta.

Stikkord for styrking av kvaliteten er meir reell brukarmedverknad, betre heilskap, meir fleksibilitet og «skreddarsøm» i behandlingstilboda, betre samhandling og kontinuitet, pasienten si helseteneste!

Men kven er pasienten?

  • Vi veit at hovedtyngden av pasientane er i alderen 30-49 år, at delen av yngre i behandling blir redusert, mens dei eldre aldersgruppene aukar.
  • Vi veit at omlag to tredjedelar av pasientane i rusbehandling også har problem med den psykiske helsa.
  • Vi veit at om lag fire av ti innlagt i døgneining i 2015 hadde alvorlege somatiske lidingar.
  • Vi veit også at pasientar med alvorleg psykiske lidingar lever 15 – 20 år kortare enn normalbefolkninga.
  • Vi veit at omlag ein femdel av dei med alvorleg misbruk av dei tyngste rusmidla, også slit med å halde på bustaden og å betale rekningar.

Det er derfor kvalitet i rusbehandlinga så mykje handlar om at behandlinga må tilpassast den enkelte pasienten sin situasjon og at ein må spele på samarbeidspartnarar når det trengst.

Tverrfagleg samarbeid
Det slår meg som heilt typisk for TSB at dette feltet dei siste åra har utvikla ein skog med nettverk og samhandlingsarenaar på tvers av fag og sektorar. Eksempla er mange, det er samarbeid med kommunar, NAV-kontor, ungdomsskular, barnevern, kriminalomsorg, Husbanken, fastlegar og pårørendeorgansiasjonar. For ikkje å snakke om samhandlinga internt, mellom psykisk helsevern og TSB og somatiske einingar. Samhandlinga er ikkje eit mål i seg sjølv, men eit verkemiddel for meir koordinert og heilskapleg behandling og tilbod til pasienten.

Eg ser også ein klar kulturendring i tenesta der helseføretaka tilset likemenn, menneske med eigen erfaring frå hjelpeapparatet, som eit supplement til dei profesjonelle hjelparane. Ofte kan ein likemann fungere som ein rollemodell for at det er mogleg å bli frisk, og kan stå fram som ein formidlar av håp for pasientane. TSB samhandlar også med brukarorganisasjonar og har som mål å skape reell brukarmedverknad i tilboda.

Men vi stoppar ikkje her. Ein opptrappingsplan for rusfeltet, med tilhøyrande 2,4 milliardar kroner, blei vedteken i Stortinget i april 2016. Helse Vest vil vidareutvikle kvaliteten i tenestetilbod til menneske med rusproblem, og det får vi best til saman med andre aktørar og helst av alt, med pasienten sjølv!

Døme på kvalitetsutviklingsprosjekt og samhandlingsarena

Helsing Brita