Hva er god kvalitet og hvem har definisjonsmakten?

Illustrasjonsfoto: Svein Lunde, Stavanger universitetssjukehus

Begrepet «Kvalitet» kan være lettere å forstå intuitivt enn å definere. Det dreier seg om en helhet av egenskaper og kjennetegn ved et produkt eller en tjeneste, og det er knyttet til forventninger. Kvalitet er ikke enten eller, men en skalert størrelse. Pasientene må delta når mål skal identifiseres.

Av Anne Grimstvedt Kvalvik, dr.med og tidligere leder av Program for pasienttryggleik i Helse Vest

Kvalitet er knyttet til forventninger. Vi oppfatter at et produkt eller en tjeneste har høy kvalitet dersom våre forventninger blir innfridd. Så vel pasienter, medarbeidere, ledere og samfunnet som helhet har forventninger eller krav til tjenestene. De ulike partenes forventninger kan være samstemte, men de trenger ikke å være det.

I helsevesenet har vi behov for å operasjonalisere kvalitetsbegrepet; identifisere sider ved tjenestene som kan brukes for å definere mål og for å evaluere måloppnåelse. Kvalitetsindikatorer har slike oppgaver.

En indikator sier noe om ett aspekt ved et produkt eller en tjeneste. I helsevesenet er det behov for å evaluere flere sider av tjenestene. Det er vanlig å kombinere indikatorer for behandlingsprosessen, strukturen tjenestene tilbys innenfor og resultatet eller effekten av tjenesten.

«The Proof of the Pudding is in the Eating» – Resultatet er det viktigste. Men ofte er ikke resultatet synlig før lang tid er gått. Overlevelse er et slikt eksempel. Derfor kan det være nyttig å måle noe som vi vet påvirker det langsiktige målet. For leddgikt er det vist at behandling som reduserer eller eliminerer sykdomsaktiviteten, er gunstig for smerter og leddhevelse på kort sikt og for yrkesaktivitet og overlevelse på lang sikt. Andelen pasienter som får behandling i samsvar med retningslinjene, kan tjene som pekepinn – indikator for behandling av god kvalitet.

Kvalitet er ikke enten/eller, men en skalert størrelse. Ofte snakker vi om en forsvarlig eller optimal kvalitet og mener da den minste akseptable eller den høyest tenkelige verdi. God nok eller ønsket kvalitet er gjerne et sted i mellom disse punktene. Gapet mellom den oppnådde verdi og den ønskede, representerer en mulighet for kvalitetsforbedring.

Hva er det som karakteriserer tjenester av høy kvalitet?
I Helsedirektoratets strategi for kvalitetsforbedring av Sosial- og helsetjensten – «…og bedre skal det bli» –  heter det «Tjenester av god kvalitet er virkningsfulle, er trygge og sikre, involverer brukerne og gir dem innflytelse, er samordnet og preget av kontinuitet, utnytter ressursene på en god måte, og er tilgjengelig og rettferdig fordelt».

I hvilken grad tjenestene er «virkningsfulle, trygge og sikre tjenester» blir gjerne dokumentert gjennom forskning. Best utsagnskraft har forskningen når flere studier har samme resultat. Det forutsetter at det er enighet om hvilke symptomer og funn ved de ulike sykdommene som er viktigst å påvirke og som derfor skal følges. Det Europeiske revmatologmiljøet ble i 1992 enige om et knippe kjerneparametre som skulle inngå i utprøvingsstudier. Dette var et stort fremskritt, ikke minst fordi det da ble lettere å definere mål og å evaluere måloppnåelsen av ulike medikament og behandlingsmetoder. Slike evalueringer kan gjøres i tidsavgrensede utprøvingsstudier, i mer langsiktige sykdoms- og kvalitetsregistre og i lokalt forbedringsarbeid.

De revmatologiske kjerneparametrene ble besluttet av medisinsk personell og i tillegg til legens vurdering av leddaffeksjon omfattet de også pasientrapporterte data. Pasientene ble bedt om å vurdere omfanget av sykdommen og funksjonsnivået sitt på dertil egnede skåringsverktøy. Etter hvert ble det klart at pasienter kan verdsette andre sider ved behandlingen enn det medisinske fagmiljøet. Fra 2002 har pasientrepresentanter i økende grad vært med på å identifisere viktige konsekvenser av revmatiske sykdommer – og dermed på å bestemme hvilke symptomer som det er særlig viktig å påvirke ved behandling.

Moderne leddgiktbehandling er ambisiøs – målsettingen er ingen sykdomsaktivitet. En forskningsbasert undersøkelse har vist at pasientene mener at status for smerte, fatigue (tretthet/utmattelse) og uavhengighet må inngå i evalueringen av om av dette målet er nådd*.

Det ligger makt i å definere mål og i å bestemme hvordan måloppnåelse skal evalueres. Utvikling av begrepet «Pasientens helsetjeneste» innebærer maktoverføring til pasientene. OECD publiserte i januar 2017 anbefalinger rundt bruken av pasientrapporterte indikatorer. Her heter det: «Asking patients to assess the results of their care is perhaps the most important single step we can take to improve health care».

Jeg tror vi må spørre pasientene, og jeg ser fram til at brukere/pasienter skal bidra ikke bare med å rapportere sin situasjon på skåringsverktøy som fagmiljøene har laget, men også i arbeidet med å definere kvalitetsindikatorer til bruk i den videre utviklingen av en helsetjeneste av god kvalitet.

Ha en fin dag!
Hilsen Anne

 

*van Tuyl LHD, et al. Ann Rheum Dis 2016;0:1–7. doi:10.1136/annrheumdis-2016-209835

Aggressiv medisinsk planlegging

Av Baard-Christian Schem, fagdirektør Helse Vest RHF

Vi har en høylytt debatt gående om hvordan vi skal måle ventetider og holde oversikt over mennesker som venter på hjelp i spesialisthelsetjenesten. Mye av diskusjonen dreier seg om man skal gi henviste pasienter rett og tidsfrist til start av videre utredning, eller til start av behandling, og om vi kamuflerer den tid som går fra pasientens frist er oppfylt til behandling starter. Viktig nok, men alene er en slik debatt etter mitt syn et sidespor.

Basert på medisinsk logikk er det ønskelig at det store flertall får frist til utredning. Start av elektiv behandling forutsetter en diagnose og en tilstrekkelig kartlegging av tilstanden til å vite hva som isolert sett er rett behandling for denne. Men man må også ha oversikt over pasientens andre medisinske tilstander og mentale status, både for å ta endelig stilling til anbefalt behandling, og hvor denne kan utføres. Den informerte pasient skal også kunne samtykke etter en prosess som ofte skal skje ved samvalg.

Å tro at dette mer enn unntaksvis skal kunne gjennomføres i løpet av en vurderingsperiode på 10 virkedager, er naivt. Alternativet er å gi pasienten juridisk rett og frist til en gitt behandling før man vet at denne er den riktige, og om pasienten vil samtykke. Det vil jeg motsette meg hvis jeg er pasient. Jeg vil være uavklart, til jeg er ferdig utredet og har tatt stilling til den behandling jeg så blir anbefalt.

Men jeg ønsker at prosessen skal gå raskt, uten ekstra oppmøter med tilhørende utsettelser fordi planlegging og forberedelse er mangelfull. Jeg ønsker derfor å innføre et nytt begrep: Aggressiv medisinsk planlegging, der vi bruker all den informasjon vi allerede har og i økende grad får tilgang til om den enkelte pasient, slik at alt er forberedt og på plass når pasienten møter opp.

I mine første år som spesialist var det en kontinuerlig plage at jeg stadig ble avbrutt av personsøkeren, med spørsmål fra kolleger om hva som skulle gjøres med pasienter jeg hadde vurdert eller behandlet. Langsomt gikk det opp for meg at jeg ved vurdering av henvisninger og ved kontakter med mine pasienter helt systematisk kunne skrive inn i journalen min vurdering og en plan for videre opplegg. Vurderingen kunne – som før – ta lang tid, men når den var gjort, gikk det meget raskt å få dette skrevet ned mens min inkontinente hukommelse fortsatt hadde informasjonen intakt.

Antall avbrytelser falt nærmest til 0. Ordningen var meget tidsbesparende for meg, som dessuten slapp å grave fortvilet i hukommelsen når jeg ble spurt om vurderinger f. eks. av henvisninger gjort dager eller uker tidligere. Hvis jeg visste at det ville bli behov for å innhente informasjon eller rekvirere supplerende undersøkelser, var det samlet sett langt mer tidsbesparende å gjøre dette sammen med vurderingen, i stedet for å bare skyve arbeidet og problemene over på neste ledd i pasientforløpet.

Jeg har også vært på ”mottakersiden”: Når pasienten på poliklinikken var ukjent for meg, men en erfaren kollega i et strukturert notat hadde dokumentert de sentrale fakta, sin vurdering og en behandlingsplan, og alt som trengtes for øvrig var rekvirert og på plass, kunne jeg med én gang gå til det som var det vesentlige for pasienten. Spart tid for meg, men ikke minst: Spart tid og fravær av frustrasjon for pasienten, som opplevde det som ekstremt tillitvekkende at det åpenbart fantes en gjennomtenkt plan når de møtte opp.

Det tar klart lengre tid å vurdere henvisninger når man skal drive aggressiv planlegging. Men man sparer kolleger av ulike profesjoner, pasienter og pårørende for store mengder plunder og heft i det videre forløp. Argumentet ”vi har ikke tid” er feil: Samlet tidsbruk både for fagfolk og pasienter øker når uavklarte problemer og rekvirering av nødvendige forberedelser og undersøkelser skyves ut i tid, i stedet for å tas tak i tidlig og planlagt.

Vi mangler fortsatt perfekte planleggingsverktøy i den elektronisk journalen, men man kommer langt med et strukturert og ”kulepunktert” planleggingsnotat. Ønsket om det perfekte system må ikke utsette forbedringer som er fullt mulige her og nå.

Med interaktive henvisninger fra fastleger, innsyn på tvers av journalsystemer mellom ulike sykehus, konsolidering av databaser med all bildediagnostikk i hver region, – noe som alt finnes eller er på vei inn –, blir tilgangen til nødvendig informasjon for å kunne gjennomføre aggressiv medisinsk planlegging enda bedre. Det er ingen grunn til å vente med dette hvis vi skal skape pasientens plunderfrie helsetjeneste.

Hilsen Baard-Christian

Dette innlegget stod også på trykk i Dagens Medisins papirutgave 20. april 2017

Takk for at du tar min sikkerhet på alvor!

God pasientsikkerhet gir trygghet. Og trygghet er helt essensielt for å fremme god helse. Tusen takk til alle dere som bidrar og tar pasientsikkerhet og HMS på alvor, hver dag. Det betyr utrolig mye for oss som besøker dere.

Av Linn Bæra, leiar av regionalt brukarutval i Helse Vest

Som pasient trenger jeg å oppleve trygghet i møte med helsevesenet. Som pasient- og pårørende representant i det regionale brukerutvalget i Helse Vest, har jeg fått følge dette arbeidet både fra innsiden, som pasient, og fra systemnivå, altså hvordan det jobbes med dette i regionen som helhet. En ting jeg har lagt merke til, er at medarbeiderne i sykehusene tar pasientsikkerhet på alvor.

Pasientsikkerhet handler ofte om de handlingene som gjøres hver dag i sykehusene. Det handler om de små tingene og det handler om kultur. Dette gjelder både for medarbeiderne og for pasientene. Personalets arbeidsmiljø og opplevelse av trygghet henger sammen med og påvirker pasientsikkerheten. Et godt arbeidsmiljø med forutsigbare, riktige og gode rammer, både fysiske, sosiale og psykiske, reduserer sjansen for at det blir gjort feil som kan resultere i pasientskader.

Ved en anledning ble jeg som pasient sittende å vente i en travel sykehusgang. En lege passerte meg flere ganger mens jeg ventet. Plutselig stopper han, ser på meg og spør om det er noen som vet at jeg er her og om det er noen som ivaretar meg. Dette er trygghet. Det er medarbeiderne; sykepleierne, psykologene, renholdspersonalet, lederne, legene, driftspersonalet, teknikerne, hjelpepleierne og andre, som skaper denne tryggheten. Som hver dag gjør små og store handlinger som i sum ivaretar tryggheten, sikkerheten og god helse for pasienter, pårørende og sine kollegaer.

Og det gleder meg å kunne si at det i Helse Vest er mange av disse menneskene! Pasientsikkerhet og HMS er en naturlig del av arbeidsdagen, og gjør at jeg som pasient kjenner meg trygg hos dere. Det er ingen selvfølge. Som regional brukerrepresentant sitter jeg i styringsgruppen for det regionale pasienttryggleiks programmet i Helse Vest, og jeg vet at det ligger mye hardt arbeid bak resultatene.

I Helse Vest er det mange eksempler på at det nytter å arbeide målrettet med å bedre pasientsikkerheten og kvaliteten på tjenestene. Det nytter å sette fokus på det vi ønsker å gjøre noe med. Høy overlevelse, få sykehusinfeksjoner og god kommunikasjon er noe av det som bidrog til bedre kvalitet i 2016.

Bruk av scoringsverktøy ved Trygg gastro har hatt betydningsfull effekt på håndteringen av komplikasjoner i forbindelse med operasjon, som igjen har stor betydning for utfallet for pasienten. Arbeidet med å skape Trygge fødsler ble nominert til Helsedirektoratets forbedringspris 2016, og arbeidet med å unngå trykksår og urinveisinfeksjoner har gitt gjentatte rekorder med null trykksår og urinveisinfeksjoner på flere avdelinger. Det er lagt ned mye godt arbeid for å få dette til, og det er mange som har bidratt over tid. Dere fortjener all honnør og jeg vil takke dere alle for at dere tar min sikkerhet på alvor.

Jeg vil takke alle som spør. Alle som tar seg tid til å spørre hvordan det går med meg. Som spør om hva som er viktig for meg, spør om det er noe mer jeg lurer på eller bekymrer meg for. Alle som tar seg tid til å sette seg ned ved sengen min, snur seg bort fra datamaskinen, som ser meg i øynene og som lytter til det jeg har å si.

For ved disse små, enkle handlingene, som er så ubeskrivelig betydningsfulle for pasientene, ivaretas også pasientsikkerheten. Slik fanges det blant annet opp om pasienten ikke har all nødvendig informasjon, om pasienten tar de nødvendige medisinene, og ikke minst om pasienten får rett behandling. Enkle spørsmål som kan redde liv. For noen enkel spørsmål eller en gjennomgang av en sjekkliste, kan fange opp komplikasjoner ved medisinering, forverring av en tilstand eller selvmordsfare.

Takk til alle dere som tar dere tid til å se den enkelte pasient og til å spørre! Jeg håper at du som leser dette innlegget tar deg tid til å stoppe opp, og lar betydningen av det du gjør få synke inn.

Et smil, et spørsmål, et IKT-system som fungerer, et meldt avvik, en fjernet ring, en gjennomført sjekkliste, et mindre trykksår. Alt dette har enormt stor betydning for oss som besøker dere.

Takk for din innsats, ditt engasjement og din omsorg.

Hilsen Linn

Åpenhetens pris – og åpenhetens muligheter

allemoter_0552_860

Av Pål Iden, ass. fagdirektør i Helse Vest RHF

Det er en viktig debatt som reises av Jana Midelfart Hoff, nevrolog og fraksjonsleder (H) i Helse- og sosialkomiteen, Bergen i Dagens Medisin 13.01.2017. Midelfart Hoff er bekymret for de virkningene pasientens direkte lesetilgang til egen sykehusjournal kan ha på journalføring og dermed kvaliteten i helsetjenesten.

Pasientens digitale lesetilgang til egen pasientjournal vil nok føre til endringer i pasient-behandler-relasjonen. Men: dersom man benytter de mulighetene som ligger i nyvinningen, vil både pasient og behandler komme styrket ut av det.

Gjennom mange års erfaring som praktiserende lege har jeg utelukkende positiv erfaring med å involvere pasienten i mine vurderinger rundt symptomer og funn. Ofte er pasientens uro større enn min egen profesjonelle bekymring, og jeg kan berolige pasienten og avgrense helsehjelpen til at vi ser det hele an sammen. Noen ganger faller min profesjonelle bekymring sammen med pasientens egen uro, og vi enes om å gå videre med utredning eller supplerende vurderinger hos en kollega med mer spisset kompetanse.

Det hender endog at jeg i blant er mer bekymret enn pasienten selv. Men alltid tar jeg med meg pasienten i mine bekymringer, og informerer der og da. «Jeg har ikke grunnlag for å stille noen sikker diagnose hos deg, men er bekymret, og vi må utelukke at det kan være alvorlig sykdom som er årsak til blødningene dine. Du har ingen andre tegn til kreft, men det er viktig at vi gjør en grundig undersøkelse, slik at også dette kan utelukkes».

Min erfaring er at pasienten uten unntak beroliges av denne typen kommunikasjon. Hun har jo oppsøkt meg på grunn av egen bekymring og kjenner seg tatt på alvor når jeg ikke slår meg til ro eller avfeier det hele med en lettvint, beroligende forklaring.pal-iden

Jeg har også ti års erfaring som fylkeslege, og har behandlet utallige klager fra fortvilte pasienter og pårørende. Ingen av disse klagene har dreid seg om at legen har eksponert sin egen tvil eller bekymring. Derimot har mange klager gått på at pasienten ikke føler at hennes uro er blitt møtt, eller at hun har fått en diagnose som hun ikke kjenner seg igjen i. God kommunikasjon i konsultasjonen og et journalnotat som samsvarer med konsultasjonen, gir økt presisjon i det kliniske arbeidet, bygger tillit og forebygger økt bekymring og unødvendige viderehenvisninger. Klage har også kommet fra pasienter som ikke har forstått viktigheten av å møte til videre undersøkelser, fordi legen har unnlatt å formidle at utredningen er begrunnet i en faglig bekymring. («Legen sa han bare henviste meg for sikkerhets skyld, og fortalte ikke at han var sterkt bekymret for alvorlig sykdom»)

Og her er mange fallgruver: Jeg pratet nylig med en pasient som hadde kommet hjem og lest følgende i sin egen journal: «Helt sikker Cancer Prostata, men pasienten selv er ennå ikke informert om dette» (Det hører med til historien at den bombastiske kliniske diagnosen ble avkreftet gjennom videre undersøkelser).

Jana Midelfart Hoff foreslår å slutte å nedtegne sine bekymringer og tentative diagnoser i journalen, for ikke å bekymre pasienten. Dette er feil strategi. Ikke bare fordi det bryter med de lovmessige kravene som påhviler helsepersonell, men også fordi det er dårlig klinisk praksis. Nei: Del dine bekymringer med pasienten i konsultasjonen, eksponer din tvil og du vil oppleve at det bygger tillit.

Jeg arbeider i dag i Helse Vest og er bl.a. engasjert i å rulle ut «min Pasientjournal» i Vestlandspasienten.no og på Helsenorge.no.

Nye digitale løsninger gir økt innsyn og dermed makt til pasienten. Dette er vi i Helse Vest tilhengere av. Åpenhet gir bedre helsetjenester og tryggere helsetjenester, og følger opp helseminister Bent Høies mantra: «Intet om meg, uten med meg!»

Åpenhet vil dessuten styrke helsepersonell-rollen i en tid der lettvinte og ofte feilaktige svar kan hentes på nettet, eller i alternativ-sjappa på hjørnet.

Hilsen Pål Iden

Dette blogginnlegget ble også publisert som en kronikk i Dagens Medisin 9.2.2017

Foto toppbilde: Thor Brødreskift

Pasientsikkerhet – de små, enkle ting!

Helsepersonell vasker hender

Foto: Helse Stavanger

Vi gjør alle feil fra tid til annen, det ligger i den menneskelige natur. Erkjennelsen av at mennesket alene ikke alltid er til å stole på, all sin kunnskap og erfaring til tross, er bakteppet for enhver sikkerhetstenkning. Vi må bygge barrierer og rutiner som gjør det enkelt å gjøre ting riktig!

Av Karin Jensvold, Rådgiver innenfor kvalitet og pasientsikkerhet og konstituert leder for Pasientsikkerhetsprogrammet ved Stavanger universitetssjukehus.

Etter iherdig innsats over lang tid er det fortsatt en realitet at pasienter skades som følge av medisinsk behandling. Ulike studier anslår at omkring halvparten av alle pasientskader ikke kunne vært unngått. Risikofylt behandling vil fortsatt være en del av det medisinske tilbudet, da alternativene kan gi enda større risiko. Likevel er det et faktum at flere pasientskader kunne vært unngått om vi hadde hatt bedre rutiner og system. Spørsmål som må stilles er hvordan forebygge det forebygg-bare, hvordan flytte tankesett og ressurser til å iverksette tiltak som kan fungere som sikkerhetsnett?

Helsetjenesten har lang tradisjon for å øve på kompliserte rutiner og prosedyrer, på traumebehandling og hjertestans. Her er det god handlingsberedskap og kompetanse.
Men ikke sjeldent er det de enkle, dagligdagse gjøremål som glipper, oppgaver uten en umiddelbar og åpenlys risiko.

Pasientsikkerhetsarbeidet handler i stor grad om en økt bevissthet rundt hvilken stor og viktig forskjell de enkle, ofte kjente og effektive tiltak, kan utgjøre. Det handler også om samhandling og kommunikasjon mellom ulike aktører og pasienten selv. Et tverrfaglig behandlingsteam i tett samarbeid med m er nødvendig for å levere trygge tjenester av god kvalitet. Enkeltpersoners kompetanse, erfaring og innsats er avgjørende, men ingen kan være god på alt.

karin-jensvold-200

Karin Jensvold

Funn etter tilsyn og revisjoner, klagesaker, saker fra Norsk pasientskade register (NPE), journalgranskninger og hendelsesanalyser, er alle ulike kilder til informasjon om hvor det er risiko for pasientskader og hvor kvaliteten på helsetjenesten bør bedres. Det finnes også mye kunnskap om effektive tiltak som kan forebygge flere skader og forbedre kvaliteten, samt kunnskap om forbedringsmetodikk som kan tas i bruk for å iverksette disse tiltakene. Det er på ingen måte ett tiltak som er nøkkelen til en forbedret helsetjeneste, men snarere et sett med ulike tiltak som kan og bør prøves ut og justeres.

Noen av disse tiltakene er super enkle, helt gratis og minimalt tidkrevende. I tillegg kan de utgjøre en betydelig forskjell. Selvsagt er det viktig at årsaker til enkelthendelser og avdekking av risikoområder fortsatt kartlegges, men helsetjenesten må nå i enda større grad agere på den kunnskapen som finnes.

Den dagen jeg selv blir pasient eller pårørende, ønsker jeg å bli møtt av et kompetent behandlingsteam som kommuniserer og samarbeider godt, både med hverandre og med meg. Det er avgjørende for at jeg kan være delaktig og følge opp min egen behandling.

Men, jeg forventer også at de ansatte gjennomfører de enkle rutinene som sjekk av min identitet, gir meg riktig medisin og har rene hender!

Hilsen Karin

 

Øving gjer meister, eller?

I slutten av august 2016 blei avdeling 5E på Stavanger universitetssjukehus fullstendig røyklagt, som del av ei storskala brannøving, der både brann, politi og naudmeldesentralane deltok. Stavanger universitetssjukhus var med dette det første store sjukehuset i Noreg som arrangerte ei fullskala brannøving. Kva lærer vi av øving på beredskap, i og utanfor sjukehusa?

Av Ingvill Skogseth, seniorrådgievar og beredskapsansvarleg i Helse Vest RHF

beredskapsovelse_hst_3

Dramatisk brannøving
Beredskap er noko vi alltid tek på alvor. Når ulykker, kriser og katastrofar rammar, er det avgjerande at sjukehusa kan handtere dei helsemessige konsekvensane for befolkninga, og sikre at dei får nødvendig medisinsk behandling, pleie og omsorg.

Og dette gjer sjukehusa bra. I Gjørv-rapporten som tok føre seg erfaringane etter hendingane 22. juli, fekk helsesektoren positiv omtale for å ha gode beredskapsplanar som fungerte, sjølv under ein katastrofe som overgikk det meste vi kunne sjå for oss.

Men det er ikkje nok å ha gode beredskapsplanar og gode rutinar på papiret. God krisehandtering føreset god kommunikasjon, samhandling og ei klar rolleforståing. Alle må vite kva rolle dei har i situasjonen, og kunne handle i tråd med den utan å nøle. For å få til dette må ein øve, og enda viktigare, ein må læra av øvingane.

Øving gjer ikkje alltid meister
Dette høyrast kanskje sjølvsagt ut, men faktum er at mange verksemder øver på dei same tinga år etter år etter år, fordi dei ikkje evner å følgje opp det som kom fram i øvinga, på ein god måte.
Som Yngve Dyrøy skriv i bloggen sin om læringsutbytte frå storskala øvingar:

– For å oppnå læringsutbytte kreves det at organisasjonen er forberedt på å ta til seg lærdommen fra en øvelse. Uten denne kompetansen vil dere bare gå i sirkel.

beredskapsovelse_hst_2

Korleis øver vi?
Naudetatane i Sør-Rogaland har, som dei første i landet, gått saman om å utarbeide ei øvingshandbok, nettopp med det mål å sikre at øvingane er grundig planlagde og forankra i leiinga, at dei har tydelege øvingsmål, avklarte ansvarsforhold og riktig ressursbruk, og at øvingane blir evaluerte etterpå, med tydelige aksjonspunkt som faktisk blir følgt opp (det hjelper ikkje stort å evaluere ei øving om evalueringa blir liggjande i ei skuff).

Klarer ein å oppfylle dette, vil øvingane vere nyttige, og dei vil drive verksemda framover. Det vil på sikt styrkje organisasjonen si evne til å takle både små og store hendingar.

Små eller store øvingar?
Gode og nyttige øvingar er ikkje nødvendigvis berre dei store fullskala øvingane der alle naudetatane deltek. Det kan vere like viktig med mindre øvingar og anna ferdigheitstrening. Det er ofte i detaljane vi snublar, og det kan få store konsekvensar. Mindre tabletop-øvingar (øvingar kor ein snakkar seg gjennom heile scenarioet), eller små, men hyppige øvingar, kor ein for eksempel berre trener på varslingsrutinar eller ei spesifikk oppgåve, kan vere veldig nyttig, både i seg sjølv, og som førebuing til ei større øving.

beredskapsovelse_hst_1Brann på Stavanger universitetssjukehus!
På øvinga i Stavanger var ingenting overlate til tilfeldigheitene. I forkant av øvingane blei det gjennomført seks tabletop-øvingar for alle vaktlag i Seksjon for vakt og sikring på sjukehuset. Dette resulterte blant anna i revisjon av lokal brannvernplan. Ein hadde òg oppfølgingspunkt frå tidlegare øvingar på psykiatrisk divisjon, som blei teke med inn planlegginga. Alle deltakarane blei dessutan oppmoda om å gjennomgå E-læringsprogrammet for brannvern.

Ein slik grundig gjennomgang før sjølve øvinga er viktig for å luke ut misforståingar og usikkerheit, og for at alle deltakarane skal vite nøyaktig kva ein øver på og kvifor. Ein vil ikkje bruke den kostbare tida ein har til rådighet i ei storskala øving til å diskutere detaljar.

Øvinga blei gjennomgått straks etter avslutning av den praktisk delen, og deltakarane fylte ut evalueringsskjema, som blei samla inn. Arbeidet med å setje saman og systematisere observasjonane knytte til mål for øvinga og forslag til forbetringstiltak, starta allereie same veke som øvinga blei halde. Inntrykka og observasjonane var då ferske, og ein kom svært raskt i gang med evalueringsprosessen.

I etterkant av øvinga blei det laga ein evalueringsrapport med ei aksjonsliste for kva som må følgjast opp, i tillegg til tidspunkt for når det skal vere følgt opp. Denne aksjonslista er forankra i leiinga på sjukehuset.

Kriser er meir enn katastrofar og blålys_6ka0409_
Ei krise kan vere så mangt, og det er ofte vanskeleg å førestille seg på førehand kva som kan bli ein beredskapssituasjon. Snøstorm i Eigersund, slik at ambulansane ikkje kjem seg fram? Mobilnettet nede, slik at folk ikkje klarer å ringje 113? Tekniske problem på sjukehusa, som gjer at viktige digitale løysingar er ute av drift? Streik blant vaskeritilsette, som gjer at kleda på sjukehusa ikkje blir vaska?

I øvingane øver ein på å følgje nedfelte planar og rutinar, uansett kva som er bakteppet for hendinga. Sjølvsagt vil det vere variasjonar frå ei hending til ei anna, men har ein gode beredskapsplanar, så skal dei kunne fungere i alle hendingar.

Brannøvinga på 5E i Stavanger må seiast å vere ein suksess, nettopp fordi dei fekk avdekt ting som ikkje var optimale. Med den grundige evalueringa øvinga hadde etterpå, og med rutinane dei har på Stavanger universitetssjukehus for å følgje opp øvingar, rutinar som er nedfelt i øvingshandboka, veit eg at dette vil bli teke tak i, og at sjukehuset no er eit endå tryggare sted å vere, enn før dei øvde.

Helsing Ingvill

Avtrykk frå mangeårig satsing på rusfeltet

Bloggivest_860x400_Brita_Mauritzen_Næss

Av Brita Mauritzen Næss, rådgivar tverrfagleg spesialisert rusbehandling, Helse Vest

Har du høyrt politikarar over fleire år seie at menneske med rusproblem skal få betre hjelp eller raskare tilgang på hjelpen dei ønskjer? Du har kanskje fått med deg at fleire hundretals millionar kroner er blitt løyvde for å få til nettopp dette. Så, kva er status på styrkinga av rusfeltet?

Hovudmåla i oppdraget til Helse Vest frå Bent Høie er å:

  1. Redusere unødvendig venting og variasjon i kapasitetsutnyttinga
  2. Prioritere psykisk helsevern og tverrfagleg spesialisert rusbehandling
  3. Betre kvalitet og pasienttryggleik

Rusområdet, eller tverrfagleg spesialisert rusbehandling (TSB), vil eg frimodig seie er «innanfor» på alle desse områda i Helse Vest.

Tre gonger så mange behandlingsplassar
Til eksempel har talet på behandlingsplasser auka nesten tre gonger frå 131 døgnplassar i 2004, til 361 døgnplassar i 2016. Talet på polikliniske konsultasjonar har auka nesten fem gonger frå 30 466 konsultasjonar i 2004, til 143 672 konsultasjonar i 2015.

Auken i kapasitet har både redusert ventetidene for behandling og gjort utbygginga av betre tenester mogleg. Særleg er det lagt vekt på eit meir differensiert behandlingstilbod som kan støtte opp om pasienten sine behov i ulike fasar i eit behandlingsforløp, anten det er oppsøkande hjelp i heimen, utgreiing, kartlegging, eller døgntilbod av ulik varigheit.

Mindre ventetid innanfor rusfeltet
Sidan 2010 har ventetida på behandlingstenester innanfor TSB blitt redusert med nesten 50 dagar i Helse Vest, frå 86 dagar i 2010 til 37 dagar i januar 2016. Helse Vest har óg den lågaste gjennomsnittlege ventetida i landet innanfor TSB (frå å ha den lengste ventetida i i 2010!).

Private leverandørar med avtale med Helse Vest (åtte behandlingstilbod fordelt på sju leverandørar) står for ein stor del av behandlinga i regionen, omlag 60 prosent av all døgnbehandling og omlag 25 prosent av all poliklinisk aktivitet i 2015.

Beste standard kjem av gode tiltak
I kjølvatnet av reformane i helseføretaka og på rusfeltet i starten av 2000-tallet har det vakse fram beste standard av behandling på fleire fagområde, også TSB. Først og fremst i form av faglege retningslinjer følgt av ulike former for kunnskapsbasert behandling, kvalitetsregister for behandling og nå i desse dagar pakkeforløp. Pakkeforløp gir god planlegging, og du veit kva du kan kan vente deg av behandlinga.

For TSB er det utarbeidd fem nasjonale faglege retningslinjer. Det er gjennomført brukarerfaringsundersøkingar i døgneiningar som har resultert i tre nasjonale kvalitetsindikatorar på TSB som skal følgjast opp. Det er oppretta to nasjonale kompetansetenester og fleire forskingsmiljø, blant anna vårt eige i Helse Vest, Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforsking i Helse Vest (KORFOR). Det er også etablert ein spesialitet for legar i rus- og avhengigheitsmedisin.

Det er eit mål i Nasjonal helse- og sykehusplan (2016-2019) at eit kvalitetsregister innanfor rusfeltet blir etablert, og vårt eige kompetansesenter, KORFOR, er godt i gang med nettopp å utvikle eit slikt register.

«Pasientens helseteneste»

Denne nasjonale satsinga på rusfeltet har også ført med seg ei satsing regionalt og lokalt ved kvart føretak og private leverandørar med lokale kvalitetsutviklingsprosjekt og vektlegging av betre kvalitet i tenesta.

Stikkord for styrking av kvaliteten er meir reell brukarmedverknad, betre heilskap, meir fleksibilitet og «skreddarsøm» i behandlingstilboda, betre samhandling og kontinuitet, pasienten si helseteneste!

Men kven er pasienten?

  • Vi veit at hovedtyngden av pasientane er i alderen 30-49 år, at delen av yngre i behandling blir redusert, mens dei eldre aldersgruppene aukar.
  • Vi veit at omlag to tredjedelar av pasientane i rusbehandling også har problem med den psykiske helsa.
  • Vi veit at om lag fire av ti innlagt i døgneining i 2015 hadde alvorlege somatiske lidingar.
  • Vi veit også at pasientar med alvorleg psykiske lidingar lever 15 – 20 år kortare enn normalbefolkninga.
  • Vi veit at omlag ein femdel av dei med alvorleg misbruk av dei tyngste rusmidla, også slit med å halde på bustaden og å betale rekningar.

Det er derfor kvalitet i rusbehandlinga så mykje handlar om at behandlinga må tilpassast den enkelte pasienten sin situasjon og at ein må spele på samarbeidspartnarar når det trengst.

Tverrfagleg samarbeid
Det slår meg som heilt typisk for TSB at dette feltet dei siste åra har utvikla ein skog med nettverk og samhandlingsarenaar på tvers av fag og sektorar. Eksempla er mange, det er samarbeid med kommunar, NAV-kontor, ungdomsskular, barnevern, kriminalomsorg, Husbanken, fastlegar og pårørendeorgansiasjonar. For ikkje å snakke om samhandlinga internt, mellom psykisk helsevern og TSB og somatiske einingar. Samhandlinga er ikkje eit mål i seg sjølv, men eit verkemiddel for meir koordinert og heilskapleg behandling og tilbod til pasienten.

Eg ser også ein klar kulturendring i tenesta der helseføretaka tilset likemenn, menneske med eigen erfaring frå hjelpeapparatet, som eit supplement til dei profesjonelle hjelparane. Ofte kan ein likemann fungere som ein rollemodell for at det er mogleg å bli frisk, og kan stå fram som ein formidlar av håp for pasientane. TSB samhandlar også med brukarorganisasjonar og har som mål å skape reell brukarmedverknad i tilboda.

Men vi stoppar ikkje her. Ein opptrappingsplan for rusfeltet, med tilhøyrande 2,4 milliardar kroner, blei vedteken i Stortinget i april 2016. Helse Vest vil vidareutvikle kvaliteten i tenestetilbod til menneske med rusproblem, og det får vi best til saman med andre aktørar og helst av alt, med pasienten sjølv!

Døme på kvalitetsutviklingsprosjekt og samhandlingsarena

Helsing Brita