Legemidler, avtaler og åpenhet

Arkivfoto: Eivind Senneset

Bergens Tidende har den siste uken satt søkelys på legemiddelavtaler som er unntatt offentlighet. Det synes vi er bra. Åpenhet rundt slike avtaler er absolutt ønskelig, men dette var ikke mulig for brystkreftmedikamentet pertuzumab (Perjeta). Vi kan ikke kommentere innhold, eller påstander om innhold, i en avtale som er unntatt offentlighet, men vi kan si noe om bakgrunnen for akkurat denne avtalen.

Av Baard-Christian Schem, Fagdirektør, Helse Vest RHF , Jan Frich, Fagdirektør, Helse Sør-Øst RHF

Da avtalen med legemiddelselskapet Roche ble fremforhandlet av helseforetakene (RHF-ene), var det et sterkt ønske om å kunne tilby pertuzumab ved brystkreft. Roche, som har monopol på dette medikamentet, tilbød en åpen pris som ville gitt et uakseptabelt forhold mellom behandlingens nytte og kostnad.

Prisnivået ville det være umulig for helseforetakene å følge for tallrike nye legemidler og behandlingsformer vi visste ville komme, uten uakseptable kutt på andre områder. Aksept av en så høy pris, ville vært et signal til den farmasøytiske industri om at man kunne fortsette å drive prisspiralen på nye medikamenter ytterligere oppover.

De regionale helseforetakene stod i realiteten overfor et valg om å si nei til legemiddelet eller å tilby pasientene dette ved å inngå en avtale med rabatt unntatt offentlighet. Hensynet til pasientene ble vektlagt. BT’s kritikk bygger på at det skulle finnes en virkelighet der de regionale helseforetakene kan diktere internasjonale farmasiselskaper med monopol på gitte medikamenter hvordan kjøpsavtalene for disse medikamenter skal være. Denne virkelighetsbeskrivelsen er feil.

Mediedekningen om nye og kostbare legemidler har vært dominert av beretninger om pasienter og leger som med god grunn er fortvilet over at de beste medisiner ikke er tilgjengelige. Derimot har mediene kun unntaksvis rettet kritisk søkelys mot problemets årsak:

Den voldsomme prisøkningen farmasøytisk industri prøver å tvinge på plass for nye medisiner. Mediene spiller dermed – sannsynligvis utilsiktet – rolle som nyttig talerør og hjelper for farmasøytisk industri for at de skal få aksept for sine høye priser.

Om avtalene kan følges bedre opp i det enkelte helseforetak er en høyst relevant problemstilling. Roche har gitt et utsatt frist for å melde refusjonskrav, noe som reduserer sjansen for tap grunnet manglende oppfølging av avtalen. Vi kjenner oss likevel ikke igjen i de store summene BT har beregnet at helseforetakene ikke får refusjon for.

I denne debatten er det viktig å skille mellom det å ha prinsipielle synspunkter på hvordan regler og avtaler for legemidler burde ha vært i en ideell verden, og helseforetakenes situasjon, som er å ha ansvar for om alvorlig syke får eller ikke behandling her og nå. Vi forholder oss til en ufullkommen verden der viktige medisiner leveres av monopolister.

Vi ser ingen grunn til å beklage de vurderinger de regionale helseforetakene gjorde da avtalen om kjøp av pertuzumab ble inngått, der dette ble gjort for sikre alvorlig syke mennesker som alt hadde ventet lenge, den beste, og i mange tilfelle den eneste mulige behandling.

Baard-Christian Schem og Jan Frich

 

Innlegget stod på trykk i Bergens Tidende måndag 20. august, under ei anna overskrift, som avisa valde å bruke.

Hjerneslag: Det forsinkende leddet

Det hjelper lite å ha et topp tilbud på sykehuset når pasientene venter for lenge før de ringer 113 ved mistanke om hjerneslag. Ring heller 113 en gang for mye enn en gang for lite.

Av Martin Kurz, seksjonsoverlege ved Nevrologisk avdeling, Stavanger universitetssjukehus.

Slagbehandlingen har hatt en formidabel utvikling de siste årene og vi har blitt bedre på alle områder i Helse Vest. Det akutte tilbudet for hjerneslagpasientene har blitt betydelig bedre og trombektomi (trombefisking) er nå etablert i alle helseregioner. Samarbeid i behandlingskjeden har utviklet seg enormt og vi jobber i lag for å utvikle tilbudet og sykehusene kontinuerlig videre.

Men det hjelper lite å ha et topp tilbud på sykehusene når pasienten kommer for sent!

Behandling av hjerneslag er svært tidskritisk og skaden kan kun opprettes i de første timene etter hjerneslaget. Jo flere minutter som går før pasienten får behandling, jo større blir skadeomfang og invalidisering.

Hvert sekund teller. Redd hjernen – ring 113
Den største utfordringen sykehusene møter er tidsforsinkelsen fra hjerneslaget inntreffer til pasientene kommer inn til sykehusene. Mange er redde for å være til bry og istedenfor å ringe 113 så avventer de og ser situasjonen litt an. Men husk på at det kan bli mye mer bry om du ringer for seint.

Når du ringer 113 er det spesialtrent helsepersonell som svarer. Når du forteller hva som har hendt, vil de bedømme hvor alvorlig situasjonen er, og hvilke helseressurser som eventuelt skal sendes, f.eks. lege, ambulanse eller luftambulanse. For å kunne avgjøre dette, er det viktig både med tidlig kontakt og at helsepersonellet får svar på de spørsmålene de har. Ring heller en gang for mye enn en gang for lite.

Tegn på hjerneslag og riktig respons kan læres
For å sikre at pasienter og pårørende kjenner igjen symptomene på hjerneslag og vet hva de skal gjøre må kompetansen i befolkningen økes. Informasjonskampanjer har vist seg å være effektive til å informere befolkningen om symptomer på hjerneslag. Derfor har vi i Helse Vest kjørt flere folkeopplysningskampanjer for å informere om tegn på hjerneslag og hvor viktig det er å ringe 113 med en gang ved mistanke.

Effekten er formidabel. 50 prosent flere pasienter fikk behandling med trombolyse og dobbelt så mange ringte 113 og ble sendt til akuttmottaket ved Stavanger universitetssjukehus med symptomer på hjerneslag i månedene etter opplysningskampanjen. Før kampanjen hadde 66 prosent kjennskap til ett eller flere tegn på hjerneslag, mens etter kampanjen hadde 75 prosent slik kjennskap. Kampanjen var såpass vellykket at den ble utgangspunkt for en nasjonale informasjonskampanje i 2016.

Tegn på hjerneslag og riktig respons kan altså læres. Men informasjon må gjentas. Effekten av slike informasjonskampanjer har begrenset varighet. Erfaringer viser at kampanjeeffekten avtar etter ca. 6 måneder. Derfor kjører Helse Vest nå, på initiativ fra Helse Fonna, en ny oppfriskingsrunde av hjerneslagkampanjen for å minne om symptomene på hjerneslag. Og viktigst av alt: Det er ikke farlig å ringe til 113 dersom du er usikker.

Denne gangen foregår folkeopplysningskampanjen hovedsakelig i sosiale medier. Så dersom du er innom Facebook er sjansen stor for at du får med deg kampanjen og kan snappe opp nyttig informasjon.

Om noen plutselig får problemer med å prate tydelig, smile eller løfte hendene over hodet, må du ringe 113 så fort som mulig – da kan det være hjerneslag.

Vær en del av kampanjen du også og hjelp oss å spre budskapet. Det kan redde liv.

Vi har ingen å miste!

Hilsen Martin Kurz

Innovasjon er et «serious game»

Blodforgiftning (sepsis) er en vanlig tilstand i spesialisthelsetjenesten og dødeligheten er høy. Kampen mot sepsis er ingen lek, men kan bruk av læringsspill støtte målet om tidligere behandling?

Av Eva C. Backer, sykepleier med master i Helseinformatikk, innovasjonsrådgiver i Helse Vest IKT, prosjektleder for Stopp sepsis

Alle typer pasienter kan utvikle sepsis. Helsepersonell i ulike deler av helsetjenesten bør derfor ha grunnleggende kunnskap om tidlig oppdagelse og behandling av tilstanden. Å sikre kunnskapsbasert praksis beskrives av amerikanske The National Patient Safety Foundation som ett av de fem mest kritiske områdene for å oppnå økt pasientsikkerhet i helsetjenesten. Med dagens store kunnskapsutvikling på helseområdet er behovet for god formidling av kunnskap presserende.

Da jeg jobbet på sengepost underviste jeg i infeksjonssykepleie på medisinsk avdeling sine regelmessige internundervisninger. Utfordringen med denne type læringsverktøy var åpenbar: Helsepersonell har stadig mindre tid til å forlate pasientene og samles til undervisning.

Andre læringsmetoder som e-læring har derfor blomstret i spesialisthelsetjenesten de siste årene, ofte i kombinasjon med tradisjonell undervisning. Via Læringsportalen kan helsepersonell i Helse Vest, på rolige stunder på vakten eller hjemmefra, lære om alt fra Office-pakken og brannvern, til Hjerte-lunge-redning og multiresistente bakterier.

Simulatorløsninger hvor brukeren kan trene på spesifikke oppgaver som for eksempel kirurgiske prosedyrer, er heller ikke noe nytt i helsetjenesten. For å kunne kalle løsningen for et læringsspill, på engelsk serious game, må e-læringen derimot ha en helt spesifikk egenskap: Brukeren skal også underholdes.

Læringsspill: e-læring som er gøy
En mandag i november 2015 skulle 180 pasienter, 27 legemiddellager, en mengde medisin-teknisk utstyr og 20 000 pappesker flyttes fra det gamle sykehuset i Fredrikstad til det nye sykehuset i Østfold. For å forberede de i underkant 5000 ansatte som fra dag én, skulle behandle pasientene like effektivt og trygt i helt nye lokaler, ble en fullskalavirtuell kopi av sykehuset konvertert til et dataspill.

Før innflytting til sykehuset måtte helsepersonell, portører, renholdere og andre yrkesgrupper «spille» seg kjent bygningen. Foruten å gjøre seg kjent, måtte spilleren også trene på spesifikke prosedyrer, motivert av poeng som tikket inn når spilleren gjorde riktige valg. Erfaringen med bruk av spillteknologi beskrives som god. Av 2300 spurte sa over 75 prosent av de ansatte at dette var en god måte å lære på.

Det er foreløpig svært få norske læringsspill for helsepersonell. Med læringsspill har man muligheten for å nå svært mange brukere, både gjennom nyhetspotensialet et nytt læringsspill vil kunne ha, og muligheten for å bruke motiverende teknikker som eksempelvis konkurranse, belønninger, overraskelser, spenning og humor. At man lærer best når læring er knyttet til positive følelser, er velkjent og har også en biologisk forklaring. Oppnår man mange brukere, vil spill i tillegg kunne være et rimelig læringsverktøy.

Internasjonal litteratur beskriver at spill høyst sannsynlig vil ha en framtid som en av mange måter å lære på. Derimot vil mer erfaring være nødvendig for å vurdere læringsspill sin faktiske utbredelse og plass i undervisning, i innøving av prosedyrer, og i positiv påvirkning av adferd. Ett av målene med Helse Vest sitt nye læringsspill Stopp sepsis er nettopp å utprøve spillteknologi som læringsverktøy.

Eva C. backer

Eva C. Backer

Læringsspillet Stopp sepsis
Målgruppen for Stopp sepsis er i utgangspunktet helsepersonell, studenter og helsefagelever. Samtidig kan kunnskap om vanlige symptomer på sepsis blant ikke-helsepersonell også være nyttig, da 50 prosent av sepsistilfellene opptrer utenfor sykehus. Rask identifisering av tilstanden og rask behandling er like viktig for disse.

Med tegneserie-design fra Tegnehanne, bruk av ordspill og kjente metaforer, har vi ønsket å lage noe morsomt og annerledes. Brukeren kan spille både på mobil, nettbrett og PC, og fra spillet: Dele direkte på Facebook. Med dette har spillet potensial til å nå svært mange, og foreløpig er tallene gode, første døgnet hadde Stopp sepsis hele 20 000 spillere.

Spillet alene vil ikke gjøre noen til en sepsis-ekspert. Spillet skal gi grunnleggende kunnskap om tilstanden, pirre nysgjerrigheten rundt et viktig tema og lede spilleren til relevante kunnskapskilder. Og sist, men ikke minst, håper vi at Helse Vest sitt nye læringsspill vil inspirere til mange gode diskusjoner om sepsis på den enkelte arbeidsplass!

Har du ikke testet spillet ennå? Sjekk om du har kunnskapen som skal til for å redde liv og kan smykke deg med tittelen sepsis superagent ;-).

Spill spillet på stoppsepsis.no.

Hilsen Eva C. Backer

 

FAKTA OM STOPP SEPSIS

Stopp sepsis er et læringsspill for helsepersonell,  laget av Helse Vest IKT sammen med helsepersonell i Helse Vest, helsepersonell tilknyttet Pasientsikkerhetsprogrammet «I trygge hender 24/7», Høgskulen på Vestlandet og Norsk kompetansetjeneste for antibiotikabruk i spesialisthelsetjenesten.

Læringsinnholdet bygger på Pasientsikkerhetsprogrammet sin Tiltakspakke for tidlig oppdagelse og behandling av sepsis.

Spillet er finansiert med innovasjonsmidler fra Helse Vest, og ble lansert 4 april 2018.

Kontaktadresse: stoppsepsis@helse-vest-ikt.no.

Spillet er tilgjengelig gjennom:

 

Saman gjer vi sjukehusa betre!

Korleis er arbeidsmiljøet i sjukehusa? Er det rom for å seie i frå om kritikkverdige forhold? Korleis er leiarskåpen? No skal svara på slike spørsmål nyttast til å gjere sjukehusa endå betre.

Hilde Britt Christiansen, direktør medarbeidar, organisasjon og teknologi Helse Vest RHF

I februar 2018 vil alle medarbeidarar i landet sjukehus og institusjonar få muligheit til å svare på undersøkinga ForBedring. Undersøkinga kartlegg forhold ved arbeidsmiljø, pasienttryggleikskultur og HMS (helse, miljø, sikkerhet), som kan ha samanheng med risiko for uønskte hendingar, eller verke negativt på tenesta si kvalitet og medarbeidarane si helse og engasjement.

Arbeidsmiljø og pasienttryggleikskultur
Uønskte hendingar påverkar både arbeidsmiljø og pasienttryggleikskultur. På den andre sida må vi anta at risikoen for uønskte hendingar kan reduserast ved å forbetre arbeidsmiljøet og pasienttryggleikskulturen, samt at god pasienttryggleik bidreg til godt arbeidsmiljø.

Kulturen på arbeidsplassen seier noko om i kva grad det daglege arbeidet er prega av rutinar og prioriteringar som førebyggjer uønskte hendingar og pasientskadar. Kulturen er kort sagt måten vi gjer ting på og den praksisen vi har her hos oss. Kultur varierer mellom einingar, og kan også forklare noko av variasjonen i førekomst av pasientskader mellom behandlingseiningar.

I ForBedring blir arbeidskulturen målt ved at medarbeidarane gir sine synspunkt på korleis dei opplever at uønskte hendingar og forhold som kan gi pasientskadar blir handterte og snakka om på arbeidsplassen. Undersøkinga er ei heilskapleg kartlegging av arbeidsmiljø, pasienttryggleikskultur og HMS, og er i så måte eit konkret bidrag for å identifisere tiltak for å betre tryggleiken i helsetenesta – både for pasientar og medarbeidarar.

Oppfølging og forbetring
Resultata frå undersøkinga ForBedring vil gi leiarar og medarbeidarar eit felles kunnskapsgrunnlag som skal nyttast i eit systematisk forbetringsarbeid for å redusere risiko for uønskte hendingar, blant anna ved å forbetre lokalt arbeidsmiljø og tryggleikskultur. Resultata skal drøftast tverrfagleg i kvar eining for å finne forbetringsområder og tiltak, som må følgjast opp. Det skal utarbeidast ein skriftleg handlingsplan med målbare tiltak knytt til identifiserte forbetringsområde.

For at resultata skal bli så presise som mulig er det viktig at alle svarer på undersøkinga. I Helse Vest er undersøkinga elektronisk og tek i underkant av 10 minutt å svare på. Alle svara blir behandla konfidensielt. Vi nytter digitale verktøy som medarbeidarar og leiarar alt er kjende med og bruker systemroboten Robbie Vest til å sende ut påminning til dei som ikkje har svart på undersøkinga. Dette for igjen for å understreke at ForBedring er ein trygg og konfidensiel undersøking.

Resultata frå undersøkinga vil vere tilgjengelege for leiarar, verneombod og tillitsvalde med ein gong undersøkinga er gjennomført. Saman med sine kollegaer skal dei nytte resultata i sitt forbetringsarbeid. Ein så open tilgang til resultata er vald for å underbyggje at samspel, respekt, tryggleik og kvalitet skal bidra til ei god utvikling.

Resultata av ForBetring skal òg nyttast av toppleiarane i helseføretaka både lokalt, regionalt og nasjonalt. Undersøkinga skal gjennomførast ein gong i året for å understreke at forbetring av arbeidsmiljø og pasienttryggleikskultur er eit kontinuerleg arbeid på lik linje med andre leiingsprosessar. Undersøkinga skal vere ein integrert del av verksemdsstyringa og bidra til kontinuerleg evaluering av kor vidt forbetringstiltak har ønska effekt.

ForBedring er eit samarbeid mellom dei fire regionale helseføretaka (Helse Nord, Helse Midt, Helse Vest og Helse Sør-Øst), Pasientsikkerhetsprogrammet I trygge hender 24/7 og Helsedirektoratet.

Ei felles kartlegging i alle norske sjukehus og institusjonar gir eit bredt datagrunnlag og informasjon om organisasjonane som bidrar til overordna styringsinformasjon. Undersøkinga skal følgjast over tid og er eit kunnskapsverktøy som vil vere ein nyttig peikepin for leiinga når det gjeld val av strategi og tiltak for å forbetre arbeidsmiljøet og pasienttryggleiken i organisasjonen.

Vi håper så mange medarbeidarar som mulig vil svare på undersøkinga. Slik skal vi gjere sjukehusa betre både for pasientane og for medarbeidarane våre.

Hva er god kvalitet og hvem har definisjonsmakten?

Illustrasjonsfoto: Svein Lunde, Stavanger universitetssjukehus

Begrepet «Kvalitet» kan være lettere å forstå intuitivt enn å definere. Det dreier seg om en helhet av egenskaper og kjennetegn ved et produkt eller en tjeneste, og det er knyttet til forventninger. Kvalitet er ikke enten eller, men en skalert størrelse. Pasientene må delta når mål skal identifiseres.

Av Anne Grimstvedt Kvalvik, dr.med og tidligere leder av Program for pasienttryggleik i Helse Vest

Kvalitet er knyttet til forventninger. Vi oppfatter at et produkt eller en tjeneste har høy kvalitet dersom våre forventninger blir innfridd. Så vel pasienter, medarbeidere, ledere og samfunnet som helhet har forventninger eller krav til tjenestene. De ulike partenes forventninger kan være samstemte, men de trenger ikke å være det.

I helsevesenet har vi behov for å operasjonalisere kvalitetsbegrepet; identifisere sider ved tjenestene som kan brukes for å definere mål og for å evaluere måloppnåelse. Kvalitetsindikatorer har slike oppgaver.

En indikator sier noe om ett aspekt ved et produkt eller en tjeneste. I helsevesenet er det behov for å evaluere flere sider av tjenestene. Det er vanlig å kombinere indikatorer for behandlingsprosessen, strukturen tjenestene tilbys innenfor og resultatet eller effekten av tjenesten.

«The Proof of the Pudding is in the Eating» – Resultatet er det viktigste. Men ofte er ikke resultatet synlig før lang tid er gått. Overlevelse er et slikt eksempel. Derfor kan det være nyttig å måle noe som vi vet påvirker det langsiktige målet. For leddgikt er det vist at behandling som reduserer eller eliminerer sykdomsaktiviteten, er gunstig for smerter og leddhevelse på kort sikt og for yrkesaktivitet og overlevelse på lang sikt. Andelen pasienter som får behandling i samsvar med retningslinjene, kan tjene som pekepinn – indikator for behandling av god kvalitet.

Kvalitet er ikke enten/eller, men en skalert størrelse. Ofte snakker vi om en forsvarlig eller optimal kvalitet og mener da den minste akseptable eller den høyest tenkelige verdi. God nok eller ønsket kvalitet er gjerne et sted i mellom disse punktene. Gapet mellom den oppnådde verdi og den ønskede, representerer en mulighet for kvalitetsforbedring.

Hva er det som karakteriserer tjenester av høy kvalitet?
I Helsedirektoratets strategi for kvalitetsforbedring av Sosial- og helsetjensten – «…og bedre skal det bli» –  heter det «Tjenester av god kvalitet er virkningsfulle, er trygge og sikre, involverer brukerne og gir dem innflytelse, er samordnet og preget av kontinuitet, utnytter ressursene på en god måte, og er tilgjengelig og rettferdig fordelt».

I hvilken grad tjenestene er «virkningsfulle, trygge og sikre tjenester» blir gjerne dokumentert gjennom forskning. Best utsagnskraft har forskningen når flere studier har samme resultat. Det forutsetter at det er enighet om hvilke symptomer og funn ved de ulike sykdommene som er viktigst å påvirke og som derfor skal følges. Det Europeiske revmatologmiljøet ble i 1992 enige om et knippe kjerneparametre som skulle inngå i utprøvingsstudier. Dette var et stort fremskritt, ikke minst fordi det da ble lettere å definere mål og å evaluere måloppnåelsen av ulike medikament og behandlingsmetoder. Slike evalueringer kan gjøres i tidsavgrensede utprøvingsstudier, i mer langsiktige sykdoms- og kvalitetsregistre og i lokalt forbedringsarbeid.

De revmatologiske kjerneparametrene ble besluttet av medisinsk personell og i tillegg til legens vurdering av leddaffeksjon omfattet de også pasientrapporterte data. Pasientene ble bedt om å vurdere omfanget av sykdommen og funksjonsnivået sitt på dertil egnede skåringsverktøy. Etter hvert ble det klart at pasienter kan verdsette andre sider ved behandlingen enn det medisinske fagmiljøet. Fra 2002 har pasientrepresentanter i økende grad vært med på å identifisere viktige konsekvenser av revmatiske sykdommer – og dermed på å bestemme hvilke symptomer som det er særlig viktig å påvirke ved behandling.

Moderne leddgiktbehandling er ambisiøs – målsettingen er ingen sykdomsaktivitet. En forskningsbasert undersøkelse har vist at pasientene mener at status for smerte, fatigue (tretthet/utmattelse) og uavhengighet må inngå i evalueringen av om av dette målet er nådd*.

Det ligger makt i å definere mål og i å bestemme hvordan måloppnåelse skal evalueres. Utvikling av begrepet «Pasientens helsetjeneste» innebærer maktoverføring til pasientene. OECD publiserte i januar 2017 anbefalinger rundt bruken av pasientrapporterte indikatorer. Her heter det: «Asking patients to assess the results of their care is perhaps the most important single step we can take to improve health care».

Jeg tror vi må spørre pasientene, og jeg ser fram til at brukere/pasienter skal bidra ikke bare med å rapportere sin situasjon på skåringsverktøy som fagmiljøene har laget, men også i arbeidet med å definere kvalitetsindikatorer til bruk i den videre utviklingen av en helsetjeneste av god kvalitet.

Ha en fin dag!
Hilsen Anne

 

*van Tuyl LHD, et al. Ann Rheum Dis 2016;0:1–7. doi:10.1136/annrheumdis-2016-209835

Aggressiv medisinsk planlegging

Av Baard-Christian Schem, fagdirektør Helse Vest RHF

Vi har en høylytt debatt gående om hvordan vi skal måle ventetider og holde oversikt over mennesker som venter på hjelp i spesialisthelsetjenesten. Mye av diskusjonen dreier seg om man skal gi henviste pasienter rett og tidsfrist til start av videre utredning, eller til start av behandling, og om vi kamuflerer den tid som går fra pasientens frist er oppfylt til behandling starter. Viktig nok, men alene er en slik debatt etter mitt syn et sidespor.

Basert på medisinsk logikk er det ønskelig at det store flertall får frist til utredning. Start av elektiv behandling forutsetter en diagnose og en tilstrekkelig kartlegging av tilstanden til å vite hva som isolert sett er rett behandling for denne. Men man må også ha oversikt over pasientens andre medisinske tilstander og mentale status, både for å ta endelig stilling til anbefalt behandling, og hvor denne kan utføres. Den informerte pasient skal også kunne samtykke etter en prosess som ofte skal skje ved samvalg.

Å tro at dette mer enn unntaksvis skal kunne gjennomføres i løpet av en vurderingsperiode på 10 virkedager, er naivt. Alternativet er å gi pasienten juridisk rett og frist til en gitt behandling før man vet at denne er den riktige, og om pasienten vil samtykke. Det vil jeg motsette meg hvis jeg er pasient. Jeg vil være uavklart, til jeg er ferdig utredet og har tatt stilling til den behandling jeg så blir anbefalt.

Men jeg ønsker at prosessen skal gå raskt, uten ekstra oppmøter med tilhørende utsettelser fordi planlegging og forberedelse er mangelfull. Jeg ønsker derfor å innføre et nytt begrep: Aggressiv medisinsk planlegging, der vi bruker all den informasjon vi allerede har og i økende grad får tilgang til om den enkelte pasient, slik at alt er forberedt og på plass når pasienten møter opp.

I mine første år som spesialist var det en kontinuerlig plage at jeg stadig ble avbrutt av personsøkeren, med spørsmål fra kolleger om hva som skulle gjøres med pasienter jeg hadde vurdert eller behandlet. Langsomt gikk det opp for meg at jeg ved vurdering av henvisninger og ved kontakter med mine pasienter helt systematisk kunne skrive inn i journalen min vurdering og en plan for videre opplegg. Vurderingen kunne – som før – ta lang tid, men når den var gjort, gikk det meget raskt å få dette skrevet ned mens min inkontinente hukommelse fortsatt hadde informasjonen intakt.

Antall avbrytelser falt nærmest til 0. Ordningen var meget tidsbesparende for meg, som dessuten slapp å grave fortvilet i hukommelsen når jeg ble spurt om vurderinger f. eks. av henvisninger gjort dager eller uker tidligere. Hvis jeg visste at det ville bli behov for å innhente informasjon eller rekvirere supplerende undersøkelser, var det samlet sett langt mer tidsbesparende å gjøre dette sammen med vurderingen, i stedet for å bare skyve arbeidet og problemene over på neste ledd i pasientforløpet.

Jeg har også vært på ”mottakersiden”: Når pasienten på poliklinikken var ukjent for meg, men en erfaren kollega i et strukturert notat hadde dokumentert de sentrale fakta, sin vurdering og en behandlingsplan, og alt som trengtes for øvrig var rekvirert og på plass, kunne jeg med én gang gå til det som var det vesentlige for pasienten. Spart tid for meg, men ikke minst: Spart tid og fravær av frustrasjon for pasienten, som opplevde det som ekstremt tillitvekkende at det åpenbart fantes en gjennomtenkt plan når de møtte opp.

Det tar klart lengre tid å vurdere henvisninger når man skal drive aggressiv planlegging. Men man sparer kolleger av ulike profesjoner, pasienter og pårørende for store mengder plunder og heft i det videre forløp. Argumentet ”vi har ikke tid” er feil: Samlet tidsbruk både for fagfolk og pasienter øker når uavklarte problemer og rekvirering av nødvendige forberedelser og undersøkelser skyves ut i tid, i stedet for å tas tak i tidlig og planlagt.

Vi mangler fortsatt perfekte planleggingsverktøy i den elektronisk journalen, men man kommer langt med et strukturert og ”kulepunktert” planleggingsnotat. Ønsket om det perfekte system må ikke utsette forbedringer som er fullt mulige her og nå.

Med interaktive henvisninger fra fastleger, innsyn på tvers av journalsystemer mellom ulike sykehus, konsolidering av databaser med all bildediagnostikk i hver region, – noe som alt finnes eller er på vei inn –, blir tilgangen til nødvendig informasjon for å kunne gjennomføre aggressiv medisinsk planlegging enda bedre. Det er ingen grunn til å vente med dette hvis vi skal skape pasientens plunderfrie helsetjeneste.

Hilsen Baard-Christian

Dette innlegget stod også på trykk i Dagens Medisins papirutgave 20. april 2017

Takk for at du tar min sikkerhet på alvor!

God pasientsikkerhet gir trygghet. Og trygghet er helt essensielt for å fremme god helse. Tusen takk til alle dere som bidrar og tar pasientsikkerhet og HMS på alvor, hver dag. Det betyr utrolig mye for oss som besøker dere.

Av Linn Bæra, leiar av regionalt brukarutval i Helse Vest

Som pasient trenger jeg å oppleve trygghet i møte med helsevesenet. Som pasient- og pårørende representant i det regionale brukerutvalget i Helse Vest, har jeg fått følge dette arbeidet både fra innsiden, som pasient, og fra systemnivå, altså hvordan det jobbes med dette i regionen som helhet. En ting jeg har lagt merke til, er at medarbeiderne i sykehusene tar pasientsikkerhet på alvor.

Pasientsikkerhet handler ofte om de handlingene som gjøres hver dag i sykehusene. Det handler om de små tingene og det handler om kultur. Dette gjelder både for medarbeiderne og for pasientene. Personalets arbeidsmiljø og opplevelse av trygghet henger sammen med og påvirker pasientsikkerheten. Et godt arbeidsmiljø med forutsigbare, riktige og gode rammer, både fysiske, sosiale og psykiske, reduserer sjansen for at det blir gjort feil som kan resultere i pasientskader.

Ved en anledning ble jeg som pasient sittende å vente i en travel sykehusgang. En lege passerte meg flere ganger mens jeg ventet. Plutselig stopper han, ser på meg og spør om det er noen som vet at jeg er her og om det er noen som ivaretar meg. Dette er trygghet. Det er medarbeiderne; sykepleierne, psykologene, renholdspersonalet, lederne, legene, driftspersonalet, teknikerne, hjelpepleierne og andre, som skaper denne tryggheten. Som hver dag gjør små og store handlinger som i sum ivaretar tryggheten, sikkerheten og god helse for pasienter, pårørende og sine kollegaer.

Og det gleder meg å kunne si at det i Helse Vest er mange av disse menneskene! Pasientsikkerhet og HMS er en naturlig del av arbeidsdagen, og gjør at jeg som pasient kjenner meg trygg hos dere. Det er ingen selvfølge. Som regional brukerrepresentant sitter jeg i styringsgruppen for det regionale pasienttryggleiks programmet i Helse Vest, og jeg vet at det ligger mye hardt arbeid bak resultatene.

I Helse Vest er det mange eksempler på at det nytter å arbeide målrettet med å bedre pasientsikkerheten og kvaliteten på tjenestene. Det nytter å sette fokus på det vi ønsker å gjøre noe med. Høy overlevelse, få sykehusinfeksjoner og god kommunikasjon er noe av det som bidrog til bedre kvalitet i 2016.

Bruk av scoringsverktøy ved Trygg gastro har hatt betydningsfull effekt på håndteringen av komplikasjoner i forbindelse med operasjon, som igjen har stor betydning for utfallet for pasienten. Arbeidet med å skape Trygge fødsler ble nominert til Helsedirektoratets forbedringspris 2016, og arbeidet med å unngå trykksår og urinveisinfeksjoner har gitt gjentatte rekorder med null trykksår og urinveisinfeksjoner på flere avdelinger. Det er lagt ned mye godt arbeid for å få dette til, og det er mange som har bidratt over tid. Dere fortjener all honnør og jeg vil takke dere alle for at dere tar min sikkerhet på alvor.

Jeg vil takke alle som spør. Alle som tar seg tid til å spørre hvordan det går med meg. Som spør om hva som er viktig for meg, spør om det er noe mer jeg lurer på eller bekymrer meg for. Alle som tar seg tid til å sette seg ned ved sengen min, snur seg bort fra datamaskinen, som ser meg i øynene og som lytter til det jeg har å si.

For ved disse små, enkle handlingene, som er så ubeskrivelig betydningsfulle for pasientene, ivaretas også pasientsikkerheten. Slik fanges det blant annet opp om pasienten ikke har all nødvendig informasjon, om pasienten tar de nødvendige medisinene, og ikke minst om pasienten får rett behandling. Enkle spørsmål som kan redde liv. For noen enkel spørsmål eller en gjennomgang av en sjekkliste, kan fange opp komplikasjoner ved medisinering, forverring av en tilstand eller selvmordsfare.

Takk til alle dere som tar dere tid til å se den enkelte pasient og til å spørre! Jeg håper at du som leser dette innlegget tar deg tid til å stoppe opp, og lar betydningen av det du gjør få synke inn.

Et smil, et spørsmål, et IKT-system som fungerer, et meldt avvik, en fjernet ring, en gjennomført sjekkliste, et mindre trykksår. Alt dette har enormt stor betydning for oss som besøker dere.

Takk for din innsats, ditt engasjement og din omsorg.

Hilsen Linn