Framtida er no

Mann ser på to skjermer. Foto.

Illustrasjonsfoto: Eivind Senneset

Dei siste 16 åra har vi arbeidd for å byggje grunnmuren og fundamentet for teknologi i sjukehusa i Helse Vest. Det har vore tunge tak, kravd mykje tolmod og store investeringar. Tida er inne for å hauste av denne innsatsen – og det til gangs.

Av Herlof Nilssen, administrerande direktør Helse Vest RHF

Du har vore hos fastlegen og blitt tilvist til sjukehus. Etter nokre dagar kan du sjekke statusen på tilvisinga di på nett, og etterkvart sjå kva tid og kor du har time. Du kan lese om kva du skal på sjukehuset, kva som skjer før, under og etter utgreiinga og behandlinga du skal til, kva forsking som ligg til det du er tilvist for og kva rettar du har.

Treng du kontakte sjukehuset, eventuelt med spørsmål om å endre timen, kan du sende ei melding frå nett til avdelinga du skal til, og få svar innan ei gitt tid. Når tida for timen nærmar seg, får du sjølvsagt eit sms-varsel.

Dagen du skal av garde til sjukehuset sjekkar du praktisk informasjon om korleis du kjem deg til rett stad. I mottakinga sjekkar du inn på sjukehuset på ein stasjon og får vidare beskjed om korleis du kan finne fram til rett plass for å vente. Vegen dit er godt merkt og du kan følgje kartet på smart-telefonen din. I mellomtida har avdelinga fått beskjed om at du er på veg og dei du skal møte kan førebu seg.

Når timen din er over, kan du velje om du vil betale konsultasjonen via Vipps, du kan hente ut medisinen på resepten sjukehusapoteket allereie kan hente fram og vel heime kan du i ro og mak levere reiseoppgjeret, igjen på nett. Ønskjer du å lese journalen din er den òg lett tilgjengeleg på helsenorge.no.

Mann, adm.dir. i Helse Vest RHF. Foto.Trur du eg snakkar noko som ligg langt framføre oss i tid? Då kan eg forsikre deg om at dette så absolutt er notida.

Vi har arbeidd lenge på systemnivå for eit betre tilbod til pasientane, med god og forenkla kommunikasjon, kortare ventetid og ingen fristbrot. Ventetida skal blir kortare, planlegginga betre og vi tilbyr verktøy for at fleire møter til timane vi har planlagt for.

Pasienttryggleiken skal betrast og ivaretakast. Logistikken i sjukehusa skal vere til hjelp, og gjere kvardagen enklare. Pasientane skal vel heim i etterkant.

I oktober kunne vi gratulere Haraldsplass i Bergen med eit nytt sjukehusbygg. Eit flott bygg som legg opp til gode forhold både for pasientar og medarbeidarar. Eit sjukehus som tek i bruk ny teknologi og er pilot for nye løysingar som i løpet av 2019 skal takast i bruk i alle sjukehusa våre.

Utviklinga vi no ser, skjer i rivande fart. Føresetnaden er ein god ikt-grunnmur av felles teknologi i regionen, bygd over mange år, i tillegg til gode og velprøvde regionale kjernesystem. Gevinsten er gode arbeidsprosessar, god pasientdialog og –involvering.

Eg starta med å teikne pasienten sine moglegheiter for ta i bruk tenester knytt til sjukehusbesøket. Ein kan gjerne følgje kvardagen til helsepersonellet på same måte. Frå dei loggar seg på smarttelefonar, tildeler seg rolle og pasientar og får gode oppdateringar i sanntid i tavlemøte på skjerm når dei kjem på vakt, til at dei enkelt og direkte får informasjon frå lab, røntgen og journal, har god oversikt over pasientlogistikk og –tilstand, kan gjere bestillingar dei treng og enkelt kan komme i kontakt med, og dele informasjon med kollegaer og andre avdelingar. Dette er situasjonen medarbeidarane våre vil møte når systema som er i testfase på Haraldsplass i dag, blir tilgjengelege for alle sjukehusa på Vestlandet.

Når ein får ny støtte til arbeidsprosesser må gamle prosesser og vanar endrast. Det er ikkje alltid like lett. Men lat meg minne om utfordringa vi hadde, og framleis har: Samhandling og informasjonsdeling på tvers av fag, system, avdelingar og støttefunksjonar har ikkje vore bra nok. Medarbeidarane våre har brukt mykje tid på sjølve å skaffe seg overblikk og få kommunisert smart og effektivt på tvers av vakter, avdelingar og andre om pasienten sitt forløp og behandling. Informasjonen har vore å finne i ulike datasystem, på manuelle tavler, på papir og gjennom munnleg kommunikasjon.

Dette er ikkje den beste måten å arbeide på for nokon av oss. Ser vi framover, vil medarbeidarane våre ha forventning til vel fungerande digitale hjelpemidlar. Dei som er vaksne opp med ein smart-telefon i handa, forventar ikkje eit papir i handa og munnleg overlevering av kritisk informasjon når dei kjem på arbeid.

No møter vi dette med utprøving av løysingar slik at det blir mindre plunder og heft for alle. Vi bruker ressursane vi har i sjukehusa på ein betre måte. Mange enkeltoppgåver blir samla i planlegginga, medarbeidarar får informasjon i sanntid og på ein måte som gjer at ein kan ta gode avgjersler, unngår dobbeltinformasjon og unngår feil. Dette gir og effektiv samhandling på tvers av fagavdelingar og støttetenester.

Du tenkjer kanskje at dette gjer vi jo på fleire sjukehus i landet. Ja, det gjer vi. Vi har sjølvsagt sett til andre sjukehus sine erfaringar. Forskjellen her er at løysingane eg snakkar om skal takast i bruk som felles løysingar i heile regionen. Det er eit kjempeløft, og eg er heilt sikker på at det er det rette løftet.

Dei siste par åra har vi arbeidd med strategiar fram mot 2035. Vi står midt i arbeidet med den regionale utviklingsplanen vår for dei neste åra. Med utviklinga vi har lagt til rette for dei siste åra er vi budde på det som skal til for å gi befolkninga gode sjukehustenester framover. Vi startar altså ikkje frå noko nullpunkt. Det er blitt lagd ned ein formidabel innsats gjennom mange år allereie.

Løysingane vi no ser og den rivande utviklinga vi er i, fortel at framtida, ja, ho er no.

Helsing Herlof

Legemidler, avtaler og åpenhet

Arkivfoto: Eivind Senneset

Bergens Tidende har den siste uken satt søkelys på legemiddelavtaler som er unntatt offentlighet. Det synes vi er bra. Åpenhet rundt slike avtaler er absolutt ønskelig, men dette var ikke mulig for brystkreftmedikamentet pertuzumab (Perjeta). Vi kan ikke kommentere innhold, eller påstander om innhold, i en avtale som er unntatt offentlighet, men vi kan si noe om bakgrunnen for akkurat denne avtalen.

Av Baard-Christian Schem, Fagdirektør, Helse Vest RHF , Jan Frich, Fagdirektør, Helse Sør-Øst RHF

Da avtalen med legemiddelselskapet Roche ble fremforhandlet av helseforetakene (RHF-ene), var det et sterkt ønske om å kunne tilby pertuzumab ved brystkreft. Roche, som har monopol på dette medikamentet, tilbød en åpen pris som ville gitt et uakseptabelt forhold mellom behandlingens nytte og kostnad.

Prisnivået ville det være umulig for helseforetakene å følge for tallrike nye legemidler og behandlingsformer vi visste ville komme, uten uakseptable kutt på andre områder. Aksept av en så høy pris, ville vært et signal til den farmasøytiske industri om at man kunne fortsette å drive prisspiralen på nye medikamenter ytterligere oppover.

De regionale helseforetakene stod i realiteten overfor et valg om å si nei til legemiddelet eller å tilby pasientene dette ved å inngå en avtale med rabatt unntatt offentlighet. Hensynet til pasientene ble vektlagt. BT’s kritikk bygger på at det skulle finnes en virkelighet der de regionale helseforetakene kan diktere internasjonale farmasiselskaper med monopol på gitte medikamenter hvordan kjøpsavtalene for disse medikamenter skal være. Denne virkelighetsbeskrivelsen er feil.

Mediedekningen om nye og kostbare legemidler har vært dominert av beretninger om pasienter og leger som med god grunn er fortvilet over at de beste medisiner ikke er tilgjengelige. Derimot har mediene kun unntaksvis rettet kritisk søkelys mot problemets årsak:

Den voldsomme prisøkningen farmasøytisk industri prøver å tvinge på plass for nye medisiner. Mediene spiller dermed – sannsynligvis utilsiktet – rolle som nyttig talerør og hjelper for farmasøytisk industri for at de skal få aksept for sine høye priser.

Om avtalene kan følges bedre opp i det enkelte helseforetak er en høyst relevant problemstilling. Roche har gitt et utsatt frist for å melde refusjonskrav, noe som reduserer sjansen for tap grunnet manglende oppfølging av avtalen. Vi kjenner oss likevel ikke igjen i de store summene BT har beregnet at helseforetakene ikke får refusjon for.

I denne debatten er det viktig å skille mellom det å ha prinsipielle synspunkter på hvordan regler og avtaler for legemidler burde ha vært i en ideell verden, og helseforetakenes situasjon, som er å ha ansvar for om alvorlig syke får eller ikke behandling her og nå. Vi forholder oss til en ufullkommen verden der viktige medisiner leveres av monopolister.

Vi ser ingen grunn til å beklage de vurderinger de regionale helseforetakene gjorde da avtalen om kjøp av pertuzumab ble inngått, der dette ble gjort for sikre alvorlig syke mennesker som alt hadde ventet lenge, den beste, og i mange tilfelle den eneste mulige behandling.

Baard-Christian Schem og Jan Frich

 

Innlegget stod på trykk i Bergens Tidende måndag 20. august, under ei anna overskrift, som avisa valde å bruke.

Hjerneslag: Det forsinkende leddet

Det hjelper lite å ha et topp tilbud på sykehuset når pasientene venter for lenge før de ringer 113 ved mistanke om hjerneslag. Ring heller 113 en gang for mye enn en gang for lite.

Av Martin Kurz, seksjonsoverlege ved Nevrologisk avdeling, Stavanger universitetssjukehus.

Slagbehandlingen har hatt en formidabel utvikling de siste årene og vi har blitt bedre på alle områder i Helse Vest. Det akutte tilbudet for hjerneslagpasientene har blitt betydelig bedre og trombektomi (trombefisking) er nå etablert i alle helseregioner. Samarbeid i behandlingskjeden har utviklet seg enormt og vi jobber i lag for å utvikle tilbudet og sykehusene kontinuerlig videre.

Men det hjelper lite å ha et topp tilbud på sykehusene når pasienten kommer for sent!

Behandling av hjerneslag er svært tidskritisk og skaden kan kun opprettes i de første timene etter hjerneslaget. Jo flere minutter som går før pasienten får behandling, jo større blir skadeomfang og invalidisering.

Hvert sekund teller. Redd hjernen – ring 113
Den største utfordringen sykehusene møter er tidsforsinkelsen fra hjerneslaget inntreffer til pasientene kommer inn til sykehusene. Mange er redde for å være til bry og istedenfor å ringe 113 så avventer de og ser situasjonen litt an. Men husk på at det kan bli mye mer bry om du ringer for seint.

Når du ringer 113 er det spesialtrent helsepersonell som svarer. Når du forteller hva som har hendt, vil de bedømme hvor alvorlig situasjonen er, og hvilke helseressurser som eventuelt skal sendes, f.eks. lege, ambulanse eller luftambulanse. For å kunne avgjøre dette, er det viktig både med tidlig kontakt og at helsepersonellet får svar på de spørsmålene de har. Ring heller en gang for mye enn en gang for lite.

Tegn på hjerneslag og riktig respons kan læres
For å sikre at pasienter og pårørende kjenner igjen symptomene på hjerneslag og vet hva de skal gjøre må kompetansen i befolkningen økes. Informasjonskampanjer har vist seg å være effektive til å informere befolkningen om symptomer på hjerneslag. Derfor har vi i Helse Vest kjørt flere folkeopplysningskampanjer for å informere om tegn på hjerneslag og hvor viktig det er å ringe 113 med en gang ved mistanke.

Effekten er formidabel. 50 prosent flere pasienter fikk behandling med trombolyse og dobbelt så mange ringte 113 og ble sendt til akuttmottaket ved Stavanger universitetssjukehus med symptomer på hjerneslag i månedene etter opplysningskampanjen. Før kampanjen hadde 66 prosent kjennskap til ett eller flere tegn på hjerneslag, mens etter kampanjen hadde 75 prosent slik kjennskap. Kampanjen var såpass vellykket at den ble utgangspunkt for en nasjonale informasjonskampanje i 2016.

Tegn på hjerneslag og riktig respons kan altså læres. Men informasjon må gjentas. Effekten av slike informasjonskampanjer har begrenset varighet. Erfaringer viser at kampanjeeffekten avtar etter ca. 6 måneder. Derfor kjører Helse Vest nå, på initiativ fra Helse Fonna, en ny oppfriskingsrunde av hjerneslagkampanjen for å minne om symptomene på hjerneslag. Og viktigst av alt: Det er ikke farlig å ringe til 113 dersom du er usikker.

Denne gangen foregår folkeopplysningskampanjen hovedsakelig i sosiale medier. Så dersom du er innom Facebook er sjansen stor for at du får med deg kampanjen og kan snappe opp nyttig informasjon.

Om noen plutselig får problemer med å prate tydelig, smile eller løfte hendene over hodet, må du ringe 113 så fort som mulig – da kan det være hjerneslag.

Vær en del av kampanjen du også og hjelp oss å spre budskapet. Det kan redde liv.

Vi har ingen å miste!

Hilsen Martin Kurz

Innovasjon er et «serious game»

Blodforgiftning (sepsis) er en vanlig tilstand i spesialisthelsetjenesten og dødeligheten er høy. Kampen mot sepsis er ingen lek, men kan bruk av læringsspill støtte målet om tidligere behandling?

Av Eva C. Backer, sykepleier med master i Helseinformatikk, innovasjonsrådgiver i Helse Vest IKT, prosjektleder for Stopp sepsis

Alle typer pasienter kan utvikle sepsis. Helsepersonell i ulike deler av helsetjenesten bør derfor ha grunnleggende kunnskap om tidlig oppdagelse og behandling av tilstanden. Å sikre kunnskapsbasert praksis beskrives av amerikanske The National Patient Safety Foundation som ett av de fem mest kritiske områdene for å oppnå økt pasientsikkerhet i helsetjenesten. Med dagens store kunnskapsutvikling på helseområdet er behovet for god formidling av kunnskap presserende.

Da jeg jobbet på sengepost underviste jeg i infeksjonssykepleie på medisinsk avdeling sine regelmessige internundervisninger. Utfordringen med denne type læringsverktøy var åpenbar: Helsepersonell har stadig mindre tid til å forlate pasientene og samles til undervisning.

Andre læringsmetoder som e-læring har derfor blomstret i spesialisthelsetjenesten de siste årene, ofte i kombinasjon med tradisjonell undervisning. Via Læringsportalen kan helsepersonell i Helse Vest, på rolige stunder på vakten eller hjemmefra, lære om alt fra Office-pakken og brannvern, til Hjerte-lunge-redning og multiresistente bakterier.

Simulatorløsninger hvor brukeren kan trene på spesifikke oppgaver som for eksempel kirurgiske prosedyrer, er heller ikke noe nytt i helsetjenesten. For å kunne kalle løsningen for et læringsspill, på engelsk serious game, må e-læringen derimot ha en helt spesifikk egenskap: Brukeren skal også underholdes.

Læringsspill: e-læring som er gøy
En mandag i november 2015 skulle 180 pasienter, 27 legemiddellager, en mengde medisin-teknisk utstyr og 20 000 pappesker flyttes fra det gamle sykehuset i Fredrikstad til det nye sykehuset i Østfold. For å forberede de i underkant 5000 ansatte som fra dag én, skulle behandle pasientene like effektivt og trygt i helt nye lokaler, ble en fullskalavirtuell kopi av sykehuset konvertert til et dataspill.

Før innflytting til sykehuset måtte helsepersonell, portører, renholdere og andre yrkesgrupper «spille» seg kjent bygningen. Foruten å gjøre seg kjent, måtte spilleren også trene på spesifikke prosedyrer, motivert av poeng som tikket inn når spilleren gjorde riktige valg. Erfaringen med bruk av spillteknologi beskrives som god. Av 2300 spurte sa over 75 prosent av de ansatte at dette var en god måte å lære på.

Det er foreløpig svært få norske læringsspill for helsepersonell. Med læringsspill har man muligheten for å nå svært mange brukere, både gjennom nyhetspotensialet et nytt læringsspill vil kunne ha, og muligheten for å bruke motiverende teknikker som eksempelvis konkurranse, belønninger, overraskelser, spenning og humor. At man lærer best når læring er knyttet til positive følelser, er velkjent og har også en biologisk forklaring. Oppnår man mange brukere, vil spill i tillegg kunne være et rimelig læringsverktøy.

Internasjonal litteratur beskriver at spill høyst sannsynlig vil ha en framtid som en av mange måter å lære på. Derimot vil mer erfaring være nødvendig for å vurdere læringsspill sin faktiske utbredelse og plass i undervisning, i innøving av prosedyrer, og i positiv påvirkning av adferd. Ett av målene med Helse Vest sitt nye læringsspill Stopp sepsis er nettopp å utprøve spillteknologi som læringsverktøy.

Eva C. backer

Eva C. Backer

Læringsspillet Stopp sepsis
Målgruppen for Stopp sepsis er i utgangspunktet helsepersonell, studenter og helsefagelever. Samtidig kan kunnskap om vanlige symptomer på sepsis blant ikke-helsepersonell også være nyttig, da 50 prosent av sepsistilfellene opptrer utenfor sykehus. Rask identifisering av tilstanden og rask behandling er like viktig for disse.

Med tegneserie-design fra Tegnehanne, bruk av ordspill og kjente metaforer, har vi ønsket å lage noe morsomt og annerledes. Brukeren kan spille både på mobil, nettbrett og PC, og fra spillet: Dele direkte på Facebook. Med dette har spillet potensial til å nå svært mange, og foreløpig er tallene gode, første døgnet hadde Stopp sepsis hele 20 000 spillere.

Spillet alene vil ikke gjøre noen til en sepsis-ekspert. Spillet skal gi grunnleggende kunnskap om tilstanden, pirre nysgjerrigheten rundt et viktig tema og lede spilleren til relevante kunnskapskilder. Og sist, men ikke minst, håper vi at Helse Vest sitt nye læringsspill vil inspirere til mange gode diskusjoner om sepsis på den enkelte arbeidsplass!

Har du ikke testet spillet ennå? Sjekk om du har kunnskapen som skal til for å redde liv og kan smykke deg med tittelen sepsis superagent ;-).

Spill spillet på stoppsepsis.no.

Hilsen Eva C. Backer

 

FAKTA OM STOPP SEPSIS

Stopp sepsis er et læringsspill for helsepersonell,  laget av Helse Vest IKT sammen med helsepersonell i Helse Vest, helsepersonell tilknyttet Pasientsikkerhetsprogrammet «I trygge hender 24/7», Høgskulen på Vestlandet og Norsk kompetansetjeneste for antibiotikabruk i spesialisthelsetjenesten.

Læringsinnholdet bygger på Pasientsikkerhetsprogrammet sin Tiltakspakke for tidlig oppdagelse og behandling av sepsis.

Spillet er finansiert med innovasjonsmidler fra Helse Vest, og ble lansert 4 april 2018.

Kontaktadresse: stoppsepsis@helse-vest-ikt.no.

Spillet er tilgjengelig gjennom:

 

Snoking i barn sine journalar?

Alle pasientar har rett til innsyn i eigen journal. Foreldre har rett til innsyn i journal for sine barn. Det finst unntak og dei må ivaretakast i sjukehusa, enten journalen er på papir eller tilgjengeleg digitalt.

Av Pål Iden, assisterande fagdirektør, Helse Vest RHF

NRK slo stort opp 29. november at foreldre har tilgang til barn sin journal. Uttrykk som snoke og surfe i journalar blei brukt, og saka mistenkeliggjorde at informasjon var tilgjengeleg digitalt. Det blei skapt eit inntrykk av det ikkje er trygt at foreldre kan lese på internett kva barna deira har snakka med behandlaren om. Noko av det som kom fram er direkte feil. Anna er misvisande.

Alle pasientar har rett til innsyn i sin journal
Pasientar har rett til innsyn i eigen journal, jamfør Pasient- og brukarrettslova §5-1. Denne retten har vi hatt sidan 1977, og retten har blitt ivareteken ved at pasientar tar skriftleg kontakt med sjukehuset og ber om innsyn i journalen sin. Foreldre har på lik linje rett til innsyn i journal for barn under 12 år, som ein del av foreldreansvaret (Pasient- og brukarrettslova §3-4). Det blir derfor heilt feil å seie at foreldre snokar i barna sin journal, som var eit uttrykk brukt fleire gonger i Dagsnytt 18 denne dagen.

Normalt er foreldre til støtte for barnet sitt under sjukdom, og foreldre sitt innsyn i barnet sin journal støttar opp om viktig medverknad i behandlinga, frå barnet sjølv og familien. Men det kan finnast unntak frå dette, og vi må ha rutinar som tek omsyn til barnet også i dei tilfella der involvering av foreldra ikkje er til beste for barnet.

Pasientens helseteneste
I Helse Vest er vi klare på at det er pasienten si helseteneste vi driv. Eit bidrag til dette er å gi pasientane elektronisk lesetilgang til utvalde journaldokument. Denne moglegheita til å lese sin eigen journal på nett bidreg til å gjere det enklare for pasientar å vere delaktige i eiga helse og behandling. Dette gjeld også for foreldra si moglegheit til å følgje opp eigne barn gjennom sjukdom og behandling.

Helse Vest skil ikkje mellom psykiatri og somatikk i handtering av journaldokument. Før innføringa av journal på nett i 2016 blei det gjort ei grundig vurdering, og rutinar blei utarbeidde for tilfelle der innsyn i journaldokument, frå pasienten sjølv eller foreldra, ikkje er tilrådeleg.

Det er eit viktig prinsipp at kvart enkelt  journaldokument som blir tilgjengeleg via nettløysinga på helsenorge.no, må godkjennast for dette av behandlaren. Dette skal skje i tett dialog med pasienten sjølv, også om pasienten er eit barn.

Det beste for barnet er alltid viktigast
Sjølv om dei med foreldreansvar for barn under 12 år nærmast har ein ubetinga rett til innsyn i barnet sin journal, finst det likevel tilfelle der barn og foreldre ikkje har samanfallande interesser og innsyn ikkje skal givast, enten til ein av foreldra eller til begge. I desse tilfella vil omsynet til barnet sitt beste gå føre ein forelder sin rett til innsyn i barnet sin journal. Dette har Helse Vest tatt høgde for i si løysing med elektronisk visning av journaldokument på nett. Det betyr at behandlar, kvar gong han godkjenner eit journalnotat, må vurdere om det er forsvarleg å gjere informasjonen tilgjengeleg elektronisk.

Helsepersonell vil alltid ha eit sjølvstendig ansvar for å yte forsvarleg helsehjelp og ivareta pasienten/barnet sine behov. Det gjeld også retten til å få skjerma journalopplysningar for innsyn frå foreldra. Vi driv kontinuerlig opplæring av tilsette for å tryggje dei i rolla dei har. Behandlarane må gjere  ei aktiv vurdering av kvart dokument som blir godkjent for elektronisk visning, på same måten som dei må gjere dette når foreldre ber om innsyn i journalen på papir.

Skal vere eit system for fleirtalet, men som tar omsyn til mindretalet
Enkelte  ønskjer å sperre journal for visning på nett for foreldre til barn under 12 år innanfor barne- og ungdomspsykiatrien. Det er fleire grunnar til at dette er ein dårleg idé.

Det er like mykje følsam informasjon i somatiske  barnejournalar, som i psykiatriske, for eksempel knytt til overgrep eller mishandling. Også i somatikken skriv ein ned kva barnet fortel, ikkje berre kva ein finn reint fysisk. Vurderingar knytte til om eit journalnotat er eigna for visning på nett, må gjerast også her.

Foreldre til barn med diabetes, alvorleg astma, medfødde muskelsjukdommar, kreft og så vidare, har i dag har stor nytte av journal på nett i deira løypande samarbeid med sjukehuset. Deira behov blir ikkje dekt av tradisjonelt innsyn, som er ein omstendelig prosess, som tar tid, og som ikkje kan gjerast fortløpande.

Behandling av barn kan ikkje og skal ikkje utøvast innanfor ein hemmeleg og lukka verden. Behandlaren eig heller ikkje informasjonen aleine, og skal ikkje stengje ute andre aktørar med legitimt informasjonsbehov, som foreldre og samarbeidande helsepersonell, med ansvar for barnet utanfor sjukehuset. Informasjonsdeling krev likevel alltid at det er til barnet sitt beste.

Helsing Pål

Høyrer vi nok på pasientane?

 

Vi må ta eit oppgjer med oss-og-dei-tankegangen og komme mykje tettare på pasientane sine ønske og behov.

Av Pål Iden, ass. fagdirektør, Helse Vest RHF

I alle menneskelege relasjonar, er gjensidig tillit og respekt utgangspunktet for eit godt forhold. Det gjeld òg mellom pasient og behandlar. Også innanfor psykisk helsevern.

Har vi med oss det perspektivet?

Før sommaren sette NRK fokus på skjerming og isolasjon av psykisk sjuke pasientar. Det er beskrive forhold ved nokre institusjonar som gir assosiasjonar til glattceller i fengsel.

Det er ikkje eit vakkert bilete som blir teikna av forholda for dei psykisk sjukaste i landet vårt.

Kva med skjerming?

Brukt riktig, kan skjerming vere greitt. Når ein pasient blir innlagd, er det fordi livet utanfor er blitt for komplisert og vanskeleg med for mange inntrykk og krav. Pasienten treng å vere ein stad der han kan vere trygg. Skjerming kan då vere eit verkemiddel som gir ro. Men det skal vere i pasienten si interesse, og ikkje brukast som sanksjon.

Frå 1. september trer ei lovendring i kraft. Etter dette må ein spørje pasienten i forkant, og dersom dei ikkje ønsker skjerming, må ein gjere eit vedtak.

Eg ønskjer denne lovendringa velkommen. Noreg som nasjon kan ikkje leve med skuldingar om brot på menneskerettane og lovstridig behandling av ei av dei mest sårbare pasientgruppene vi har.

I tillegg til ei lovendring, er det behov for å gjere ei rekkje tiltak på heilt ulike plan. Her i vest må vi skaffe oss betre oversikt over kor mykje skjerming som blir brukt i våre sjukehus, og få på plass ei felles forståing av når det er nyttig og nødvendig med skjerming – og når det er uakseptabelt.

Mykje av den omstridde behandlinga innanfor psykisk helsevern kjem av kulturen på avdelinga, og vi veit at kompetanseheving, erfaringsdeling og etisk refleksjon er viktige verktøy for å bli betre.

Ikkje alle psykiatriske sengepostar bruker skjerming som behandling i særleg grad. I andre avdelingar er det svært vanleg. I Helse Vest viser tal at det samla sett er høg bruk av skjermingstiltak, men nokre avdelingar trekk opp mens andre har tal under snittet. Her må vi i fellesskap finne fram til ein skjermingspraksis som er tenleg for pasientane.

Korleis er synet vårt på pasientar i psykisk helsevern i 2017?

Er det eit skeivt maktforhold mellom pasient og behandlar? Har vi ei ovanfrå-og-ned-haldning til pasientane? Er det oss mot dei? Spør vi pasientane «i fredstid» korleis vi kan hjelpe dei om dei skulle bli svært urolege eller aggressive? Korleis tek vi imot pasientane når dei blir innlagde? Skal dei rutinemessig bli kroppsvisiterte og skanna av metalldetektorar eller har vi andre, mindre fengselsprega metodar for å ivareta sikkerheita? Har vi husreglar som innskrenkar fridomen til heile pasientgruppa, eller blir det gjort ei vurdering for kvar enkelt? Snakkar vi med pasienten om behandlinga eller blir dette berre diskutert i lukka behandlarmøte?

Svara på desse spørsmåla kan avdekkje mykje om kulturen på avdelinga og kva ein bør jobbe meir med.

Idealet om pasienten si helseteneste inneber at pasienten skal medverke i behandlinga, bli høyrt og teken med på råd. Eit grunnleggjande spørsmål er «Korleis ville vi organisert behandlinga viss pasienten fekk bestemme?».

Dette skal sjølvsagt også liggje til grunn innanfor psykisk helsevern.

Skjerming og bruk av tvang er vanskelege tema for både pasientar og medarbeidarar. Men vi treng debatten om kulturen i psykiatrien. Eg veit at dei som jobbar innanfor psykisk helsevern verkeleg ønsker å gjere ein god jobb. Og dei sit med nøkkelen til korleis vi kan skape gode behandlingskulturar som er prega av gjensidig respekt, tillit og samarbeid. Eg vil ha alle med i arbeidet med å få vekk «oss-og-dei-tankegangen». Vi må mykje tettare på pasientane sine ønske og behov, og her må vi jobbe målretta saman.

Helsing Pål

 

Dette er skjerming
Pasientar kan skjermast dersom dei er til fare for seg sjølv eller andre, eller som behandling. Skjerming er ikkje definert som tvang, men det må fattast eit vedtak dersom pasienten blir skjerma over 12 eller 24 timar. Døra skal ikkje vere låst eller sperra, og det skal vere personell til stades i rommet under skjerminga.

 

Illustrasjonsfoto øverst: Kjetil Alsvik

Aggressiv medisinsk planlegging

Av Baard-Christian Schem, fagdirektør Helse Vest RHF

Vi har en høylytt debatt gående om hvordan vi skal måle ventetider og holde oversikt over mennesker som venter på hjelp i spesialisthelsetjenesten. Mye av diskusjonen dreier seg om man skal gi henviste pasienter rett og tidsfrist til start av videre utredning, eller til start av behandling, og om vi kamuflerer den tid som går fra pasientens frist er oppfylt til behandling starter. Viktig nok, men alene er en slik debatt etter mitt syn et sidespor.

Basert på medisinsk logikk er det ønskelig at det store flertall får frist til utredning. Start av elektiv behandling forutsetter en diagnose og en tilstrekkelig kartlegging av tilstanden til å vite hva som isolert sett er rett behandling for denne. Men man må også ha oversikt over pasientens andre medisinske tilstander og mentale status, både for å ta endelig stilling til anbefalt behandling, og hvor denne kan utføres. Den informerte pasient skal også kunne samtykke etter en prosess som ofte skal skje ved samvalg.

Å tro at dette mer enn unntaksvis skal kunne gjennomføres i løpet av en vurderingsperiode på 10 virkedager, er naivt. Alternativet er å gi pasienten juridisk rett og frist til en gitt behandling før man vet at denne er den riktige, og om pasienten vil samtykke. Det vil jeg motsette meg hvis jeg er pasient. Jeg vil være uavklart, til jeg er ferdig utredet og har tatt stilling til den behandling jeg så blir anbefalt.

Men jeg ønsker at prosessen skal gå raskt, uten ekstra oppmøter med tilhørende utsettelser fordi planlegging og forberedelse er mangelfull. Jeg ønsker derfor å innføre et nytt begrep: Aggressiv medisinsk planlegging, der vi bruker all den informasjon vi allerede har og i økende grad får tilgang til om den enkelte pasient, slik at alt er forberedt og på plass når pasienten møter opp.

I mine første år som spesialist var det en kontinuerlig plage at jeg stadig ble avbrutt av personsøkeren, med spørsmål fra kolleger om hva som skulle gjøres med pasienter jeg hadde vurdert eller behandlet. Langsomt gikk det opp for meg at jeg ved vurdering av henvisninger og ved kontakter med mine pasienter helt systematisk kunne skrive inn i journalen min vurdering og en plan for videre opplegg. Vurderingen kunne – som før – ta lang tid, men når den var gjort, gikk det meget raskt å få dette skrevet ned mens min inkontinente hukommelse fortsatt hadde informasjonen intakt.

Antall avbrytelser falt nærmest til 0. Ordningen var meget tidsbesparende for meg, som dessuten slapp å grave fortvilet i hukommelsen når jeg ble spurt om vurderinger f. eks. av henvisninger gjort dager eller uker tidligere. Hvis jeg visste at det ville bli behov for å innhente informasjon eller rekvirere supplerende undersøkelser, var det samlet sett langt mer tidsbesparende å gjøre dette sammen med vurderingen, i stedet for å bare skyve arbeidet og problemene over på neste ledd i pasientforløpet.

Jeg har også vært på ”mottakersiden”: Når pasienten på poliklinikken var ukjent for meg, men en erfaren kollega i et strukturert notat hadde dokumentert de sentrale fakta, sin vurdering og en behandlingsplan, og alt som trengtes for øvrig var rekvirert og på plass, kunne jeg med én gang gå til det som var det vesentlige for pasienten. Spart tid for meg, men ikke minst: Spart tid og fravær av frustrasjon for pasienten, som opplevde det som ekstremt tillitvekkende at det åpenbart fantes en gjennomtenkt plan når de møtte opp.

Det tar klart lengre tid å vurdere henvisninger når man skal drive aggressiv planlegging. Men man sparer kolleger av ulike profesjoner, pasienter og pårørende for store mengder plunder og heft i det videre forløp. Argumentet ”vi har ikke tid” er feil: Samlet tidsbruk både for fagfolk og pasienter øker når uavklarte problemer og rekvirering av nødvendige forberedelser og undersøkelser skyves ut i tid, i stedet for å tas tak i tidlig og planlagt.

Vi mangler fortsatt perfekte planleggingsverktøy i den elektronisk journalen, men man kommer langt med et strukturert og ”kulepunktert” planleggingsnotat. Ønsket om det perfekte system må ikke utsette forbedringer som er fullt mulige her og nå.

Med interaktive henvisninger fra fastleger, innsyn på tvers av journalsystemer mellom ulike sykehus, konsolidering av databaser med all bildediagnostikk i hver region, – noe som alt finnes eller er på vei inn –, blir tilgangen til nødvendig informasjon for å kunne gjennomføre aggressiv medisinsk planlegging enda bedre. Det er ingen grunn til å vente med dette hvis vi skal skape pasientens plunderfrie helsetjeneste.

Hilsen Baard-Christian

Dette innlegget stod også på trykk i Dagens Medisins papirutgave 20. april 2017