Snoking i barn sine journalar?

Alle pasientar har rett til innsyn i eigen journal. Foreldre har rett til innsyn i journal for sine barn. Det finst unntak og dei må ivaretakast i sjukehusa, enten journalen er på papir eller tilgjengeleg digitalt.

Av Pål Iden, assisterande fagdirektør, Helse Vest RHF

NRK slo stort opp 29. november at foreldre har tilgang til barn sin journal. Uttrykk som snoke og surfe i journalar blei brukt, og saka mistenkeliggjorde at informasjon var tilgjengeleg digitalt. Det blei skapt eit inntrykk av det ikkje er trygt at foreldre kan lese på internett kva barna deira har snakka med behandlaren om. Noko av det som kom fram er direkte feil. Anna er misvisande.

Alle pasientar har rett til innsyn i sin journal
Pasientar har rett til innsyn i eigen journal, jamfør Pasient- og brukarrettslova §5-1. Denne retten har vi hatt sidan 1977, og retten har blitt ivareteken ved at pasientar tar skriftleg kontakt med sjukehuset og ber om innsyn i journalen sin. Foreldre har på lik linje rett til innsyn i journal for barn under 12 år, som ein del av foreldreansvaret (Pasient- og brukarrettslova §3-4). Det blir derfor heilt feil å seie at foreldre snokar i barna sin journal, som var eit uttrykk brukt fleire gonger i Dagsnytt 18 denne dagen.

Normalt er foreldre til støtte for barnet sitt under sjukdom, og foreldre sitt innsyn i barnet sin journal støttar opp om viktig medverknad i behandlinga, frå barnet sjølv og familien. Men det kan finnast unntak frå dette, og vi må ha rutinar som tek omsyn til barnet også i dei tilfella der involvering av foreldra ikkje er til beste for barnet.

Pasientens helseteneste
I Helse Vest er vi klare på at det er pasienten si helseteneste vi driv. Eit bidrag til dette er å gi pasientane elektronisk lesetilgang til utvalde journaldokument. Denne moglegheita til å lese sin eigen journal på nett bidreg til å gjere det enklare for pasientar å vere delaktige i eiga helse og behandling. Dette gjeld også for foreldra si moglegheit til å følgje opp eigne barn gjennom sjukdom og behandling.

Helse Vest skil ikkje mellom psykiatri og somatikk i handtering av journaldokument. Før innføringa av journal på nett i 2016 blei det gjort ei grundig vurdering, og rutinar blei utarbeidde for tilfelle der innsyn i journaldokument, frå pasienten sjølv eller foreldra, ikkje er tilrådeleg.

Det er eit viktig prinsipp at kvart enkelt  journaldokument som blir tilgjengeleg via nettløysinga på helsenorge.no, må godkjennast for dette av behandlaren. Dette skal skje i tett dialog med pasienten sjølv, også om pasienten er eit barn.

Det beste for barnet er alltid viktigast
Sjølv om dei med foreldreansvar for barn under 12 år nærmast har ein ubetinga rett til innsyn i barnet sin journal, finst det likevel tilfelle der barn og foreldre ikkje har samanfallande interesser og innsyn ikkje skal givast, enten til ein av foreldra eller til begge. I desse tilfella vil omsynet til barnet sitt beste gå føre ein forelder sin rett til innsyn i barnet sin journal. Dette har Helse Vest tatt høgde for i si løysing med elektronisk visning av journaldokument på nett. Det betyr at behandlar, kvar gong han godkjenner eit journalnotat, må vurdere om det er forsvarleg å gjere informasjonen tilgjengeleg elektronisk.

Helsepersonell vil alltid ha eit sjølvstendig ansvar for å yte forsvarleg helsehjelp og ivareta pasienten/barnet sine behov. Det gjeld også retten til å få skjerma journalopplysningar for innsyn frå foreldra. Vi driv kontinuerlig opplæring av tilsette for å tryggje dei i rolla dei har. Behandlarane må gjere  ei aktiv vurdering av kvart dokument som blir godkjent for elektronisk visning, på same måten som dei må gjere dette når foreldre ber om innsyn i journalen på papir.

Skal vere eit system for fleirtalet, men som tar omsyn til mindretalet
Enkelte  ønskjer å sperre journal for visning på nett for foreldre til barn under 12 år innanfor barne- og ungdomspsykiatrien. Det er fleire grunnar til at dette er ein dårleg idé.

Det er like mykje følsam informasjon i somatiske  barnejournalar, som i psykiatriske, for eksempel knytt til overgrep eller mishandling. Også i somatikken skriv ein ned kva barnet fortel, ikkje berre kva ein finn reint fysisk. Vurderingar knytte til om eit journalnotat er eigna for visning på nett, må gjerast også her.

Foreldre til barn med diabetes, alvorleg astma, medfødde muskelsjukdommar, kreft og så vidare, har i dag har stor nytte av journal på nett i deira løypande samarbeid med sjukehuset. Deira behov blir ikkje dekt av tradisjonelt innsyn, som er ein omstendelig prosess, som tar tid, og som ikkje kan gjerast fortløpande.

Behandling av barn kan ikkje og skal ikkje utøvast innanfor ein hemmeleg og lukka verden. Behandlaren eig heller ikkje informasjonen aleine, og skal ikkje stengje ute andre aktørar med legitimt informasjonsbehov, som foreldre og samarbeidande helsepersonell, med ansvar for barnet utanfor sjukehuset. Informasjonsdeling krev likevel alltid at det er til barnet sitt beste.

Helsing Pål

Høyrer vi nok på pasientane?

 

Vi må ta eit oppgjer med oss-og-dei-tankegangen og komme mykje tettare på pasientane sine ønske og behov.

Av Pål Iden, ass. fagdirektør, Helse Vest RHF

I alle menneskelege relasjonar, er gjensidig tillit og respekt utgangspunktet for eit godt forhold. Det gjeld òg mellom pasient og behandlar. Også innanfor psykisk helsevern.

Har vi med oss det perspektivet?

Før sommaren sette NRK fokus på skjerming og isolasjon av psykisk sjuke pasientar. Det er beskrive forhold ved nokre institusjonar som gir assosiasjonar til glattceller i fengsel.

Det er ikkje eit vakkert bilete som blir teikna av forholda for dei psykisk sjukaste i landet vårt.

Kva med skjerming?

Brukt riktig, kan skjerming vere greitt. Når ein pasient blir innlagd, er det fordi livet utanfor er blitt for komplisert og vanskeleg med for mange inntrykk og krav. Pasienten treng å vere ein stad der han kan vere trygg. Skjerming kan då vere eit verkemiddel som gir ro. Men det skal vere i pasienten si interesse, og ikkje brukast som sanksjon.

Frå 1. september trer ei lovendring i kraft. Etter dette må ein spørje pasienten i forkant, og dersom dei ikkje ønsker skjerming, må ein gjere eit vedtak.

Eg ønskjer denne lovendringa velkommen. Noreg som nasjon kan ikkje leve med skuldingar om brot på menneskerettane og lovstridig behandling av ei av dei mest sårbare pasientgruppene vi har.

I tillegg til ei lovendring, er det behov for å gjere ei rekkje tiltak på heilt ulike plan. Her i vest må vi skaffe oss betre oversikt over kor mykje skjerming som blir brukt i våre sjukehus, og få på plass ei felles forståing av når det er nyttig og nødvendig med skjerming – og når det er uakseptabelt.

Mykje av den omstridde behandlinga innanfor psykisk helsevern kjem av kulturen på avdelinga, og vi veit at kompetanseheving, erfaringsdeling og etisk refleksjon er viktige verktøy for å bli betre.

Ikkje alle psykiatriske sengepostar bruker skjerming som behandling i særleg grad. I andre avdelingar er det svært vanleg. I Helse Vest viser tal at det samla sett er høg bruk av skjermingstiltak, men nokre avdelingar trekk opp mens andre har tal under snittet. Her må vi i fellesskap finne fram til ein skjermingspraksis som er tenleg for pasientane.

Korleis er synet vårt på pasientar i psykisk helsevern i 2017?

Er det eit skeivt maktforhold mellom pasient og behandlar? Har vi ei ovanfrå-og-ned-haldning til pasientane? Er det oss mot dei? Spør vi pasientane «i fredstid» korleis vi kan hjelpe dei om dei skulle bli svært urolege eller aggressive? Korleis tek vi imot pasientane når dei blir innlagde? Skal dei rutinemessig bli kroppsvisiterte og skanna av metalldetektorar eller har vi andre, mindre fengselsprega metodar for å ivareta sikkerheita? Har vi husreglar som innskrenkar fridomen til heile pasientgruppa, eller blir det gjort ei vurdering for kvar enkelt? Snakkar vi med pasienten om behandlinga eller blir dette berre diskutert i lukka behandlarmøte?

Svara på desse spørsmåla kan avdekkje mykje om kulturen på avdelinga og kva ein bør jobbe meir med.

Idealet om pasienten si helseteneste inneber at pasienten skal medverke i behandlinga, bli høyrt og teken med på råd. Eit grunnleggjande spørsmål er «Korleis ville vi organisert behandlinga viss pasienten fekk bestemme?».

Dette skal sjølvsagt også liggje til grunn innanfor psykisk helsevern.

Skjerming og bruk av tvang er vanskelege tema for både pasientar og medarbeidarar. Men vi treng debatten om kulturen i psykiatrien. Eg veit at dei som jobbar innanfor psykisk helsevern verkeleg ønsker å gjere ein god jobb. Og dei sit med nøkkelen til korleis vi kan skape gode behandlingskulturar som er prega av gjensidig respekt, tillit og samarbeid. Eg vil ha alle med i arbeidet med å få vekk «oss-og-dei-tankegangen». Vi må mykje tettare på pasientane sine ønske og behov, og her må vi jobbe målretta saman.

Helsing Pål

 

Dette er skjerming
Pasientar kan skjermast dersom dei er til fare for seg sjølv eller andre, eller som behandling. Skjerming er ikkje definert som tvang, men det må fattast eit vedtak dersom pasienten blir skjerma over 12 eller 24 timar. Døra skal ikkje vere låst eller sperra, og det skal vere personell til stades i rommet under skjerminga.

 

Illustrasjonsfoto øverst: Kjetil Alsvik

Aggressiv medisinsk planlegging

Av Baard-Christian Schem, fagdirektør Helse Vest RHF

Vi har en høylytt debatt gående om hvordan vi skal måle ventetider og holde oversikt over mennesker som venter på hjelp i spesialisthelsetjenesten. Mye av diskusjonen dreier seg om man skal gi henviste pasienter rett og tidsfrist til start av videre utredning, eller til start av behandling, og om vi kamuflerer den tid som går fra pasientens frist er oppfylt til behandling starter. Viktig nok, men alene er en slik debatt etter mitt syn et sidespor.

Basert på medisinsk logikk er det ønskelig at det store flertall får frist til utredning. Start av elektiv behandling forutsetter en diagnose og en tilstrekkelig kartlegging av tilstanden til å vite hva som isolert sett er rett behandling for denne. Men man må også ha oversikt over pasientens andre medisinske tilstander og mentale status, både for å ta endelig stilling til anbefalt behandling, og hvor denne kan utføres. Den informerte pasient skal også kunne samtykke etter en prosess som ofte skal skje ved samvalg.

Å tro at dette mer enn unntaksvis skal kunne gjennomføres i løpet av en vurderingsperiode på 10 virkedager, er naivt. Alternativet er å gi pasienten juridisk rett og frist til en gitt behandling før man vet at denne er den riktige, og om pasienten vil samtykke. Det vil jeg motsette meg hvis jeg er pasient. Jeg vil være uavklart, til jeg er ferdig utredet og har tatt stilling til den behandling jeg så blir anbefalt.

Men jeg ønsker at prosessen skal gå raskt, uten ekstra oppmøter med tilhørende utsettelser fordi planlegging og forberedelse er mangelfull. Jeg ønsker derfor å innføre et nytt begrep: Aggressiv medisinsk planlegging, der vi bruker all den informasjon vi allerede har og i økende grad får tilgang til om den enkelte pasient, slik at alt er forberedt og på plass når pasienten møter opp.

I mine første år som spesialist var det en kontinuerlig plage at jeg stadig ble avbrutt av personsøkeren, med spørsmål fra kolleger om hva som skulle gjøres med pasienter jeg hadde vurdert eller behandlet. Langsomt gikk det opp for meg at jeg ved vurdering av henvisninger og ved kontakter med mine pasienter helt systematisk kunne skrive inn i journalen min vurdering og en plan for videre opplegg. Vurderingen kunne – som før – ta lang tid, men når den var gjort, gikk det meget raskt å få dette skrevet ned mens min inkontinente hukommelse fortsatt hadde informasjonen intakt.

Antall avbrytelser falt nærmest til 0. Ordningen var meget tidsbesparende for meg, som dessuten slapp å grave fortvilet i hukommelsen når jeg ble spurt om vurderinger f. eks. av henvisninger gjort dager eller uker tidligere. Hvis jeg visste at det ville bli behov for å innhente informasjon eller rekvirere supplerende undersøkelser, var det samlet sett langt mer tidsbesparende å gjøre dette sammen med vurderingen, i stedet for å bare skyve arbeidet og problemene over på neste ledd i pasientforløpet.

Jeg har også vært på ”mottakersiden”: Når pasienten på poliklinikken var ukjent for meg, men en erfaren kollega i et strukturert notat hadde dokumentert de sentrale fakta, sin vurdering og en behandlingsplan, og alt som trengtes for øvrig var rekvirert og på plass, kunne jeg med én gang gå til det som var det vesentlige for pasienten. Spart tid for meg, men ikke minst: Spart tid og fravær av frustrasjon for pasienten, som opplevde det som ekstremt tillitvekkende at det åpenbart fantes en gjennomtenkt plan når de møtte opp.

Det tar klart lengre tid å vurdere henvisninger når man skal drive aggressiv planlegging. Men man sparer kolleger av ulike profesjoner, pasienter og pårørende for store mengder plunder og heft i det videre forløp. Argumentet ”vi har ikke tid” er feil: Samlet tidsbruk både for fagfolk og pasienter øker når uavklarte problemer og rekvirering av nødvendige forberedelser og undersøkelser skyves ut i tid, i stedet for å tas tak i tidlig og planlagt.

Vi mangler fortsatt perfekte planleggingsverktøy i den elektronisk journalen, men man kommer langt med et strukturert og ”kulepunktert” planleggingsnotat. Ønsket om det perfekte system må ikke utsette forbedringer som er fullt mulige her og nå.

Med interaktive henvisninger fra fastleger, innsyn på tvers av journalsystemer mellom ulike sykehus, konsolidering av databaser med all bildediagnostikk i hver region, – noe som alt finnes eller er på vei inn –, blir tilgangen til nødvendig informasjon for å kunne gjennomføre aggressiv medisinsk planlegging enda bedre. Det er ingen grunn til å vente med dette hvis vi skal skape pasientens plunderfrie helsetjeneste.

Hilsen Baard-Christian

Dette innlegget stod også på trykk i Dagens Medisins papirutgave 20. april 2017

Sjukehusa i 2035: Robotar, dr. Watson og større ansvar for eiga helse?

Illustrasjonsfoto frå Helse Fonna. Foto: Kjetil Alsvik

Sjølv om det alltid er knytt usikkerheit til å spå om framtida, så ser vi i Helse Vest store endringar i horisonten. Endringar som vil få merkbare konsekvensar for både pasientar og helsepersonell.

Av Herlof Nilssen, administrerande direktør i Helse Vest RHF

Mykje er sjølvsagt usikkert, men det er også ein del vi veit om tida fram mot 2035.

Eldre, storforbrukarar av helsetenester
For kvar time aukar den gjennomsnittlege levealderen med tolv minutt. Dette er eit enormt framsteg, men inneber stadig fleire eldre per yrkesaktive person. Og vi veit at ein 70-åring forbruker om lag dobbelt så mykje helsetenester som ein 40-åring.

Skal vi levere helsetenester på same måte i 2035 som i dag, så krev det at kvar tredje 16-åring vel ei helsefagleg utdanning. Det er ikkje berekraftig. Difor må vi endre måten vi jobbar på med mange ulike tiltak. Truleg vil meir av helsetenestene ein i dag får på sjukehus, i nær framtid skje i heimen til pasienten.

Fleire generalistar og meir spisskompetanse
Vi veit også at krav til kompetanse hos helsepersonell vil endre seg. Vi treng nokre med breiare kompetanse, slik at dei i større grad kan sjå heile pasienten med alle sine sjukdommar. Og vi treng nokre som blir endå meir spesialiserte. Det gjeld blant anna for sjeldnare tilstandar der det er færre pasientar. Desse skal i større grad behandlast på ein plass av eit fåtal legar og kan difor ikkje alltid forvente å få behandling nær heimen.

Meir skreddarsaum
Små sjukehus vil likevel ha nok å gjere. Behovet blant kronikarar og eldre vil auke enormt. Vi må sjå på korleis vi organiserer oss – mellom ulike sjukehus og på tvers av avdelingar  – for å levere helsetenester betre og meir skreddarsydd kvar enkelt pasient, samtidig som det skjer på ein effektiv måte. Pakkeforløpa som dei siste åra er innført for kreftpasientar er eit vellykka eksempel og ei støypeskei for organiseringa av pasientbehandling innan andre fagområde.

Robotar og teknologi tek over
Vi veit også at teknologien gjer sitt inntog i sjukehusa i rasande fart. Det handlar om så mykje forskjellig. Dr. Watson-teknologi, der datamaskiner hjelper helsepersonell i å stille diagnosar og finne rett behandling. Smarte dataprogram som tek over rutinearbeid og registreringar som ikkje må gjerast manuelt. Robotassistert teknologi innan kirurgi. Sjølvbetjente løysingar der pasientar oppdaterer eigne opplysningar, og der det meste av dialogen med sjukehuset føregår. Framtidas pasientar må førebu seg på å ta eit større ansvar for eiga helse. Eg trur det blir ein styrke både for pasientane og oss.

Rivande medisinsk utvikling
Budsjetta våre vil bli strammare. Den medisinske utviklinga går fortare og det blir ei kjempeutfordring å hengje med. Vi vil i større grad måtte prioritere mellom behandlingar fordi vi ikkje har råd til alt. Det gjeld ikkje minst nye, dyre kreftmedisinar. Her må vi alltid vege gevinsten for pasientane opp mot det medisinen kostar. Vi har avgrensa midlar til rådvelde, og dersom vi brukar meir pengar på medisin, så må vi bruke mindre på eit anna område.

Alle må få brød for nokre kan få kake
Utfordringa blir å balansere dette. Vi skal prioritere innanfor eit fagområde, og samtidig på tvers av alle fagområde. Difor må vi alltid sjå på kor pengane vi har kan gjere mest nytte for seg. Som helsefagdirektøren vår, Baard-Christian Schem, så treffande seier det: «Alle må få brød før nokre kan få kake.» Prioritering skjer uansett om vi er bevisste på det eller ikkje. Prioriterer vi opp noko, så går det automatisk utover noko anna. Vi må sørgje for å ha eit system som sikrar at fordelinga av ressursane blir mest mogleg rettferdig.Herlof Nilssen, portrett. Foto.

Ein av dei viktigaste nøklane
Ei av dei største utfordringane vi har framfor oss er å få til ei god oppgåvedeling og godt samarbeid mellom spesialisthelsetenesta –  med sine sjukehus og institusjonar – og kommunehelsetenesta – med sine fastlegar og sjukeheimar. Her står utfordringane i kø, og dei er av både juridisk, teknologisk og «kulturell» karakter. Ein av nøklane til å oppfylle «pasientens helseteneste» som er helse- og omsorgsminister Bent Høie og vår felles visjon, ligg nettopp her.

Andre utfordringar er eksplosjonen i livsstilsrelaterte og kroniske sjukdommar, samt auken i kreft og demens. Dette vil setje spesialisthelsetenesta og ikkje minst kommunehelsetenesta på prøve. Antibiotikaresistens er ei anna dyster utfordring som vi berre har sett starten på. Klarer vi ikkje å få bukt med dette, vil sjukdommar som i dag er nærmast utrydda ta fleire liv enn kreft i ei ikkje fjern framtid.

Vi har ikkje svaret på alle utfordringane vi veit kjem – og i alle fall ikkje på dei vi ikkje kan forutsjå. Men ved å skaffe oss oversikt over noko av det vi har framfor oss, kan vi starte jobben med å finne løysingar. Den jobben er vi godt i gang med no.

Helsing Herlof

Åpenhetens pris – og åpenhetens muligheter

allemoter_0552_860

Av Pål Iden, ass. fagdirektør i Helse Vest RHF

Det er en viktig debatt som reises av Jana Midelfart Hoff, nevrolog og fraksjonsleder (H) i Helse- og sosialkomiteen, Bergen i Dagens Medisin 13.01.2017. Midelfart Hoff er bekymret for de virkningene pasientens direkte lesetilgang til egen sykehusjournal kan ha på journalføring og dermed kvaliteten i helsetjenesten.

Pasientens digitale lesetilgang til egen pasientjournal vil nok føre til endringer i pasient-behandler-relasjonen. Men: dersom man benytter de mulighetene som ligger i nyvinningen, vil både pasient og behandler komme styrket ut av det.

Gjennom mange års erfaring som praktiserende lege har jeg utelukkende positiv erfaring med å involvere pasienten i mine vurderinger rundt symptomer og funn. Ofte er pasientens uro større enn min egen profesjonelle bekymring, og jeg kan berolige pasienten og avgrense helsehjelpen til at vi ser det hele an sammen. Noen ganger faller min profesjonelle bekymring sammen med pasientens egen uro, og vi enes om å gå videre med utredning eller supplerende vurderinger hos en kollega med mer spisset kompetanse.

Det hender endog at jeg i blant er mer bekymret enn pasienten selv. Men alltid tar jeg med meg pasienten i mine bekymringer, og informerer der og da. «Jeg har ikke grunnlag for å stille noen sikker diagnose hos deg, men er bekymret, og vi må utelukke at det kan være alvorlig sykdom som er årsak til blødningene dine. Du har ingen andre tegn til kreft, men det er viktig at vi gjør en grundig undersøkelse, slik at også dette kan utelukkes».

Min erfaring er at pasienten uten unntak beroliges av denne typen kommunikasjon. Hun har jo oppsøkt meg på grunn av egen bekymring og kjenner seg tatt på alvor når jeg ikke slår meg til ro eller avfeier det hele med en lettvint, beroligende forklaring.pal-iden

Jeg har også ti års erfaring som fylkeslege, og har behandlet utallige klager fra fortvilte pasienter og pårørende. Ingen av disse klagene har dreid seg om at legen har eksponert sin egen tvil eller bekymring. Derimot har mange klager gått på at pasienten ikke føler at hennes uro er blitt møtt, eller at hun har fått en diagnose som hun ikke kjenner seg igjen i. God kommunikasjon i konsultasjonen og et journalnotat som samsvarer med konsultasjonen, gir økt presisjon i det kliniske arbeidet, bygger tillit og forebygger økt bekymring og unødvendige viderehenvisninger. Klage har også kommet fra pasienter som ikke har forstått viktigheten av å møte til videre undersøkelser, fordi legen har unnlatt å formidle at utredningen er begrunnet i en faglig bekymring. («Legen sa han bare henviste meg for sikkerhets skyld, og fortalte ikke at han var sterkt bekymret for alvorlig sykdom»)

Og her er mange fallgruver: Jeg pratet nylig med en pasient som hadde kommet hjem og lest følgende i sin egen journal: «Helt sikker Cancer Prostata, men pasienten selv er ennå ikke informert om dette» (Det hører med til historien at den bombastiske kliniske diagnosen ble avkreftet gjennom videre undersøkelser).

Jana Midelfart Hoff foreslår å slutte å nedtegne sine bekymringer og tentative diagnoser i journalen, for ikke å bekymre pasienten. Dette er feil strategi. Ikke bare fordi det bryter med de lovmessige kravene som påhviler helsepersonell, men også fordi det er dårlig klinisk praksis. Nei: Del dine bekymringer med pasienten i konsultasjonen, eksponer din tvil og du vil oppleve at det bygger tillit.

Jeg arbeider i dag i Helse Vest og er bl.a. engasjert i å rulle ut «min Pasientjournal» i Vestlandspasienten.no og på Helsenorge.no.

Nye digitale løsninger gir økt innsyn og dermed makt til pasienten. Dette er vi i Helse Vest tilhengere av. Åpenhet gir bedre helsetjenester og tryggere helsetjenester, og følger opp helseminister Bent Høies mantra: «Intet om meg, uten med meg!»

Åpenhet vil dessuten styrke helsepersonell-rollen i en tid der lettvinte og ofte feilaktige svar kan hentes på nettet, eller i alternativ-sjappa på hjørnet.

Hilsen Pål Iden

Dette blogginnlegget ble også publisert som en kronikk i Dagens Medisin 9.2.2017

Foto toppbilde: Thor Brødreskift

Pasientsikkerhet – de små, enkle ting!

Helsepersonell vasker hender

Foto: Helse Stavanger

Vi gjør alle feil fra tid til annen, det ligger i den menneskelige natur. Erkjennelsen av at mennesket alene ikke alltid er til å stole på, all sin kunnskap og erfaring til tross, er bakteppet for enhver sikkerhetstenkning. Vi må bygge barrierer og rutiner som gjør det enkelt å gjøre ting riktig!

Av Karin Jensvold, Rådgiver innenfor kvalitet og pasientsikkerhet og konstituert leder for Pasientsikkerhetsprogrammet ved Stavanger universitetssjukehus.

Etter iherdig innsats over lang tid er det fortsatt en realitet at pasienter skades som følge av medisinsk behandling. Ulike studier anslår at omkring halvparten av alle pasientskader ikke kunne vært unngått. Risikofylt behandling vil fortsatt være en del av det medisinske tilbudet, da alternativene kan gi enda større risiko. Likevel er det et faktum at flere pasientskader kunne vært unngått om vi hadde hatt bedre rutiner og system. Spørsmål som må stilles er hvordan forebygge det forebygg-bare, hvordan flytte tankesett og ressurser til å iverksette tiltak som kan fungere som sikkerhetsnett?

Helsetjenesten har lang tradisjon for å øve på kompliserte rutiner og prosedyrer, på traumebehandling og hjertestans. Her er det god handlingsberedskap og kompetanse.
Men ikke sjeldent er det de enkle, dagligdagse gjøremål som glipper, oppgaver uten en umiddelbar og åpenlys risiko.

Pasientsikkerhetsarbeidet handler i stor grad om en økt bevissthet rundt hvilken stor og viktig forskjell de enkle, ofte kjente og effektive tiltak, kan utgjøre. Det handler også om samhandling og kommunikasjon mellom ulike aktører og pasienten selv. Et tverrfaglig behandlingsteam i tett samarbeid med m er nødvendig for å levere trygge tjenester av god kvalitet. Enkeltpersoners kompetanse, erfaring og innsats er avgjørende, men ingen kan være god på alt.

karin-jensvold-200

Karin Jensvold

Funn etter tilsyn og revisjoner, klagesaker, saker fra Norsk pasientskade register (NPE), journalgranskninger og hendelsesanalyser, er alle ulike kilder til informasjon om hvor det er risiko for pasientskader og hvor kvaliteten på helsetjenesten bør bedres. Det finnes også mye kunnskap om effektive tiltak som kan forebygge flere skader og forbedre kvaliteten, samt kunnskap om forbedringsmetodikk som kan tas i bruk for å iverksette disse tiltakene. Det er på ingen måte ett tiltak som er nøkkelen til en forbedret helsetjeneste, men snarere et sett med ulike tiltak som kan og bør prøves ut og justeres.

Noen av disse tiltakene er super enkle, helt gratis og minimalt tidkrevende. I tillegg kan de utgjøre en betydelig forskjell. Selvsagt er det viktig at årsaker til enkelthendelser og avdekking av risikoområder fortsatt kartlegges, men helsetjenesten må nå i enda større grad agere på den kunnskapen som finnes.

Den dagen jeg selv blir pasient eller pårørende, ønsker jeg å bli møtt av et kompetent behandlingsteam som kommuniserer og samarbeider godt, både med hverandre og med meg. Det er avgjørende for at jeg kan være delaktig og følge opp min egen behandling.

Men, jeg forventer også at de ansatte gjennomfører de enkle rutinene som sjekk av min identitet, gir meg riktig medisin og har rene hender!

Hilsen Karin

 

Bruk av unødig tvang er uakseptabelt

Person sett bakgra, ser ut over flott blå himmel med litt skyer.

Det er eit leiaransvar at dei mest sårbare pasientane våre får trygg og god behandling – og at tenestene spelar på lag med pasienten.

Av Herlof Nilssen, adm.dir. Helse Vest RHF

VG set i fleire ferske artiklar fokus på bruk av tvang mot pasientar i psykisk helsevern. Dette er også vi opptekne av.

For store forskjellar
Bruk av tvang i behandlinga av psykisk sjuke har lenge vore på dagsordenen hos oss. Ikkje minst sidan vi gjennomførte ein internrevisjon i 2014. Den viste at det er store forskjellar i praksis mellom føretaka våre og at tvangsbruken er for høg i dei største føretaka.

Ønske om å beskytte
Så korleis har det seg at vi bruker tvang mot nokre av dei mest sårbare pasientane våre? Ifølgje lova kan det berre brukast tvang viss pasienten elles vil få forverra sine utsikter til å bli frisk, få forverra sjukdomstilstanden sin eller viss det er fare for liv og helse for pasienten sjølv eller andre. Utgangspunktet er altså eit ønske om å beskytte, og terskelen skal vere høg, ved at frivillig helsehjelp først skal prøvast så langt dette er mogleg.

Av og til går vi for langt i ønsket om å beskytte og då kan tvangsbehandlinga bli eit overgrep. Spørsmålet er kHerlof Nilssen, portrett. Foto.orleis vi kan klare å balansere bruken av tvang, slik at det berre blir brukt når det er heilt nødvendig.

Kompetanse
Det finst ikkje eitt enkelt svar på det. Problemstillinga er samansett. Det handlar om kor mange pasientar avdelingane har ansvar for og kor sjuke dei er. Det handlar om mengda personell, men aller mest om kompetanse og erfaring. Vi veit at bruken av tvang aukar i sommarferien når den faste bemanninga er på ferie og mindre erfarent personell har ansvaret. Det handlar om utforminga på behandlingsavdelingane og kulturen blant dei som jobbar der. Fagfolka sin aksept for tvang som verkemiddel kan variere. Og ja, helseminister Bent Høie har rett når han seier at det i aller høgste grad handlar om leiarskap på alle nivå.

Gode behandlingskulturar
I Helse Vest har vi sett i gang eit regionalt arbeid, der alle sjukehus er med. Her er målet å auke kompetansen hos leiarar i psykisk helsevern på rett lovforståing og godt fagleg arbeid som kan hindre unødig tvangsbruk. Tanken er og at avdelingar med høg tvangsbruk skal lære av dei med lågare tvangsbruk. Det dreier seg om å skape gode behandlingskulturar som spelar på lag med pasienten og som lar pasient og pårørande medverke i den helsehjelpa dei får.

Ulik terskel
Ein del av det regionale arbeidet har vore å gjennomgå rutinane våre for registrering av tvang. Vi har hatt for dårleg kvalitet på registreringa av tvangsbruk. Dette er no i ferd med å bli langt betre, og vi har betre data på variasjon i tvangsbruk mellom sjukehus og enkeltavdelingar. Dette gir eit godt grunnlag for samanlikning mellom våre institusjonar. Ugrunna variasjon tyder på at det er ulik lovforståing og terskel for tvangsbruk. Dette må leiarar gripe fatt i. Unødig og ulovleg tvangsbruk skal ikkje førekomme i helseføretaka i Helse Vest.

Foto: Øverst: Eivind Senneset. Portrett Herlof Nilssen: Kjetil Alsvik