Åpenhetens pris – og åpenhetens muligheter

allemoter_0552_860

Av Pål Iden, ass. fagdirektør i Helse Vest RHF

Det er en viktig debatt som reises av Jana Midelfart Hoff, nevrolog og fraksjonsleder (H) i Helse- og sosialkomiteen, Bergen i Dagens Medisin 13.01.2017. Midelfart Hoff er bekymret for de virkningene pasientens direkte lesetilgang til egen sykehusjournal kan ha på journalføring og dermed kvaliteten i helsetjenesten.

Pasientens digitale lesetilgang til egen pasientjournal vil nok føre til endringer i pasient-behandler-relasjonen. Men: dersom man benytter de mulighetene som ligger i nyvinningen, vil både pasient og behandler komme styrket ut av det.

Gjennom mange års erfaring som praktiserende lege har jeg utelukkende positiv erfaring med å involvere pasienten i mine vurderinger rundt symptomer og funn. Ofte er pasientens uro større enn min egen profesjonelle bekymring, og jeg kan berolige pasienten og avgrense helsehjelpen til at vi ser det hele an sammen. Noen ganger faller min profesjonelle bekymring sammen med pasientens egen uro, og vi enes om å gå videre med utredning eller supplerende vurderinger hos en kollega med mer spisset kompetanse.

Det hender endog at jeg i blant er mer bekymret enn pasienten selv. Men alltid tar jeg med meg pasienten i mine bekymringer, og informerer der og da. «Jeg har ikke grunnlag for å stille noen sikker diagnose hos deg, men er bekymret, og vi må utelukke at det kan være alvorlig sykdom som er årsak til blødningene dine. Du har ingen andre tegn til kreft, men det er viktig at vi gjør en grundig undersøkelse, slik at også dette kan utelukkes».

Min erfaring er at pasienten uten unntak beroliges av denne typen kommunikasjon. Hun har jo oppsøkt meg på grunn av egen bekymring og kjenner seg tatt på alvor når jeg ikke slår meg til ro eller avfeier det hele med en lettvint, beroligende forklaring.pal-iden

Jeg har også ti års erfaring som fylkeslege, og har behandlet utallige klager fra fortvilte pasienter og pårørende. Ingen av disse klagene har dreid seg om at legen har eksponert sin egen tvil eller bekymring. Derimot har mange klager gått på at pasienten ikke føler at hennes uro er blitt møtt, eller at hun har fått en diagnose som hun ikke kjenner seg igjen i. God kommunikasjon i konsultasjonen og et journalnotat som samsvarer med konsultasjonen, gir økt presisjon i det kliniske arbeidet, bygger tillit og forebygger økt bekymring og unødvendige viderehenvisninger. Klage har også kommet fra pasienter som ikke har forstått viktigheten av å møte til videre undersøkelser, fordi legen har unnlatt å formidle at utredningen er begrunnet i en faglig bekymring. («Legen sa han bare henviste meg for sikkerhets skyld, og fortalte ikke at han var sterkt bekymret for alvorlig sykdom»)

Og her er mange fallgruver: Jeg pratet nylig med en pasient som hadde kommet hjem og lest følgende i sin egen journal: «Helt sikker Cancer Prostata, men pasienten selv er ennå ikke informert om dette» (Det hører med til historien at den bombastiske kliniske diagnosen ble avkreftet gjennom videre undersøkelser).

Jana Midelfart Hoff foreslår å slutte å nedtegne sine bekymringer og tentative diagnoser i journalen, for ikke å bekymre pasienten. Dette er feil strategi. Ikke bare fordi det bryter med de lovmessige kravene som påhviler helsepersonell, men også fordi det er dårlig klinisk praksis. Nei: Del dine bekymringer med pasienten i konsultasjonen, eksponer din tvil og du vil oppleve at det bygger tillit.

Jeg arbeider i dag i Helse Vest og er bl.a. engasjert i å rulle ut «min Pasientjournal» i Vestlandspasienten.no og på Helsenorge.no.

Nye digitale løsninger gir økt innsyn og dermed makt til pasienten. Dette er vi i Helse Vest tilhengere av. Åpenhet gir bedre helsetjenester og tryggere helsetjenester, og følger opp helseminister Bent Høies mantra: «Intet om meg, uten med meg!»

Åpenhet vil dessuten styrke helsepersonell-rollen i en tid der lettvinte og ofte feilaktige svar kan hentes på nettet, eller i alternativ-sjappa på hjørnet.

Hilsen Pål Iden

Dette blogginnlegget ble også publisert som en kronikk i Dagens Medisin 9.2.2017

Foto toppbilde: Thor Brødreskift

Vi forstår frustrasjonen

Bloggivest_860x400_Pål_Iden

Av Pål Iden, assisterande fagdirektør Helse Vest RHF

Fastlege Kirsten Rokstad set fingeren på fleire problemstillingar knytt til private psykologar og psykiatrar i sitt innlegg i Bergens Tidende 20. september. Dette er problemstillingar som utfordrar både pasientar, fastlegar, dei private psykologane og psykiatrane – og oss som er øvste ansvarlege for behandlingstilbodet dei leverer.

Dei private psykologane og psykiatrane som driv sin praksis gjennom avtale med Helse Vest leverer eit viktig tilbod til pasientar på Vestlandet. Dette er dyktige fagfolk som gjer sitt beste for pasientane. Men det betyr ikkje at det ikkje er rom for utvikling.

Rokstad påpeikar blant anna at det er lang ventetid hos desse spesialistane. Det kan vere fleire grunnar til det. Ei mogleg årsak kan vere at det ikkje er god nok kapasitet på behandlingstilbodet ut frå behovet i befolkninga. At det rett og slett er for få psykologar og psykiatrar, og at ventetida difor blir lang. Dette er noko vi i Helse Vest vil dykke nærmare inn i. I desember vil vi levere ei vurdering til styret vårt, der vi blant anna må sjå på om vi må utvide behandlingstilbodet.

Rundt årsskiftet blei det inngått nye rammeavtaler mellom dei regionale helseføretaka og Legeforeningen (for psykiatrar) og Psykologforeningen. Desse gir håp om auka samarbeid og betre oversikt. Her ber vi nemlig spesialistane om å inngå samarbeidsavtalar med det lokale føretaket, i praksis det distriktspsykiatriske senteret: «Samarbeidsavtalen kan gjelde hensiktsmessig arbeidsdeling (pasientflyt/strømmer), håndtering av ventelister, fristbrudd, faglig samarbeid mellom HF avdelinger og psykolog, utveksling av informasjon om kapasitet, utveksling av informasjon om felles prosedyrer og kliniske retningslinjer, deltakelse i kompetanseutvikling, rutiner for kontakt mellom psykologen og helseforetaket.»

Nasjonalt blir det no sett i gang eit arbeid med å utvikle pakkeløp for pasientar innanfor psykisk helsevern og tverrfagleg spesialisert rusbehandling (TSB). Avtalespesialistar står for omkring 30 prosent av den polikliniske psykiatriske behandlinga i spesialisthelsetenesta. Skal pakkeløpa bli vellukka må også avtalespesialistane trekkast inn i denne satsinga.

Når det gjeld Rokstad sitt poeng om at det er vanskeleg å skaffe seg oversikt over kapasiteten og ventetidene til psykologane, så deler vi den oppfattinga. Også det er ei samansett problemstilling som vi må ta tak i, og få system for å handtere.

Som øvste ansvarlege for spesialisthelsetenestene på Vestlandet, har vi eit ansvar for å leggje til rette for at dette fungerer. Samtidig er psykologane og psykiatrane sjølvstendig næringsdrivande som har eit sjølvstendig ansvar for sin praksis.

Vi må sjå på om det er moglegheiter som kan utnyttast på systemsida, slik at vi kan få journalsystem som snakkar saman mellom fastlegar, sjukehus og dei privatpraktiserande spesialistane. Dette ville i så fall gi betre oversikt over kapasitet og ventetid.

Sidan 2009 har vi to koordinatorar i regionen som handterer og prioriterer dei tilvisingane som kjem inn til dei privatpraktiserande psykologane og psykiatrane. Dette skjer i samarbeid med dei psykiatriske klinikkane. Målet er ei meir effektiv og einsarta vurdering av pasientane, og dermed ei meir rettferdig prioritering der dei som treng det mest skal få hjelp først.

Alt i alt er det gjort fleire tiltak som skal gi betre oversikt og kortare ventetid. Men vi er ikkje i mål, og må intensivere innsatsen skal vi få eit tilbod på dette feltet som svarer til forventningane hos både fastlegar og pasientar – og oss sjølve.

Helsing Pål

Rett og redusert bruk av tvang

Bloggivest_860x400_Pål_Iden

Å leggje ein pasient i belte, skal vere siste utveg når alt anna er prøvd utan hell. Beltelegging kan vere ei krenkjande oppleving for pasienten. Likevel skjer det truleg altfor ofte. Kvifor? Og korleis kan vi få ned tvangstala som VG skriv om denne veka?

Av Pål Iden, assisterande fagdirektør, Helse Vest RHF

Målet vårt er minst mogleg bruk av tvang mot pasientar. Vi er difor glade for at VG set problemstillinga på dagsordenen. I Helse Vest har vi lenge hatt ei utfordring med for høg bruk av tvang, særleg ved dei største institusjonane våre i Bergen og Stavanger. Difor har vi også eit aktivt arbeid knytt til dette.

Og det viser seg at det er komplekst å løyse. Det er nok sånn at ein bruker meir tvang viss ein har mange pasientar, for få fagfolk eller mange ufaglærte på jobb. Samtidig er det også eit spørsmål om leiarfokus og kulturen blant dei som jobbar på avdelinga.

Eit tema som VG problematiserer er om vi er gode nok på å telje og rapportere tvangsbruk innanfor psykisk helsevern. Det er fleire typar tiltak som er definert under tvang: Tvungen innlegging og observasjon, ransaking og ulike tvangsmidlar. VG har teke utgangspunkt i beltelegging; ei av dei mest inngripande tvangsmidlane vi kan bruke.

Beltelegging skal berre brukast viss det er nødvendig for å beskytte pasienten sjølv eller omgivnadene. Dette er ei form for tvang som det er knytt sterke rapporteringskrav til. Likevel viser kartlegginga til avisa at mange helseføretak verken har gode nok tal, eller rapporterer tala nasjonalt slik dei skal. Avviket mellom dei offisielle tala og tala i kartlegginga til VG er mellom anna knytt til ulike datakjelder.

Helseføretaka i Helse Vest har jobba mykje både med rapporteringa og med tiltak for å få ned bruken av tvang. Dette er særleg knytt til ein internrevisjon vi fekk gjennomført i 2014 . Denne avdekte noko av det same som VG no presenterer. Etter dette er bruken av tvang i institusjon nær halvert i Stavanger, som kom særleg dårleg ut i revisjonen, mens tala har gått opp i Bergen, dels grunna betre registreringsrutinar.

I Bergen har dei no ein betre bemanningssituasjon enn på lenge, så det er håp om at tvangsbruken vil gå ned der også.

Vi har no gåande eit prosjekt som jobbar med betre og lik registrering av tvang. God registrering er viktig både for å beskrive behandlinga og for læring. Helse Vest vil også ta eit initiativ for lik registrering nasjonalt.

Det er openbart at vi i arbeidet med å sikre rett tvangsbruk, også må bruke erfaringane frå pasientar som har blir utsette for tvang og pårørande som opplever tvangsbruk ovanfor sine nærmaste.

Og kanskje må vi bli flinkare til å utveksle erfaringar, fagfolk imellom? I Helse Fonna og Helse Førde har dei ikkje den same utfordringa med bruk av tvang. Kanskje kan fagfolk frå dei største føretaka ha nytte av og lære av å samarbeide tettare med fagfolk frå dei mindre føretaka? Dei har truleg mange felles utfordringar, sjølv om pasientstraumen til dei store institusjonane i Stavanger og Bergen er større.

Mitt håp er at når vi summerer opp 2016, så vil pilene på dette området peike i riktig retning. Rett og redusert tvangsbruk er avgjerande for pasientar og pårørande – men også positivt for medarbeidarane våre og for arbeidsmiljøet.

Pål Iden