Det store bildet

Bloggivest_860x400_DoddoSlutt! Det er nok nå. Jeg gidder ikke å jatte med deg lenger, jeg orker ikke å høre på sytet. Glasset er ikke halvtomt. Det er ikke halvfullt heller, for den saks skyld. Hvis vi ser det i historisk perspektiv, hvis vi sammenligner med andre land, er glasset fullt, det holder på å renne over.

Av: Gjestebloggar Eduardo (Doddo) Andersen, skribent og musikkar.

Sykehusene har aldri gitt bedre behandling til sine pasienter enn det de gjør akkurat nå. De redder flere liv og helbreder flere enn de noen gang har gjort. Tilstanden har aldri vært bedre, og likevel klager du?

Prøv å se det store bildet, det er bagateller du har hengt deg opp i.

Joda, kanskje burde din far i etterkant av inngrepet fått mer informasjon, men glem nå ikke det viktigste, han har det bra. På 1960- og 1970-tallet var et hjerteinfarkt dødelig. De fleste strøk med. Det gjør de ikke i dag, bare spør din far. Behandlingen og kompetansen til dem på hjerteavdelingen er helt unik. De er høyspesialisert. Det finnes hjerteleger som bare arbeider med å åpne tette arterier. Det finnes hjerteleger som bare jobber med å legge inn pacemakere, og det finnes hjerteleger som bare driver med åpen hjertekirurgi. Legene som arbeider der, har studert i årevis for å bli så kompetente, og det går nesten ikke en dag uten at de må jobbe overtid. Sykehuset gjør ikke forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomo, og de gjør ikke forskjell på ung eller gammel. I forrige uke hjerteopererte de en kvinne på 103.

Sykehuset reddet livet til din far, og så velger du å fokusere på at informasjonen ikke var god nok?

Joda, det er beklagelig at din tante måtte vente et ekstra døgn før hun ble operert i beinet, men hvorfor sier du ingenting om hvor fort hun kom seg igjen? Tenk på den utviklingen ortopedisk avdeling har vært gjennom. Det er ingen pasienter som må ligge med foten i strekk lenger. Det var det som var vanlig ved bruddbehandling før. Ved et lårbeinsbrudd ble beinet holdt rett ved at det ble strukket i to retninger, gjerne med tunge lodd festet til sengen. Det var en sjelden tålmodighetsprøve for pasientene, de ble liggende på sykehus i uker og måneder. I dag blir det slått inn en nagle i beinet, og pasienten blir på sykehuset i få dager. Resultatet blir bedre, pasienten slipper å være innlagt en halv evighet, og sykehuset sparer penger – som de kan bruke på andre pasienter. Forstår du? At din tante måtte vente et døgn før operasjonen, er en bitte liten sak som knapt nok er verd å nevne.

I Norge har vi 957 ortopeder til å ta vare på våre knekte bein. Vet du hvor mange ortopeder det er ved Kamuzu Central Hospital i Malawis hovedstad, et sykehus som har et nedslagsfelt på 5,5 millioner mennesker? To! Den ene av dem er på utlån fra vårt sykehus.

Ideelt sett skulle du selvfølgelig hatt en egen seng da din datter var innlagt på barneklinikken. Men hun ble frisk, ble hun ikke? Du skal være glad du ikke var forelder på 1950- og 60- og 70-tallet. Da fikk ikke foreldrene besøke barnet de første dagene etter innleggelsen. Visittiden var kun om onsdagene og søndagene fra klokken 14.00 til 15.00. Foreldrene fikk bare bli der én time.

Og er du egentlig klar over hvor heldig din bestefar var som fikk fjernet prostata med robotkirurgi? På begynnelsen av 1980-tallet, da den første prostataen ble fjernet etter nye prinsipper, tok operasjonen over åtte timer, og det ble brukt litervis med blod. Etter operasjonen måtte pasienten ligge på sykehuset i fjorten dager. I dag fjernes prostata i de aller fleste tilfeller ved en kikkhulloperasjon. Det er omtrent ikke behov for ekstra blod, og pasienten skrives ut fra sykehuset neste dag.

Se det store bildet, og se det i farger. Dette er ikke svart-hvitt, dette er ikke så enkelt som du vil ha det til. Nei, det er ikke bare å øke budsjettet og ansette flere. Hvis veksten fortsetter slik den har gjort de tjue siste årene, vil det til slutt ikke være helsepersonell nok. Det er allerede mangel på kvalifiserte helsearbeidere, og vi importerer allerede arbeidskraft fra andre land. Dessuten må det være noen igjen til å skape verdier i resten av samfunnet. Alle kan ikke jobbe i helsevesenet, hvilket alle må gjøre i 2050 hvis veksten fortsetter.

Til orientering: På kirurgisk avdeling opererer de nesten 6000 mennesker årlig, på patologisk avdeling blir 37 000 vevsprøver analysert årlig, og på radiologisk avdeling – der du finner kostbare og ressurskrevende røntgenmaskiner som MR-, CT- og PET-skannere – gjør de 220 000 undersøkelser hvert år.

Dette er et komplett sykehus med en komplett behandlingskjede. På dette sykehuset får for eksempel en kreftpasient alltid den behandlingen som kreves, om det så er stråling, cellegift eller kirurgi. Hvis pasienten ikke er fra byen, kan han eller hun hvile ut mellom slagene på sykehusets eget hotell. Pasienten kan få nye perspektiver hos en psykolog, søke trøst hos en prest og trene seg opp på sykehusets eget treningssenter.

Det er et gigantisk og velfungerende maskineri. På sykehuset produseres 3000 porsjoner mat daglig, og maten – og avfallet og tøyet og de sterile varene – fraktes automatisk på skinner mellom alle avdelingene i et underjordisk system.

Ikke heng deg opp i de høye parkeringsprisene eller den lille egenandelen som du må betale. Tenk heller på dette: Aldri har pasientene hatt så lite vondt, aldri har så mange hjertepasienter overlevd, og aldri har så mange pasienter blitt fulgt opp og kalt inn til etterkontroller. Aldri har så mange kreftpasienter blitt kreftfrie, aldri har så mange pasienter med hjerneslag trent seg opp igjen, og aldri har så mange fødende kvinner hatt så få komplikasjoner.

Aldri har sykehuset fungert bedre enn akkurat nå.

Hører du?

Eduardo (Doddo) Andersen

 

Fakta

Eduardo (Doddo) Andersen blei kjend som frontmann i kultbandet Unge Frustrerte Menn, bandet bak hiten «Jeg vil bare ha en mann». Han har vore kåsør i NRK P2, skrive revytekstar, spelt kabaret saman med Odd Nordstoga og bloggar dagleg på bt.no om Sportsklubben Brann. Han har skrive fire bøker. Hausten 2012 kom «Mitt Haukeland – En nær livet-opplevelse» ut. Boka handlar om Haukeland universitetssjukehus og er gitt ut i samband med sjukehuset sitt hundreårsjubileum. Blogginnlegget du no har lese, stod nett på trykk i siste utgåva av magasinet Helse i vest.

Din tillit, vårt gudestoff

Bente AaeKvifor er vi som arbeider i helsetenestene så opptekne av tiltrua du har til oss? Kanskje Per Fugelli har sagt det best: Tiltru er helsetenesta sitt gudestoff.

Av Bente Aae, kommunikasjonsdirektør i Helse Vest

Under ein presentasjon eg held sit ein mann og ristar på hovudet heile halvtimen til endes. Innlegget mitt handlar om omdømmemålinga vi gjer årleg i Helse Vest. Her spør vi 2 000 vestlendingar om tilliten og inntrykket dei har av sjukehusa. Etterpå kjem han bort til meg. – Bortkasta pengar og tid. Omdømmebygging og marknadsføring er noko dei i kommunikasjonsavdelinga kan halde på med for dykk sjølve. Dette har ikkje noko med sjukehus å gjere, seier han.

I den offentlege debatten er det stadig ei forståing av at kommunikasjonsavdelinga byggjer omdømme, nærmast åleine. Det finst til og med avhandlingar som lèt dette vere utgangspunktet.

Det er klart at dyktige kommunikasjonsfolk i sjukehusa er ein viktig del av laget, men det er ikkje her tilliten til sjukehusa først og fremst blir bygd.

La oss, for ordens skuld, ikkje snakke om omdømme. La oss heller kalle det tiltru. Ein kan fort bli leidd til å tru at omtale i media er den store kjelda til befolkninga sitt inntrykk av helsetenestene. Slik er det ikkje. Det er i møtet mellom pasienten og medarbeidarane dei møter i sjukhuset, tiltrua blir til. Det er den gode pasientbehandlinga, pleia og korleis ein blir møtt i det som ofte er vanskelege situasjonar i livet, som byggjer tillit.

Når vi spør deg om du er nøgd med sjukehustilbodet der du bur og om du har tillit til at du får den behandlinga du treng på sjukehuset, når du treng det, gir svara oss nyttig informasjon og betre forståing. Ikkje minst er tilbakemeldingane viktige for å leggje til rette for, og ta på alvor, ei breiare involvering av pasientar. Gode resultat kan vise at vi er på rett veg, dårlegare resultat viser kva område vi må bli endå betre på.

Har vestlendingane tiltru til sjukhusa?

Vi gjer altså ei årleg undersøking av dette. Her finn vi at vi får spesielt gode tilbakemeldingar når vi spør om pasientane er tilfredse med det samla sjukehustilbodet der dei bur, tiltru til at ein får behandlinga ein treng og inntrykket av det nærmaste sjukehuset. Ein er trygg på at sjukehusa yter god pasientbehandling og lever opp til høg etisk standard. Dei spurde har også inntrykk av at sjukehuset er ein interessant arbeidsplass.

Resultata frå målinga i år er gjennomgåande betre enn resultata frå 2012. Det er positiv framgang, i mindre eller større grad, på tilnærma alle spørsmåla. Vi ser ein tendens til at dei som har hatt erfaring med sjukehusa (enten som pasient eller pårørande) i løpet av det siste året i større grad vurderer dei ulike områda betre enn dei gjorde i 2012.
Det er litt dårlegare resultat når det gjeld formidling av informasjon til pasientane og formidling av informasjon til pårørande. Dette er også konklusjonen i Kunnskapssenteret si brukarundersøking frå i haust. Denne tilbakemeldinga tek vi på alvor og vi set mykje inn på å betre dette.

Sjukehusa har også eit samfunnsansvar, eit ansvar for å skape tiltru. Tiltru er noko vi får om vi fortener det, noko som blir skapt i møte oss i mellom. Som pasient treng du ha tillit til sjukehus og behandlar, og vi treng di tillit for å kunne møte deg på den best moglege måten.

Når Per Fugelli snakkar om tiltru som helsetenesta sitt gudestoff snakkar han ikkje om kommunikasjonsavdelinga, han snakkar heller, og mellom anna, om møtet mellom sjukehus og pasient, om den gode og trygge behandlinga og omsorga. Og den tilliten må vi alle vere opptekne av!

Helsing Bente