Avtrykk frå mangeårig satsing på rusfeltet

Bloggivest_860x400_Brita_Mauritzen_Næss

Av Brita Mauritzen Næss, rådgivar tverrfagleg spesialisert rusbehandling, Helse Vest

Har du høyrt politikarar over fleire år seie at menneske med rusproblem skal få betre hjelp eller raskare tilgang på hjelpen dei ønskjer? Du har kanskje fått med deg at fleire hundretals millionar kroner er blitt løyvde for å få til nettopp dette. Så, kva er status på styrkinga av rusfeltet?

Hovudmåla i oppdraget til Helse Vest frå Bent Høie er å:

  1. Redusere unødvendig venting og variasjon i kapasitetsutnyttinga
  2. Prioritere psykisk helsevern og tverrfagleg spesialisert rusbehandling
  3. Betre kvalitet og pasienttryggleik

Rusområdet, eller tverrfagleg spesialisert rusbehandling (TSB), vil eg frimodig seie er «innanfor» på alle desse områda i Helse Vest.

Tre gonger så mange behandlingsplassar
Til eksempel har talet på behandlingsplasser auka nesten tre gonger frå 131 døgnplassar i 2004, til 361 døgnplassar i 2016. Talet på polikliniske konsultasjonar har auka nesten fem gonger frå 30 466 konsultasjonar i 2004, til 143 672 konsultasjonar i 2015.

Auken i kapasitet har både redusert ventetidene for behandling og gjort utbygginga av betre tenester mogleg. Særleg er det lagt vekt på eit meir differensiert behandlingstilbod som kan støtte opp om pasienten sine behov i ulike fasar i eit behandlingsforløp, anten det er oppsøkande hjelp i heimen, utgreiing, kartlegging, eller døgntilbod av ulik varigheit.

Mindre ventetid innanfor rusfeltet
Sidan 2010 har ventetida på behandlingstenester innanfor TSB blitt redusert med nesten 50 dagar i Helse Vest, frå 86 dagar i 2010 til 37 dagar i januar 2016. Helse Vest har óg den lågaste gjennomsnittlege ventetida i landet innanfor TSB (frå å ha den lengste ventetida i i 2010!).

Private leverandørar med avtale med Helse Vest (åtte behandlingstilbod fordelt på sju leverandørar) står for ein stor del av behandlinga i regionen, omlag 60 prosent av all døgnbehandling og omlag 25 prosent av all poliklinisk aktivitet i 2015.

Beste standard kjem av gode tiltak
I kjølvatnet av reformane i helseføretaka og på rusfeltet i starten av 2000-tallet har det vakse fram beste standard av behandling på fleire fagområde, også TSB. Først og fremst i form av faglege retningslinjer følgt av ulike former for kunnskapsbasert behandling, kvalitetsregister for behandling og nå i desse dagar pakkeforløp. Pakkeforløp gir god planlegging, og du veit kva du kan kan vente deg av behandlinga.

For TSB er det utarbeidd fem nasjonale faglege retningslinjer. Det er gjennomført brukarerfaringsundersøkingar i døgneiningar som har resultert i tre nasjonale kvalitetsindikatorar på TSB som skal følgjast opp. Det er oppretta to nasjonale kompetansetenester og fleire forskingsmiljø, blant anna vårt eige i Helse Vest, Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforsking i Helse Vest (KORFOR). Det er også etablert ein spesialitet for legar i rus- og avhengigheitsmedisin.

Det er eit mål i Nasjonal helse- og sykehusplan (2016-2019) at eit kvalitetsregister innanfor rusfeltet blir etablert, og vårt eige kompetansesenter, KORFOR, er godt i gang med nettopp å utvikle eit slikt register.

«Pasientens helseteneste»

Denne nasjonale satsinga på rusfeltet har også ført med seg ei satsing regionalt og lokalt ved kvart føretak og private leverandørar med lokale kvalitetsutviklingsprosjekt og vektlegging av betre kvalitet i tenesta.

Stikkord for styrking av kvaliteten er meir reell brukarmedverknad, betre heilskap, meir fleksibilitet og «skreddarsøm» i behandlingstilboda, betre samhandling og kontinuitet, pasienten si helseteneste!

Men kven er pasienten?

  • Vi veit at hovedtyngden av pasientane er i alderen 30-49 år, at delen av yngre i behandling blir redusert, mens dei eldre aldersgruppene aukar.
  • Vi veit at omlag to tredjedelar av pasientane i rusbehandling også har problem med den psykiske helsa.
  • Vi veit at om lag fire av ti innlagt i døgneining i 2015 hadde alvorlege somatiske lidingar.
  • Vi veit også at pasientar med alvorleg psykiske lidingar lever 15 – 20 år kortare enn normalbefolkninga.
  • Vi veit at omlag ein femdel av dei med alvorleg misbruk av dei tyngste rusmidla, også slit med å halde på bustaden og å betale rekningar.

Det er derfor kvalitet i rusbehandlinga så mykje handlar om at behandlinga må tilpassast den enkelte pasienten sin situasjon og at ein må spele på samarbeidspartnarar når det trengst.

Tverrfagleg samarbeid
Det slår meg som heilt typisk for TSB at dette feltet dei siste åra har utvikla ein skog med nettverk og samhandlingsarenaar på tvers av fag og sektorar. Eksempla er mange, det er samarbeid med kommunar, NAV-kontor, ungdomsskular, barnevern, kriminalomsorg, Husbanken, fastlegar og pårørendeorgansiasjonar. For ikkje å snakke om samhandlinga internt, mellom psykisk helsevern og TSB og somatiske einingar. Samhandlinga er ikkje eit mål i seg sjølv, men eit verkemiddel for meir koordinert og heilskapleg behandling og tilbod til pasienten.

Eg ser også ein klar kulturendring i tenesta der helseføretaka tilset likemenn, menneske med eigen erfaring frå hjelpeapparatet, som eit supplement til dei profesjonelle hjelparane. Ofte kan ein likemann fungere som ein rollemodell for at det er mogleg å bli frisk, og kan stå fram som ein formidlar av håp for pasientane. TSB samhandlar også med brukarorganisasjonar og har som mål å skape reell brukarmedverknad i tilboda.

Men vi stoppar ikkje her. Ein opptrappingsplan for rusfeltet, med tilhøyrande 2,4 milliardar kroner, blei vedteken i Stortinget i april 2016. Helse Vest vil vidareutvikle kvaliteten i tenestetilbod til menneske med rusproblem, og det får vi best til saman med andre aktørar og helst av alt, med pasienten sjølv!

Døme på kvalitetsutviklingsprosjekt og samhandlingsarena

Helsing Brita

Livsviktig kommunikasjon

Bloggivest_860x400_Ineke_HogenEsch

Av Ineke HogenEsch, overlege og seksjonsleiar nevrologisk seksjon, Helse Fonna

Visste du at den saka du delte på Facebook truleg har redda liv? Du veit, den med bildet av han som prøver å smile, men har heilt skeivt ansikt. Dei siste åra har vi i sjukehusa på Vestlandet gjort ein ekstra innsats for å auke kunnskapen om symptom på hjerneslag, og at du alltid skal ringje 113 ved mistanke om hjerneslag. Eitt av tiltaka har vore omfattande informasjonskampanjar, mellom anna i sosiale medium.

Vi kan med glede melde at den livsviktige bodskapen har nådd fram.

Auka kunnskap gir betre behandling
Ein studie i Helse Vest viser at 50 prosent fleire blei behandla etter hjerneslagkampanjen vår i mai 2014. I studien dokumenterer førsteforfattar Rajiv Advani ved Stavanger universitetssjukehus ein auke i trombolysebruk og ein auke i mistenkte tilfelle av slag.

  • Før kampanjen registrerte sjukehusa på Vestlandet 37,3 pasientar med mistanke om hjerneslag i månaden. Etter kampanjen var talet 72,8.
  • Før kampanjen fekk 7,3 pasientar i månaden den anbefalte behandlinga trombolyse. Dette auka til 11,3 pasientar i månaden etterpå.

Trombolyse er ei medisinsk behandling som kan løyse opp blodproppen i hjernen. Det er avgjerande å komme raskt til sjukehus for å få effekt av denne behandlinga, det er derfor du skal ringje 113.

Bring kunnskapen vidare

For oss som til dagleg arbeider med slagpasientar, er det givande å sjå korleis samarbeid internt i sjukehusa og med innbyggjarane gir resultat. I Helse Fonna har vi auka talet på trombolysebehandlingar frå 12 prosent i 2012 til ein topp på 21,2 prosent i 2014. Undersøkingar viser òg at 50 prosent av dei som bur i vårt område, har fått med seg hjerneslagskampanjen, har lært seg symptoma og veit at dei skal ringe 113. Dette reknar eg ikkje som ein tilfeldig samanheng. I eit godt samarbeid med kommunikasjonseininga vår har vi nådd ut med bodskap i aviser og fjernsyn, i sosiale medium, på kjøpesenter, fotballkamp og i kommunestyrer for å nemne noko.

Innsatsen løner seg i form av betra pasientbehandling, til riktig tid. For den enkelte pasient kan vi berre ane forskjellen på å kunne spasere heim frå sjukehuset i staden for å bli trilla til vidare pleie.

Dei gode resultata inspirerer oss til vidare arbeid. Når vi og du deler kunnskap om hjerneslag, kan vi redde liv og redusere skadeomfanget for dei som får hjerneslag. Få med deg den livsviktige kunnskapen, og del han med dei du bryr deg om.

Helsing Ineke

2015: Pasienten i sentrum

Bloggivest_860x400_Terje_Vareberg

 

 

 

 

 

 

2015 var eit år med gode resultat både når det gjeld kvalitet og økonomi, to viktige føresetnader for trygge og gode helsetenester. Satsing på god dialog mellom pasient og sjukehus, betre organisering, pasienttryggleik og felles systembygging har prega året, og har for alvor bidrege til å styrkje pasientens helseteneste.

At vi har fått dette til, er det alle dei dyktige medarbeidarane i føretaksgruppa som skal ha æra for. Kvar dag gjer dei sitt yttarste for å sikre pasientane på Vestlandet den beste behandlinga vi kan gi. I 2015 fekk fleire pasientar enn nokon gong behandling ved sjukehusa i Helse Vest. Det skjer samtidig som ventetidene er korta og talet på fristbrot er redusert. Det er tydeleg at satsing på kvalitet, systembygging og gode tekniske løysingar har gitt resultat.

For pasientane har dette ført til fleire og betre digitale løysingar, som gjer at dei enklare får informasjon om og kan medverke i eiga behandling. Det er lagt til rette for betre dialog med sjukehuset som, for eksempel, kurs for klinikarar i betre kommunikasjon, ringesenter, varsel om sjukehustimen på SMS og moglegheit til tovegskommunikasjon mellom pasient og sjukehus via vestlandspasienten.no. Frå mai 2016 vil pasientane òg få tilgang til journalen sin på nett. Vi har innført pakkeforløp for kreft, auka kapasiteten innanfor rusbehandling og psykiatri og innført fritt val av behandlingsstad.

For medarbeidarane i sjukehusa har dette betydd betre arbeidsprosessar, lengre planleggingshorisontar og betre arbeidsstøtte. Vi har i 2015 lagt eit godt planarbeid for innføring av nye og betre elektroniske støtteprosessar. Elektronisk kurve og legemiddelsamstemming, digitalt mediearkiv og støtte til samhandling med fastlegar og kommunehelsetenesta, vil gi betydelege gevinstar for medarbeidarane i form av meir brukarvennlege og effektive arbeidsverktøy.

Vi ser ein framgang i alle helseføretaka og i IKT-selskapet. For pasientane betyr eit positivt økonomisk resultat at sjukehusa har handlingsrom til å investere i tiltak som gir betre behandling. Det er lagt ambisiøse planar for utbygging i alle helseføretaka. Dei største prosjekta er nytt sjukehusbygg i Stavanger, vidare arbeid med barne- og ungdomssjukehuset i Bergen, og større utbyggingsprosjekt i Førde og Fonna. Når drifta er god og kvaliteten på tenestene vi leverer er god, gir det inspirasjon til organisasjonen. Medarbeidarane ser at dei får noko igjen for all innsatsen og arbeidet som er lagt ned. Vi ser betre kvalitet og pasienttryggleik i praksis i form av sjekklista for trygg kirurgi, måling av urinvegsinfeksjonar og trykksår, for å nemne nokre av initiativa som gir synlege resultat og er til inspirasjon for andre.

Så er det kjekt å sjå at vi har eit rekordlågt sjukefråvær i organisasjonen. Vi er på linje med landssnittet for alle næringar og er betydeleg betre enn for helse- og sosialsektoren samla. Eit godt arbeidsmiljø er ein føresetnad for god pasienttryggleik. Eit godt arbeidsmiljø må aldri takast for gitt. Det er noko det må arbeidast med kvar dag. Alle har eit ansvar, men leiinga må gå i front. Det er ein siger som må vinnast kvar dag.

At vi lukkast i det arbeidet vi gjer, speglar seg òg i pasienten si oppleving av sjukehustilbodet. Resultatet frå befolkningsundersøkinga på Vestlandet er klar: Innbyggjarane er godt nøgde med sjukehuset sitt og har styrkt tillit til at dei får den behandlinga dei skal ha når dei treng det. Det er dette som er den eigentlege testen. Det er her vi ser om vi lukkast eller ei. La oss halde fram det gode arbeidet i året som kjem.

Terje Vareberg
Styreleiar

Kan det gå tomt for viktig medisin?

Bloggivest_860x400_Christer_B_Frantzen

Ved nokre høve kan det bli mangel på medisin. Korfor hender det og korleis sørgjer Sjukehusapoteka Vest for at sjukehusa på Vestlandet får dei legemidla dei treng til ein kvar tid?

Medisinar er eit av dei viktigaste verktøya helsetenesta har for å gjere folk friske, lindre sjukdom og betre livskvalitet. Anten det er snakk om antibiotika, hjarte- eller kreftmedisin, så kan medisinen for nokre av oss bety eit skilje mellom liv og død. For oss som arbeider for å verne om liv og helse er det såleis eit mål at alle pasientar til ei kvar tid skal få best mogleg behandling, og ein naturleg del av dette er stabil og god tilgjenge på medisinar.

Auke i mangelsituasjonar
Dei siste åra har det i følgje Statens Legemiddelverk vore ein auke i talet på mangelsituasjonar som følgje av svikt i levering frå produsent av legemiddel frå 34 i 2008 til over 140 i 2015. Marknaden for legemiddel er global og tilgjenge er avhengig av ei rekkje faktorar. Først av alt kan oppbløming av sjukdom eller endring i behandling for ei gruppe pasientar ge auke i etterspurnad som tømer lagra før produsenten rekk å lage ny forsyning.

Samstundes har utviklinga i legemiddelindustrien gjort at det i liten grad blir lagra legemiddel eller råvare til beredskapsføremål hos produsentane. Fabrikkane som lagar medisinar, er høgt spesialiserte anlegg med strenge krav til kvalitet som det ofte berre finst eitt av i verda for kvar sort. Om desse anlegga må stenge produksjonen, til dømes på grunn av skade på bygg, mangel på råvare, eller etter tilsyn, kan lagra fort gå tomme.

Tiltak for å tryggje levering
Sjukehusapoteka Vest er eigd av Helse Vest og leverer medisinar til sjukehusa i regionen. Utfordringane med tilgjenge på medisin blir møtt på fleire vis. Legemiddelgrossistane har plikt til å levere legemiddel i løpet av 24 timar. Regionhelseføretaka og sjukehusapoteka i Noreg styrkjer no nasjonalt samarbeid for å førebyggje svikt i leveringa av legemiddel gjennom å etablere eining ved Oslo universitetssjukehus.

Eininga skal mellom anna følgje med på utviklinga av leveringssituasjonen for å kunne førebyggje at svikt i levering utviklar seg til alvorleg mangel. Farmasøytar og legar samarbeider om vurderinga og om det er nødvendig å setje i verk tiltak. Erfaring frå mangelsituasjonar dei siste åra viser at det er viktig å reagere raskt og involvere dei aktuelle fagmiljøa slik at dei får tid til å områ seg og finne gode alternativ.

Ved alvorlege mangeltilfelle kan det vere aktuelt å gå over til andre medisinar med tilsvarande verknad. Ved nokre tilfelle kan det òg bli sett til side medisin til kritisk sjuke pasientar. I tillegg er det etablert eit nasjonalt beredskapslager for enkelte kritiske legemiddel. Sjukehusføretaka i Helse Vest og Sjukehusapoteka Vest samarbeider om lokale beredskapslager for kritiske legemiddel i vest.

Nokre pasientar kan få anna medisin som gir same verknad som andre medisinar. For andre pasientar kan situasjonen fort bli meir kritisk – det siste året (2015) har det vore mangel på fleire viktige legemiddel mellom anna for pasientar med kreft og infeksjonssjukdom. Felles innsats frå fagmiljøa i sjukehus og sjukehusapotek har så langt sørgd for at gode alternativ har vore tilgjengelege.

I tillegg til å følgje utviklinga på legemiddelmarknaden samarbeider Sjukehusapoteka Vest og sjukehusa om å ha lager av enkelte viktige legemiddel både nasjonalt og lokalt ved kvart enkelt sjukehus.

Sjukehusapoteka Vest legg stor vekt på å fylle sjukehusa sine behov for legemiddel i alle situasjonar. I samarbeid med sjukehusa skal vi arbeide kontinuerleg med å sikre pasientane best mogleg tilgang på livsviktige medisinar, og sikre at det er tydelege rutinar for prioritering ved svikt i levering og at det så langt som mogleg blir skaffa eit fullgodt alternativ.

Både sjukehus og sjukehusapotek prioriterer arbeid med å tryggje forsyning av legemiddel.

Christer Bakke Frantzen,
Konstituert sjukehusapotekar,
Sjukehusapoteket i Bergen, Sjukehusapoteka Vest HF

Derfor er Alle møter så viktig

Bloggivest_860x400_Linn_Bæra

Av Linn Bæra, leder i det regionale brukerutvalget i Helse Vest

Ikke vet du
At dine ord for alltid
synger i mitt hjerte
Dine ord
på en vanlig ettermiddag
da og nå
fyller meg.

Helsetjenesten i dag skal være pasientens helsetjeneste. Hva ligger egentlig i dette begrepet? Hvordan bygger vi pasientenes helsetjeneste?

Når jeg jobber med store tema liker jeg å finne frem til kjernen, hva handler dette egentlig om? Dersom helsetjenesten skal være bygget på pasientens behov mener jeg at kvalitet, tilgjengelighet og det gode møtet må være kjernen i helsetjenesten. Felles for disse er tid. Hjelp til rett tid. Nok tid til å hjelpe. Godt anvendt tid.

Alle møter-programmet i Helse Vest består av flere store prosjekter som legger til rette for det vi alle ønsker i helsetjenesten, som helsepersonell, pasient eller pårørende: nemlig tid. Som lege; nok tid til den enkelte pasient og som pasient; at du får tid (time) ved behov og nok (åpnings)tid til å få svar når du har spørsmål.

Som pasient- og pårørenderepresentant i helsetjenesten er det både spennende og viktig å følge med på disse prosjektene og se på hvordan de styrker pasientens helsetjeneste. Alle møter handler om mer enn at det er viktig at vi møter til timen vår. Prosjektets oppgaver påvirker kjernen i pasientens helsetjeneste:

Kvalitet handler om både overlevelse og opplevelse. Helse Vest skal sørge for rett behandling til rett tid for den enkelte. Her er Alle møter sentral for å få ned ventetiden på poliklinikken og for å gi pasientene en bedre opplevelse. Bedre organisering og langtidsplanlegging i poliklinikk gir bedre flyt og mindre stressbelastning for helsepersonellet og muliggjør det gode møtet.

Tilgjengelighet handler selvsagt om at de nødvendige helsetjenestene er innen rekkevidde, men i tillegg handler det om at vi som pasienter og pårørende opplever helsetjenesten som forståelig og at vi har mulighet til å få svar på det vi lurer på. Bedre pasientkommunikasjon muliggjør og fremmer tilgjengelighet ved mer brukervennlig kommunikasjon i brev, på vestlandspasienten.no, sms-varsel og ikke minst ved å gjøre telefontid lik åpningstid, slik at vi kan få informasjon og nå fram når vi trenger det.

På denne måten legger Alle møter til rette for det gode møtet. Enten det er brevet i posten, samtalen i skranken eller inne hos legen. I det gode møtet føler pasient og pårørende seg sett, hørt og ivaretatt. I det gode møtet er det tid til både de relevante blodprøvene og til den gode samtalen. Det gode møtet gir styrke i de vanskelige stundene. Som ung pasient opplevde jeg det gode møtet og det var med å gi meg motet til å ta kampen.

Ha en fin dag!

Hilsen Linn

Nulltoleranse

Bloggivest_860x400_Anne-Mette_Espe

 

 

 

 

 

 

Av Anne-Mette Espe, hygienesykepleier og leder for pasienttryggleiksprogrammet i Helse Bergen

Jeg står på kjøkkenet og triller ut julekaker, er kommet til slag nummer to; Berlinerkranser. Skal de bli fine må deigen trilles ut til jevne tynne pølser, vendes i eggehvite og dyppes i perlesukker. Glad blir jeg når yngste gutten kommer og vil bidra. Uten et spørsmål bretter han opp ermet på genseren, tar av seg klokken og vasker hendene. Det slår meg hvor naturlig dette er for ham og jeg spør hvorfor han gjør det. Han ser dumt på meg og jeg får ikke noe annet svar enn «Det è jo helt logisk».

Nye Berlinerkranser blir trillet ut, vendt i eggehvite og dyppet i perlesukker. Prosessen får tankene til å fyke. Hva får en 14 år gammel gutt til å synes det er hel naturlig å fjerne klokken og vaske hendene før han baker? Hvorfor ber ikke han om bevis eller «evidens», han som er midt i pubertet og som stiller spørsmål om det meste?

Om han hadde spurt, ville jeg trolig fått problemer med å bevise at denne håndvasken er nødvendig. Kakene stekes på 175 grader, så det meste av ulumskheter ville nok vært borte før de nådde kakeboksen. Likevel tror jeg det er få som stiller spørsmål om hvorfor det er viktig at vi gjennomfører god håndhygiene før vi håndterer mat. Men på sykehuset møter jeg til stadighet spørsmålet om evidens. «Er det bevis for at ringer og klokker er med på å spre smitte? » eller «Jeg har lest at det ikke er økt risiko for smitte om jeg har klokke rundt håndleddet» osv.

I Helse Vest har de administrerende direktørene sagt at alle sykehusene skal være frie for ringer, klokker og smykker. De kaller det nulltoleranse. Som rådgiver i smittevern vil jeg møte utfordringer når spørsmål om evidens for fjerning av øredobber og halssmykker kommer opp. Men, tar jeg på meg pasientsikkerhetsbrillene, har jeg ingen problemer med å forsvare nulltoleransen. Ringer, smykker og klokker er viktige smittekilder. Ved å ta disse av i arbeidstiden verner du pasientene mot infeksjoner. Du tar heller ikke med deg noen hjem. I tillegg er det ingen som har garanti for at øredobber eller smykker sitter der de satt ved enden av dagen. Det finnes noen Synergimeldinger som eksempler på dette. Jeg er også helt sikker på pasienter og pårørende vil oppleve helsepersonell uten ringer, klokker og smykker, som profesjonelle og fine.

Så her jeg står midt i julebaksten, undrer det meg hvorfor det skal være så mye vanskeligere å få voksne og dyktige helsearbeidere til å gjøre som min 14-åring, og mene at det å ta av seg ringer, smykker og klokker i arbeidstiden – «det è jo helt logisk».

Ha en bakteriefri julebakst!

Hilsen Anne-Mette

Pimp_møte_helsevest

Når mat blir pasientsikkerhet

Bloggivest_860x400_Hege_Ødegaard

 

 

 

 

 

 

Av Hege Østgaard, klinisk ernæringsfysiolog ved Haraldsplass Diakonale sjukehus

Jeg tror de fleste av oss kan være enig i at mat er litt viktig. Ikke bare næringsstoffene i maten som skal holde liv i oss, selve måltidet betyr også mye for oss. Om det er i form av noe å kose seg med i ukedagen, tacokvelden på fredagen, middag med venner eller julekakene som må være på plass når det er jul.

Temaet kosthold omfavner etter hvert også mer, særlig om man leser aviser og ukeblader. Det er dietter som skal følges, matvarer som du trodde du tålte men sikkert er allergisk mot, grønnsaker som er blitt farlig som kanskje ikke er det likevel og, mat du må spise/ ikke spise for å være sunn.

helse1

Før jeg utdannet meg til klinisk ernæringsfysiolog hadde jeg nok ikke tenkt at mat også kunne bety pasientsikkerhet. Men det gjør det faktisk. Til en hver tid er ca. 1/3 av pasientene i våre senger enten underernært eller i risiko for å bli underernært. Og i tillegg går 70 prosent av pasientene våre ned i vekt mens de er innlagt. Til tross for at vi serverer dem alle måltider, har ønskekost, solskinnsdrikker og andre næringsprodukter å tilby. De klarer likevel ikke å dekke næringsbehovet sitt med mat og drikke, enten fordi de er kvalme, har vondt, har sykdom i mage/tarm eller rett og slett ikke har matlyst. Og det er forståelig. Jeg spiser heller ikke så mye når jeg er syk.

Det som er dumt, er at man virkelig trenger de næringsstoffene når man er syk. Og inntak av lite næringsstoffer vil påvirke den medisinske behandlingen negativt. Underernærte pasienter blir liggende tre ganger så lenge som en med god ernæringsstatus. De får lettere infeksjoner, har dårligere sårtilheling, responderer dårligere på medisiner og trenger mer behandling for å komme seg enn en velernært. Og det gjelder alle pasientgrupper. Det er den 30 år gamle jenten som spiser og drikker godt, men som har stomi og stadig går ned i vekt. Det er mannen på 90 kg som ser ut som han burde gå litt ned i vekt, men som allerede har gått ned 10 kg på 3 måneder. Og den tynne gamle damen med lungebetennelse som spiser godt til en gammel dame å være – som kanskje ikke er så veldig mye.

Det er her mat blir pasientsikkerhet. For å kunne forhindre en unødvendig infeksjon, komplikasjon og/eller forlenget liggetid må vi vite hvem risikopasienten eller den underernærte pasienten er. Så vi kan hjelpe med tilpasset mat, mellommåltider, beriking eller medisinske ernæringstiltak. For å forhindre at pasienten blir tynnere og dårligere på vår vakt.

Og hvem pasienten er vet vi ikke før vi spør. Vekt og BMI alene forteller oss litt, men langt fra alt, om pasienten er i risiko for å bli underernært. Vi må vite hvordan matinntak og vektutvikling har vært den siste tiden. Først da vet vi om mannen på 90 kg, som spiser greit, faktisk får det han trenger av mat hos oss. For maten betyr mye. Også for den som er syk.

Hilsen Hege

Illustrasjon: Tegnehanne