Skjebner på et venterom

rbupblogg Selv med tolk kan det være vanskelig å forklare en nyankommet asylsøker eller flyktning hva den nye klientrollen som pasient innebærer. For ferske innbyggere vil deler av både somatisk og psykiatrisk helsetjeneste fremstå som lite gjenkjennbar, ispedd betydelig tvil og frykt rundt viktige bestanddeler som informasjonsdeling og taushetsplikt.

 

Av Hedwig Maria Kverneland Whyte Bogstad-Kvam, kontorleder ved transkulturelt senter, Stavanger universitetssjukehus

Min arbeidshverdag er ved Transkulturelt Senter. Vi skal bidra til at traumatiserte asylsøkere og flyktninger får et likeverdig helsetilbud, med spesielt fokus på tjenestene som ivaretar deres psykiske helse. Som kontorleder er jeg ansvarlig for å forvalte og definere velkomst, informasjonsflyt og klinikkens grenser, skriftlig og muntlig.

Det er jeg som svarer pasienter, pårørende og samarbeidende etater og instanser i telefonen. Jeg skriver brev, diktat, møter i døren, følger til busstoppet (!), passer på at tolken er på plass, trøster og passer barn ved behov. Min skranke kan senkes og heves, og jeg har fjorden og årstidene som utsikt.

rbupblogg2Andre trekker seg inn i de lune sofakrokene på venterommet. De kan synes det blir litt vel mye hav, for det er ikke mange månedene siden de selv satt i en overfylt gummibåt med skrik og bølger som overdøvet hverandre. Noen vil vente inne hos meg, noen vil vente i fred, noen kan norsk, noen har opphold og andre igjen har gått under jorden. De fleste vil ha både kaffen og kardemommeteen mye søtere enn «vi» er vant til.

Tolk, tid og tillit
Enkelte dager opplever vårt team, som består av fire behandlere og meg selv, en tks-gruppebildeoverveldende og felles følelse av å drive med «det umuliges kunst». Denne er både god og vond. Vi prøver å planlegge timer og plante håp hos papirløse vi ikke kan sende brev til eller nå per telefon. Vi deltar i ansvarsgruppemøter med stramt budsjett hva gjelder tolk, tid og tillit.

Disse dagene er likevel sammenvevd større glimt av både mestring og driv – en uskreven prosedyre om sammen å være godstog av vilje og engasjement (uten pekefinger!) for likeverdig og kultursensitiv tilnærming i helsehjelpen som tilbys. I vårt arbeid med og rundt asylsøkere- og flyktninger har vi fått en grundig drilling av rolle- og ansvarsfordelingen som skal være på plass rundt dem. Verge, fullmektig, advokat, flyktningkonsulent, saksbehandler og kontaktperson samler dokumenter i hver sin mappe, og med hvert sitt ansvar.

Det fremmede landet
I et poliklinisk behandlingsforløp innenfor psykisk helsevern tildeles asylsøkere og flyktninger en ny type klientrolle. Denne er det vanskelig å forklare hva innebærer (selv med tolk!).
For til forskjell fra de andrebilde-av-hillevagsveien-8 forløpene, der flyktningen og hans/hennes familie kan oppfatte seg som «nok en klient», kan en psykoterapeutisk relasjon til behandler i beste fall bidra til å gjøre pasientrollen til en individualiseringsprosess for den det gjelder. Et parallelt eksempel; asylintervjuer hos politiet tar også for seg menneskets individuelle livshistorie – men med helt andre mål.

Det handler om juridiske avklaringer og identitetsstadfestende, etterprøvbar og kronologisk dokumentasjon av bakgrunn, tilhørighet, fluktrute og rettigheter. For mennesker fra såkalte kollektivistiske samfunn (en etter hvert omdiskutert beskrivelse men åh-så-lett-og-ty-til i det man lager «flerkulturelle» eksempler som over) representerer dette en ny dimensjon ved helsehjehedwig-maria-kverneland-whyte-bogstad-kvamlpen i Norge, det fremmede landet.

Selv sitter jeg ikke i terapirommet der behandlingen skjer. Likevel opplever jeg å se dem godt gjennom ankomst og avskjed og i kontakt med alle mandatene rundt dem som vi fordrer et samarbeid med. De nyankomne. De langtidsboende. De små barna og de tidlig voksne ungdommene. De mange skjebnene. For til vårt venterom er det en jevn strøm. De bærer og tåler. Ikke alt bør pirkes borti, ikke alt virker mulig å fortelle, ikke alle får bli.  Det er mye sant i at det er de sterkeste som flykter, men det er like mye sannhet i at flukt og uviss venting ødelegger, splitter og skader på både kort og lang sikt. Den skaden vi etter hvert vet at selve transittiden står for skal vi også håpe på å kunne lege. Om så bare ved at nok et venterom, ved akkurat vår klinikk, til en forandring signaliserer; du er kommet til rett sted.

Hilsen Hedwig

  • Våren 2016 fullførte Hedwig Maria Kverneland Whyte Bogstad-Kvam RBUPs kontorfaglige videreutdanning del 1 og hun tar også en master i interkulturelt arbeid ved VID Misjonshøgskolen.
  • Til daglig er hun kontorleder ved Transkulturelt Senter, Stavanger universitetssjukehus
  • I blogginnlegget deler hun erfaringer fra sin arbeidshverdag ved senteret.

Radiologi i «the warm heart of Africa»

HegeBlom_210x500Eg er så heldig at eg får arbeide i eitt år som radiograf år ved Kamuzu Central Hospital (KCH) i Lilongwe, Malawi.  Stillinga her er ein del av samarbeidsprosjektet mellom Haukeland universitetssjukehus og KCH som omfattar ortopedi, radiologi og patologi. Eg har teke mann og barn med meg til dette vesle landet i Afrika for å arbeide og ikkje minst lære meir. Arbeidsdagen her er ganske annleis enn heime.

Av Hege Kristin Hommedal Blom, radiograf ved Kamuzu Central Hospital og Haukeland universitetssjukehus

Kvardag er kvardag, om ein er på den nordlege eller sørlege halvkule. Med tre jenter som skal på skulen kvar morgon, er ikkje familielivet særleg ulikt det heime.  Men kvardagen som me etter kvart har vorte ein del av her skil seg likevel ganske godt i frå den heime på mange måtar. Her har eg beskrive ein vanleg dag i Lilongwe.

05.00 Vaknar tidleg fordi malariatablettane gjer oss litt tussete, og me søv lett. Vanlege morgonrutinar, dusj, nistesmøring, hårfletting, må ete frukost medan me lagar niste i og med at hårflettinga tok for lang tid. Takk vere dei velsigna skuleuniformane slepp me unna diskusjonar rundt antrekket til jentene, og sjølv hoppar me rett i sjukehusklede. Har gått over til grønt i og med at det kvite ikkje var så veldig kvitt lenger.

06.50 Køyrer for å levere jenter på skulen. Vakta vår låser opp porten i det bilen nærmar seg. «Mwadzuka bwanji?», me prøver oss på ei morgonhelsing på det lokale språket chichewa. I starten var det veldig uvant å ha vakter rundt huset heile tida. Malawi er eit trygt og fredeleg  land, men likevel eit av verdas fattigaste, og det er greit å bli passa litt på.

07.30 På jobb, drikk kaffi, les avisa og kalibrerer CT-maskina. Det meste av røntgenutstyret er gammalt og utgått på dato, men CT-maskina er heilt ny og kom i drift i mai i år. I og med at det er den fyrste i landet (bortsett frå to private klinikkar), har radiografane lita erfaring med CT, så den er litt av grunnen til at eg er her. Eg snakkar litt med Webster som har vore på nattevakt. Han skal jobbe med meg på CT fram til lunsj. Då har han vore på jobb i 28 timar (!) og går heim for å sove.

08.45 Radiologen på avdelinga underviser om «FAST» ultralyd ved traume, og det vert diskutert bruken av ultralyd samanlikna med CT. Alle radiografane her er trente til å ta ultralyd sjølve, men eg har ikkje tenkt å prøve meg.

09.30 Fyrste pasient står alt inne på CT-laben og ventar då eg kjem frå møterommet. Ei 8 år gammal jente som vart påkøyrd av minibuss. Trafikulukker tar mange liv i Malawi. Jenta blør frå nasa og det eine øyret, og me finn at ho har brot på hovudskallen og hjerneblødning. Det vert litt styr for å få formidla denne beskjeden til rette vedkommande. Radiologen er ikkje alltid tilgjengeleg, og pasienten kjem vanlegvis kun i fylgje med portør eller pårørande. Eg har etter kvart funne ut at det mest effektive er å skrive ein kort beskjed i den vesle helseboka pasientane har med seg, som fungerer som journal: «report not yet finished, please come to the CT to view the images as soon as possible.»

10.00 – 12.00 Pasientane strøymer på, for ein gong skuld i eit passe tempo. Ein av dei er ei 7 år gammal jente som legen ynskjer skal ta CT av magen. Ho falt for nokre dagar sidan, og har etter det fått aukande bukomfang, men er elles i fin form. Eg protesterer fordi eg meiner det iallfall burde takast ultralyd fyrst. Ultralyd blir teken, men dei finn ingenting. Me bestemmer oss for CT, men er skeptiske til om det blir spesielt bra. Denne undersøkinga krev bruk av kontrast og me er heilt tom for trykksprøyter som er avgjerande for å få til riktig timing. Me gjer eit forsøk med å injisere for hand. Trass alle odds, vert det veldig fine bilete, og det viser seg at jenta har ein svær oppfylning i magen. Ser ut som ho har ein karskade i lever som har sivblødd over lengre tid, og magen er fylt av gammalt blod.
Neste pasient inn døra, er ein mann i 50-åra med hoste og tungpust. Han sit i ein rullestol dei har lånt på «Casualty» og vert trilla inn av sonen. Eller det vil seie, trilla og trilla. Rullestolen har ingen bakhjul. Dei er øydelagde, og det er berre nokre forvrengte metallfelgar att. Det skrik i øyrene når dei strekar seg bortover golvet. Eg prøver å hjelpe til med å løfte slik at det går an å trille på framhjula, og saman får me lirka mannen på plass.

12.00 Lunsjtid! Eg er på veg ut døra, då det plutselig dukkar opp endå ein pasient. Eg tenker det er like greitt å få gjort han og før eg går, så slepp han å vente. Han har ein svær struma, og eg har akkurat fått ferdig ny struma-protokoll, så eg er litt gira på å prøve han. Vart ganske bra!

12.30 Klar for lunsj igjen. Avdelinga er heilt tom på denne tida av dagen. Dei fleste går ned på universitetet eller heim for å ete lunsj. Eg har, som den nordmannen eg er, alltid med meg mine to smurte brødskiver med ost.

12.45 Plutselig står ein av barnelegane i døra og ser lettare stressa ut. «Can you help me, I have an emergency!». Han har med seg ein 6 dagar gammal baby som har fått ein murvegg over seg, er heilt blå, og pustar nesten ikkje. CT viser deformert skalle og store blødningar. Eg blir litt sett ut.

15.00 To pasientar som var på CT for nokre veker sidan, kjem for å etterlysa CT-svaret. Eg klarer å lokalisere tilvisingane og ein av dei to radiologane. Han lovar å få svara ferdige innan ein times tid. Pasientane er fornøgde, og set seg og ventar.

15.05 Straumen går. Ikkje uvanleg med spenningsvariasjonar, eller at straumen går i avdelinga, men denne gongen vert det heilt svart på heile CT-lab-en. Det betyr med andre ord at det vert vanskeleg å beskrive noko som helst, og pasientane må komme att neste dag. Får køyrt ned CT-en for å unngå at UPS-batteriet går flatt, og konkluderer med at det sannsynlegvis ikkje vert fleire undersøkingar denne dagen.

15.50 Straumen kjem tilbake, køyrer CT-en opp for å sjekke at alt er ok, så ned att for å stenge for dagen.

16.10 Ferdig på jobb! Vert henta av mannen min som er skule-/ jobbsjåfør i tillegg til at han jobbar frivillig som radiograf på formiddagane. På veg ut døra får eg høyre at nokon har funne ein container utanfor byen full av medisinsk utstyr.  Nok eit eksempel på donert utstyr frå ein eller annan stad. Dei har klart å kapre eit par kassar ultralyd-gelé. Lukke! Forbruksmateriell av absolutt alle slag er mangelvare, så slike funn er gull verde.

17.00 Vel heime! Serverer middagsrestar frå gårsdagens lunsj-besøk. Jentene grin på nasa og er misfornøgde med menyen, det vil seie alt som normalt altså. Så går resten av kvelden med til å gjera lekser. Ganske utfordrande når alt er på engelsk, så dei treng ein god del hjelp til omsetjing, og strevar litt når det skal puggast bibelvers frå gamletestamentet (akkurat der strevar me foreldre litt og).

20.30 Jenter i seng! Sjekke e-post og siste sladder på Facebook pluss skrive nokre meldingar til dei heime.

21.30 Eg hoppar i seng under myggnettingen. Biverknadene frå malariatablettane slår til igjen, og døgnrytmen er litt rar, men når ein vaknar klokka 05.00 er det greitt og legga seg halv ti. Før me legg oss må me igjennom dei faste låserutinane av dører og gitter. Rett før eg sovnar rekk eg å høyre susinga frå walkie-talkien og taktfaste steg frå militærskoa til nattevakten som går sin faste runde rundt huset.

Halve året i Malawi er alt passert, og eg innser at eg sannsynlegvis har lært meir dette halvåret enn dei 15 åra eg har jobba som radiograf i Noreg.

Her kan du lese meir om Haukeland sine prosjekt i Malawi.

Helsing Hege