Skjebner på et venterom

rbupblogg Selv med tolk kan det være vanskelig å forklare en nyankommet asylsøker eller flyktning hva den nye klientrollen som pasient innebærer. For ferske innbyggere vil deler av både somatisk og psykiatrisk helsetjeneste fremstå som lite gjenkjennbar, ispedd betydelig tvil og frykt rundt viktige bestanddeler som informasjonsdeling og taushetsplikt.

 

Av Hedwig Maria Kverneland Whyte Bogstad-Kvam, kontorleder ved transkulturelt senter, Stavanger universitetssjukehus

Min arbeidshverdag er ved Transkulturelt Senter. Vi skal bidra til at traumatiserte asylsøkere og flyktninger får et likeverdig helsetilbud, med spesielt fokus på tjenestene som ivaretar deres psykiske helse. Som kontorleder er jeg ansvarlig for å forvalte og definere velkomst, informasjonsflyt og klinikkens grenser, skriftlig og muntlig.

Det er jeg som svarer pasienter, pårørende og samarbeidende etater og instanser i telefonen. Jeg skriver brev, diktat, møter i døren, følger til busstoppet (!), passer på at tolken er på plass, trøster og passer barn ved behov. Min skranke kan senkes og heves, og jeg har fjorden og årstidene som utsikt.

rbupblogg2Andre trekker seg inn i de lune sofakrokene på venterommet. De kan synes det blir litt vel mye hav, for det er ikke mange månedene siden de selv satt i en overfylt gummibåt med skrik og bølger som overdøvet hverandre. Noen vil vente inne hos meg, noen vil vente i fred, noen kan norsk, noen har opphold og andre igjen har gått under jorden. De fleste vil ha både kaffen og kardemommeteen mye søtere enn «vi» er vant til.

Tolk, tid og tillit
Enkelte dager opplever vårt team, som består av fire behandlere og meg selv, en tks-gruppebildeoverveldende og felles følelse av å drive med «det umuliges kunst». Denne er både god og vond. Vi prøver å planlegge timer og plante håp hos papirløse vi ikke kan sende brev til eller nå per telefon. Vi deltar i ansvarsgruppemøter med stramt budsjett hva gjelder tolk, tid og tillit.

Disse dagene er likevel sammenvevd større glimt av både mestring og driv – en uskreven prosedyre om sammen å være godstog av vilje og engasjement (uten pekefinger!) for likeverdig og kultursensitiv tilnærming i helsehjelpen som tilbys. I vårt arbeid med og rundt asylsøkere- og flyktninger har vi fått en grundig drilling av rolle- og ansvarsfordelingen som skal være på plass rundt dem. Verge, fullmektig, advokat, flyktningkonsulent, saksbehandler og kontaktperson samler dokumenter i hver sin mappe, og med hvert sitt ansvar.

Det fremmede landet
I et poliklinisk behandlingsforløp innenfor psykisk helsevern tildeles asylsøkere og flyktninger en ny type klientrolle. Denne er det vanskelig å forklare hva innebærer (selv med tolk!).
For til forskjell fra de andrebilde-av-hillevagsveien-8 forløpene, der flyktningen og hans/hennes familie kan oppfatte seg som «nok en klient», kan en psykoterapeutisk relasjon til behandler i beste fall bidra til å gjøre pasientrollen til en individualiseringsprosess for den det gjelder. Et parallelt eksempel; asylintervjuer hos politiet tar også for seg menneskets individuelle livshistorie – men med helt andre mål.

Det handler om juridiske avklaringer og identitetsstadfestende, etterprøvbar og kronologisk dokumentasjon av bakgrunn, tilhørighet, fluktrute og rettigheter. For mennesker fra såkalte kollektivistiske samfunn (en etter hvert omdiskutert beskrivelse men åh-så-lett-og-ty-til i det man lager «flerkulturelle» eksempler som over) representerer dette en ny dimensjon ved helsehjehedwig-maria-kverneland-whyte-bogstad-kvamlpen i Norge, det fremmede landet.

Selv sitter jeg ikke i terapirommet der behandlingen skjer. Likevel opplever jeg å se dem godt gjennom ankomst og avskjed og i kontakt med alle mandatene rundt dem som vi fordrer et samarbeid med. De nyankomne. De langtidsboende. De små barna og de tidlig voksne ungdommene. De mange skjebnene. For til vårt venterom er det en jevn strøm. De bærer og tåler. Ikke alt bør pirkes borti, ikke alt virker mulig å fortelle, ikke alle får bli.  Det er mye sant i at det er de sterkeste som flykter, men det er like mye sannhet i at flukt og uviss venting ødelegger, splitter og skader på både kort og lang sikt. Den skaden vi etter hvert vet at selve transittiden står for skal vi også håpe på å kunne lege. Om så bare ved at nok et venterom, ved akkurat vår klinikk, til en forandring signaliserer; du er kommet til rett sted.

Hilsen Hedwig

  • Våren 2016 fullførte Hedwig Maria Kverneland Whyte Bogstad-Kvam RBUPs kontorfaglige videreutdanning del 1 og hun tar også en master i interkulturelt arbeid ved VID Misjonshøgskolen.
  • Til daglig er hun kontorleder ved Transkulturelt Senter, Stavanger universitetssjukehus
  • I blogginnlegget deler hun erfaringer fra sin arbeidshverdag ved senteret.

Hvordan snakke med ungdom om hvordan de egentlig har det?

Bloggivest_860x400_Kristin Hatløy

«Ungdommen nå til dags har aldri vært bedre» sto med store bokstaver i Stavanger Aftenblad for en tid tilbake.

Av Kristin Hatløy, psykiatrisk sykepleier, TIPS

Overskriften viste til resultater fra NOVA sin nasjonale Ungdatarapport der over 40 000 ungdomsskoleelever deltok:

  • 94 prosent svarer at de trives «nokså godt» eller «svært godt» på skolen
  • Over halvparten tror de kommer til å ta høyere utdanning
  • Tre av fire tror de kommer til å få et godt og lykkelig liv
  • 80 prosent er «litt eller svært fornøyd med mor og far»
  • 84 prosent har aldri røykt
  • 82 prosent har aldri brukt snus
  • Åtte av ti trener minst én gang i uken
  • 9 av 10 har minst én nær venn
  • To av tre er helt sikre på at de har minst én venn som de «kan stole fullstendig på og betro seg til om alt mulig»

De unge er altså i stor grad snille og veltilpasset og har det bedre enn noen gang før. Likevel er det mange som sliter. Opptil 10 prosent rapporterer om depressive symptomer. Rapporten viser at det er en klar sammenheng mellom dårlig råd i familien, rusmiddelbruk, kriminalitet, mobbing og vold.

Folkehelseinstituttet har også gjort en undersøkelse av 13-15-åringer som viser at kun 17 prosent av ungdommene med betydelige emosjonelle plager har vært i kontakt med fagpersonell for plagene.

Hva gjør vi hvis vi har en ungdom som kanskje sliter – og hva ser vi etter?

Det kan være en datter eller sønn, en elev, en venn eller nabo. Noen ganger er det andre som først legger merke til tegn på psykiske vansker. Det kan vise seg i tilbaketrekking, endret oppførsel eller skolefravær. Samtidig er ungdomstida en periode der vi endrer oss. Mange foreldre opplever at det er langt mellom de fortrolige samtalene, og spør vi hvordan ungdommene våre har det, svarer de «greit» og forsvinner bak en skjerm.

Flere voksne jeg har møtt som slet i ungdomstida forteller at det største sviket fra de voksne rundt dem var at ingen spurte hvordan de hadde det. – De må jo ha sett, eller forstått hvordan det sto til med meg. Men ingen spurte. Kanskje de ikke torde?

En kvinne fortalte meg at læreren en gang hadde spurt hvordan det sto til hjemme. Hun ble så perpleks at hun svarte «greit» selv om det var blank løgn. Hun tenkte at neste gang læreren spør, da skal jeg fortelle hvordan jeg egentlig har det, men læreren spurte aldri igjen.

Psykologspesialist Svein Øverland har laget en oppskrift på «bekymringssamtalen». Han gjorde det på oppfordring fra lærere som et hjelpemiddel for å tørre å spørre. Her er den:

Bekymringssamtalen:

  • Velg tid og sted
  • Si at du er bekymret
  • Si hva du er bekymret for
  • Si hva du bygger det på
  • Si at du kan ta feil
  • Ti stille!

Dersom svaret er JA:

  • Gi respekt
  • Ikke lov for mye
  • Finn støttepersoner
  • Tenk kortsiktig og langsiktig
  • Gjør noe konkret

Dersom svaret er NEI :

  • Si at du er fremdeles bekymret
  • Avslutt samtalen
  • Si at du vil ta kontakt igjen
  • Si at du håper han/hun vil ta kontakt før det
  • Sist, men ikke minst: Gi bare råd når noen ber om det, eller etter at du har spurt om de vil ha det, og de har svart JA TAKK.

Les også:

 

Hilsen Kristin

Livsviktig kommunikasjon

Bloggivest_860x400_Ineke_HogenEsch

Av Ineke HogenEsch, overlege og seksjonsleiar nevrologisk seksjon, Helse Fonna

Visste du at den saka du delte på Facebook truleg har redda liv? Du veit, den med bildet av han som prøver å smile, men har heilt skeivt ansikt. Dei siste åra har vi i sjukehusa på Vestlandet gjort ein ekstra innsats for å auke kunnskapen om symptom på hjerneslag, og at du alltid skal ringje 113 ved mistanke om hjerneslag. Eitt av tiltaka har vore omfattande informasjonskampanjar, mellom anna i sosiale medium.

Vi kan med glede melde at den livsviktige bodskapen har nådd fram.

Auka kunnskap gir betre behandling
Ein studie i Helse Vest viser at 50 prosent fleire blei behandla etter hjerneslagkampanjen vår i mai 2014. I studien dokumenterer førsteforfattar Rajiv Advani ved Stavanger universitetssjukehus ein auke i trombolysebruk og ein auke i mistenkte tilfelle av slag.

  • Før kampanjen registrerte sjukehusa på Vestlandet 37,3 pasientar med mistanke om hjerneslag i månaden. Etter kampanjen var talet 72,8.
  • Før kampanjen fekk 7,3 pasientar i månaden den anbefalte behandlinga trombolyse. Dette auka til 11,3 pasientar i månaden etterpå.

Trombolyse er ei medisinsk behandling som kan løyse opp blodproppen i hjernen. Det er avgjerande å komme raskt til sjukehus for å få effekt av denne behandlinga, det er derfor du skal ringje 113.

Bring kunnskapen vidare

For oss som til dagleg arbeider med slagpasientar, er det givande å sjå korleis samarbeid internt i sjukehusa og med innbyggjarane gir resultat. I Helse Fonna har vi auka talet på trombolysebehandlingar frå 12 prosent i 2012 til ein topp på 21,2 prosent i 2014. Undersøkingar viser òg at 50 prosent av dei som bur i vårt område, har fått med seg hjerneslagskampanjen, har lært seg symptoma og veit at dei skal ringe 113. Dette reknar eg ikkje som ein tilfeldig samanheng. I eit godt samarbeid med kommunikasjonseininga vår har vi nådd ut med bodskap i aviser og fjernsyn, i sosiale medium, på kjøpesenter, fotballkamp og i kommunestyrer for å nemne noko.

Innsatsen løner seg i form av betra pasientbehandling, til riktig tid. For den enkelte pasient kan vi berre ane forskjellen på å kunne spasere heim frå sjukehuset i staden for å bli trilla til vidare pleie.

Dei gode resultata inspirerer oss til vidare arbeid. Når vi og du deler kunnskap om hjerneslag, kan vi redde liv og redusere skadeomfanget for dei som får hjerneslag. Få med deg den livsviktige kunnskapen, og del han med dei du bryr deg om.

Helsing Ineke

Vi bygger for framtida

skisser-haugesund-sjukehus-1_860x400

Å bygge nytt sjukehus er viktig for pasientane, for oss som arbeider her og for samfunnet vi bur i. Sjukehusa skapar sterk identitet.

Av Olav Klausen, administrerande direktør i Helse Fonna HF

Styret i Helse Vest RHF vedtok 4. mai  år at sjukehuset i Haugesund skal byggast ut mot vest og strekke seg ytterlegare mot havet, slik som Helse Fonna gjorde eit liknadne vedtak i april. Dagens areal ved sjukehuset skal fram mot 2032 nær doblast, og det vil bli lagt til rette for fortsatt god pasientbehandling. Meir enn hundre medarbeidarar har deltatt i arbeidet med å teikne framtidas sjukehus i Haugesund.

Det er kjekt å få vere med på ei reise kor ein kan utvikle sjukehusa for pasientar og medarbeidarar. Medan vi i Haugesund kan sjå ut på ei maritim næring i krapp sjø er det ein tryggleik å vite at vi kan utvikle oss og skape arbeidsplassar for langt fleire enn dei som til dagleg går i kvitt. Ved å utvikle sjukehusbygga våre skapar vi òg tryggleik for arbeidsplassar. Alle helseføretaka på Vestlandet har konkrete planar om nye sjukehusbygg dei næraste åra.

For å sikre sysselsetting lokalt er det tildelt sysselsettingsmidlar via Helse Vest. Desse pengane blir i Helse Fonna brukt til å oppgradere Stord sjukehus, eit arbeid som er i gang.

I Haugesund er det planar om å bygge 30.000 kvadratmeter fordelt på to byggetrinn. Bygget som er teikna legg til rette for standardisering, elastisitet og fleksibilitet. Det vil seie at ein raskt kan endre bruken av bygget etter kvart som behov blir endra. Eg sluttar aldri å bli imponert over kor sterke endringsagentar brukarane er, og korleis dei får oss til å sjå med nye auge på moglegheitene som finst.

Ser vi fram mot 2040 kan vi vere heilt sikre på at både behova og samfunnet vil endre seg. Det viktigaste er at vi lærer av kvarandre, og saman skapar felles tryggleik for helsa vår og samfunnet vi bur i. Då vinn vi alle.

Helsing
Olav Klausen

Bloggivest_860x400_Olav_Klausen

Kan det gå tomt for viktig medisin?

Bloggivest_860x400_Christer_B_Frantzen

Ved nokre høve kan det bli mangel på medisin. Korfor hender det og korleis sørgjer Sjukehusapoteka Vest for at sjukehusa på Vestlandet får dei legemidla dei treng til ein kvar tid?

Medisinar er eit av dei viktigaste verktøya helsetenesta har for å gjere folk friske, lindre sjukdom og betre livskvalitet. Anten det er snakk om antibiotika, hjarte- eller kreftmedisin, så kan medisinen for nokre av oss bety eit skilje mellom liv og død. For oss som arbeider for å verne om liv og helse er det såleis eit mål at alle pasientar til ei kvar tid skal få best mogleg behandling, og ein naturleg del av dette er stabil og god tilgjenge på medisinar.

Auke i mangelsituasjonar
Dei siste åra har det i følgje Statens Legemiddelverk vore ein auke i talet på mangelsituasjonar som følgje av svikt i levering frå produsent av legemiddel frå 34 i 2008 til over 140 i 2015. Marknaden for legemiddel er global og tilgjenge er avhengig av ei rekkje faktorar. Først av alt kan oppbløming av sjukdom eller endring i behandling for ei gruppe pasientar ge auke i etterspurnad som tømer lagra før produsenten rekk å lage ny forsyning.

Samstundes har utviklinga i legemiddelindustrien gjort at det i liten grad blir lagra legemiddel eller råvare til beredskapsføremål hos produsentane. Fabrikkane som lagar medisinar, er høgt spesialiserte anlegg med strenge krav til kvalitet som det ofte berre finst eitt av i verda for kvar sort. Om desse anlegga må stenge produksjonen, til dømes på grunn av skade på bygg, mangel på råvare, eller etter tilsyn, kan lagra fort gå tomme.

Tiltak for å tryggje levering
Sjukehusapoteka Vest er eigd av Helse Vest og leverer medisinar til sjukehusa i regionen. Utfordringane med tilgjenge på medisin blir møtt på fleire vis. Legemiddelgrossistane har plikt til å levere legemiddel i løpet av 24 timar. Regionhelseføretaka og sjukehusapoteka i Noreg styrkjer no nasjonalt samarbeid for å førebyggje svikt i leveringa av legemiddel gjennom å etablere eining ved Oslo universitetssjukehus.

Eininga skal mellom anna følgje med på utviklinga av leveringssituasjonen for å kunne førebyggje at svikt i levering utviklar seg til alvorleg mangel. Farmasøytar og legar samarbeider om vurderinga og om det er nødvendig å setje i verk tiltak. Erfaring frå mangelsituasjonar dei siste åra viser at det er viktig å reagere raskt og involvere dei aktuelle fagmiljøa slik at dei får tid til å områ seg og finne gode alternativ.

Ved alvorlege mangeltilfelle kan det vere aktuelt å gå over til andre medisinar med tilsvarande verknad. Ved nokre tilfelle kan det òg bli sett til side medisin til kritisk sjuke pasientar. I tillegg er det etablert eit nasjonalt beredskapslager for enkelte kritiske legemiddel. Sjukehusføretaka i Helse Vest og Sjukehusapoteka Vest samarbeider om lokale beredskapslager for kritiske legemiddel i vest.

Nokre pasientar kan få anna medisin som gir same verknad som andre medisinar. For andre pasientar kan situasjonen fort bli meir kritisk – det siste året (2015) har det vore mangel på fleire viktige legemiddel mellom anna for pasientar med kreft og infeksjonssjukdom. Felles innsats frå fagmiljøa i sjukehus og sjukehusapotek har så langt sørgd for at gode alternativ har vore tilgjengelege.

I tillegg til å følgje utviklinga på legemiddelmarknaden samarbeider Sjukehusapoteka Vest og sjukehusa om å ha lager av enkelte viktige legemiddel både nasjonalt og lokalt ved kvart enkelt sjukehus.

Sjukehusapoteka Vest legg stor vekt på å fylle sjukehusa sine behov for legemiddel i alle situasjonar. I samarbeid med sjukehusa skal vi arbeide kontinuerleg med å sikre pasientane best mogleg tilgang på livsviktige medisinar, og sikre at det er tydelege rutinar for prioritering ved svikt i levering og at det så langt som mogleg blir skaffa eit fullgodt alternativ.

Både sjukehus og sjukehusapotek prioriterer arbeid med å tryggje forsyning av legemiddel.

Christer Bakke Frantzen,
Konstituert sjukehusapotekar,
Sjukehusapoteket i Bergen, Sjukehusapoteka Vest HF

Derfor er Alle møter så viktig

Bloggivest_860x400_Linn_Bæra

Av Linn Bæra, leder i det regionale brukerutvalget i Helse Vest

Ikke vet du
At dine ord for alltid
synger i mitt hjerte
Dine ord
på en vanlig ettermiddag
da og nå
fyller meg.

Helsetjenesten i dag skal være pasientens helsetjeneste. Hva ligger egentlig i dette begrepet? Hvordan bygger vi pasientenes helsetjeneste?

Når jeg jobber med store tema liker jeg å finne frem til kjernen, hva handler dette egentlig om? Dersom helsetjenesten skal være bygget på pasientens behov mener jeg at kvalitet, tilgjengelighet og det gode møtet må være kjernen i helsetjenesten. Felles for disse er tid. Hjelp til rett tid. Nok tid til å hjelpe. Godt anvendt tid.

Alle møter-programmet i Helse Vest består av flere store prosjekter som legger til rette for det vi alle ønsker i helsetjenesten, som helsepersonell, pasient eller pårørende: nemlig tid. Som lege; nok tid til den enkelte pasient og som pasient; at du får tid (time) ved behov og nok (åpnings)tid til å få svar når du har spørsmål.

Som pasient- og pårørenderepresentant i helsetjenesten er det både spennende og viktig å følge med på disse prosjektene og se på hvordan de styrker pasientens helsetjeneste. Alle møter handler om mer enn at det er viktig at vi møter til timen vår. Prosjektets oppgaver påvirker kjernen i pasientens helsetjeneste:

Kvalitet handler om både overlevelse og opplevelse. Helse Vest skal sørge for rett behandling til rett tid for den enkelte. Her er Alle møter sentral for å få ned ventetiden på poliklinikken og for å gi pasientene en bedre opplevelse. Bedre organisering og langtidsplanlegging i poliklinikk gir bedre flyt og mindre stressbelastning for helsepersonellet og muliggjør det gode møtet.

Tilgjengelighet handler selvsagt om at de nødvendige helsetjenestene er innen rekkevidde, men i tillegg handler det om at vi som pasienter og pårørende opplever helsetjenesten som forståelig og at vi har mulighet til å få svar på det vi lurer på. Bedre pasientkommunikasjon muliggjør og fremmer tilgjengelighet ved mer brukervennlig kommunikasjon i brev, på vestlandspasienten.no, sms-varsel og ikke minst ved å gjøre telefontid lik åpningstid, slik at vi kan få informasjon og nå fram når vi trenger det.

På denne måten legger Alle møter til rette for det gode møtet. Enten det er brevet i posten, samtalen i skranken eller inne hos legen. I det gode møtet føler pasient og pårørende seg sett, hørt og ivaretatt. I det gode møtet er det tid til både de relevante blodprøvene og til den gode samtalen. Det gode møtet gir styrke i de vanskelige stundene. Som ung pasient opplevde jeg det gode møtet og det var med å gi meg motet til å ta kampen.

Ha en fin dag!

Hilsen Linn

Hvilken plass har rus i julen din?

Bloggivest_860x400_Thomas_S_Svendsen

 

 

 

 

 

 

Av Thomas Solgård Svendsen, forsker i Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforskning (KORFOR)

Ferier og høytider er ofte etterlengtede avbrekk fra hverdagen. Forhåpentligvis kan du senke skuldrene og ta deg tid til å puste ut.

En pause fra det vante er godt. Mange gleder seg til høytiden som står foran oss, der gode lukter, en spesiell stemning og kanskje noen snøfnugg møter oss. Hvilken plass har rusen i dine avbrekk? Grunnen til at jeg stiller spørsmålet, handler ikke om at vi ikke skal ha lov til å bruke for eksempel alkohol når vi har fri fra jobb. En god juleøl er for mange ikke å forakte. 1000-kronersspørsmålet er om de som ruser seg, greier å holde seg innenfor de berømte grensene? Neste spørsmål blir da selvfølgelig: Hvilke grenser, og hvor går disse?

I Norge i dag kan vi lese om at unge mennesker bruker stadig mindre alkohol. Det samme gjelder ikke voksne og eldre innbyggere, her drikkes det stadig mer. Faktisk drikker norske innbyggere like mye i dag som rett før forbudstiden mot alkohol rundt 1920. Så kan man si som den godslige politikeren i Sandnes sa, da spørsmålet om skjenketider kom opp: «De må vel få lov te å kosa seg»? Og det skal vi absolutt! Spørsmålet blir igjen: Hvor går grensen mellom kos for din del, og stress for dem som er rundt deg?

Julen er en fin tid for mange, og vi er kanskje flinkere til å ta vare på, og se andre, i denne tiden. Når hverdagen kommer, da har vi kanskje en tendens til å rette blikket litt innover igjen. Kan vi gjøre noe for å holde på dette fokuset til dem som er rundt oss både i julen og i hverdagen ellers? Slik som alkovett-organisasjonen AV-OG-TIL helt glimrende snudde på fokuset vårt i kampanjen «Hvor mange glass tåler barnet ditt»?

Jeg tror dette skal være KORFOR sitt julebudskap til dere som leser dette: Senk skuldrene, og ta deg tid til å puste ut. Kos deg med den spesielle stemningen. Ta med deg det gode fokuset på andre mennesker, også når julen går mot slutten. Da er det lettere å se hvor mange glass de rundt deg, tåler også. God jul!

Hilsen Thomas

Les gjerne mer på bloggen min eller Facebooksiden: Rusmiddelforskning og avhengighet