Avtrykk frå mangeårig satsing på rusfeltet

Bloggivest_860x400_Brita_Mauritzen_Næss

Av Brita Mauritzen Næss, rådgivar tverrfagleg spesialisert rusbehandling, Helse Vest

Har du høyrt politikarar over fleire år seie at menneske med rusproblem skal få betre hjelp eller raskare tilgang på hjelpen dei ønskjer? Du har kanskje fått med deg at fleire hundretals millionar kroner er blitt løyvde for å få til nettopp dette. Så, kva er status på styrkinga av rusfeltet?

Hovudmåla i oppdraget til Helse Vest frå Bent Høie er å:

  1. Redusere unødvendig venting og variasjon i kapasitetsutnyttinga
  2. Prioritere psykisk helsevern og tverrfagleg spesialisert rusbehandling
  3. Betre kvalitet og pasienttryggleik

Rusområdet, eller tverrfagleg spesialisert rusbehandling (TSB), vil eg frimodig seie er «innanfor» på alle desse områda i Helse Vest.

Tre gonger så mange behandlingsplassar
Til eksempel har talet på behandlingsplasser auka nesten tre gonger frå 131 døgnplassar i 2004, til 361 døgnplassar i 2016. Talet på polikliniske konsultasjonar har auka nesten fem gonger frå 30 466 konsultasjonar i 2004, til 143 672 konsultasjonar i 2015.

Auken i kapasitet har både redusert ventetidene for behandling og gjort utbygginga av betre tenester mogleg. Særleg er det lagt vekt på eit meir differensiert behandlingstilbod som kan støtte opp om pasienten sine behov i ulike fasar i eit behandlingsforløp, anten det er oppsøkande hjelp i heimen, utgreiing, kartlegging, eller døgntilbod av ulik varigheit.

Mindre ventetid innanfor rusfeltet
Sidan 2010 har ventetida på behandlingstenester innanfor TSB blitt redusert med nesten 50 dagar i Helse Vest, frå 86 dagar i 2010 til 37 dagar i januar 2016. Helse Vest har óg den lågaste gjennomsnittlege ventetida i landet innanfor TSB (frå å ha den lengste ventetida i i 2010!).

Private leverandørar med avtale med Helse Vest (åtte behandlingstilbod fordelt på sju leverandørar) står for ein stor del av behandlinga i regionen, omlag 60 prosent av all døgnbehandling og omlag 25 prosent av all poliklinisk aktivitet i 2015.

Beste standard kjem av gode tiltak
I kjølvatnet av reformane i helseføretaka og på rusfeltet i starten av 2000-tallet har det vakse fram beste standard av behandling på fleire fagområde, også TSB. Først og fremst i form av faglege retningslinjer følgt av ulike former for kunnskapsbasert behandling, kvalitetsregister for behandling og nå i desse dagar pakkeforløp. Pakkeforløp gir god planlegging, og du veit kva du kan kan vente deg av behandlinga.

For TSB er det utarbeidd fem nasjonale faglege retningslinjer. Det er gjennomført brukarerfaringsundersøkingar i døgneiningar som har resultert i tre nasjonale kvalitetsindikatorar på TSB som skal følgjast opp. Det er oppretta to nasjonale kompetansetenester og fleire forskingsmiljø, blant anna vårt eige i Helse Vest, Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforsking i Helse Vest (KORFOR). Det er også etablert ein spesialitet for legar i rus- og avhengigheitsmedisin.

Det er eit mål i Nasjonal helse- og sykehusplan (2016-2019) at eit kvalitetsregister innanfor rusfeltet blir etablert, og vårt eige kompetansesenter, KORFOR, er godt i gang med nettopp å utvikle eit slikt register.

«Pasientens helseteneste»

Denne nasjonale satsinga på rusfeltet har også ført med seg ei satsing regionalt og lokalt ved kvart føretak og private leverandørar med lokale kvalitetsutviklingsprosjekt og vektlegging av betre kvalitet i tenesta.

Stikkord for styrking av kvaliteten er meir reell brukarmedverknad, betre heilskap, meir fleksibilitet og «skreddarsøm» i behandlingstilboda, betre samhandling og kontinuitet, pasienten si helseteneste!

Men kven er pasienten?

  • Vi veit at hovedtyngden av pasientane er i alderen 30-49 år, at delen av yngre i behandling blir redusert, mens dei eldre aldersgruppene aukar.
  • Vi veit at omlag to tredjedelar av pasientane i rusbehandling også har problem med den psykiske helsa.
  • Vi veit at om lag fire av ti innlagt i døgneining i 2015 hadde alvorlege somatiske lidingar.
  • Vi veit også at pasientar med alvorleg psykiske lidingar lever 15 – 20 år kortare enn normalbefolkninga.
  • Vi veit at omlag ein femdel av dei med alvorleg misbruk av dei tyngste rusmidla, også slit med å halde på bustaden og å betale rekningar.

Det er derfor kvalitet i rusbehandlinga så mykje handlar om at behandlinga må tilpassast den enkelte pasienten sin situasjon og at ein må spele på samarbeidspartnarar når det trengst.

Tverrfagleg samarbeid
Det slår meg som heilt typisk for TSB at dette feltet dei siste åra har utvikla ein skog med nettverk og samhandlingsarenaar på tvers av fag og sektorar. Eksempla er mange, det er samarbeid med kommunar, NAV-kontor, ungdomsskular, barnevern, kriminalomsorg, Husbanken, fastlegar og pårørendeorgansiasjonar. For ikkje å snakke om samhandlinga internt, mellom psykisk helsevern og TSB og somatiske einingar. Samhandlinga er ikkje eit mål i seg sjølv, men eit verkemiddel for meir koordinert og heilskapleg behandling og tilbod til pasienten.

Eg ser også ein klar kulturendring i tenesta der helseføretaka tilset likemenn, menneske med eigen erfaring frå hjelpeapparatet, som eit supplement til dei profesjonelle hjelparane. Ofte kan ein likemann fungere som ein rollemodell for at det er mogleg å bli frisk, og kan stå fram som ein formidlar av håp for pasientane. TSB samhandlar også med brukarorganisasjonar og har som mål å skape reell brukarmedverknad i tilboda.

Men vi stoppar ikkje her. Ein opptrappingsplan for rusfeltet, med tilhøyrande 2,4 milliardar kroner, blei vedteken i Stortinget i april 2016. Helse Vest vil vidareutvikle kvaliteten i tenestetilbod til menneske med rusproblem, og det får vi best til saman med andre aktørar og helst av alt, med pasienten sjølv!

Døme på kvalitetsutviklingsprosjekt og samhandlingsarena

Helsing Brita

Hvilken plass har rus i julen din?

Bloggivest_860x400_Thomas_S_Svendsen

 

 

 

 

 

 

Av Thomas Solgård Svendsen, forsker i Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforskning (KORFOR)

Ferier og høytider er ofte etterlengtede avbrekk fra hverdagen. Forhåpentligvis kan du senke skuldrene og ta deg tid til å puste ut.

En pause fra det vante er godt. Mange gleder seg til høytiden som står foran oss, der gode lukter, en spesiell stemning og kanskje noen snøfnugg møter oss. Hvilken plass har rusen i dine avbrekk? Grunnen til at jeg stiller spørsmålet, handler ikke om at vi ikke skal ha lov til å bruke for eksempel alkohol når vi har fri fra jobb. En god juleøl er for mange ikke å forakte. 1000-kronersspørsmålet er om de som ruser seg, greier å holde seg innenfor de berømte grensene? Neste spørsmål blir da selvfølgelig: Hvilke grenser, og hvor går disse?

I Norge i dag kan vi lese om at unge mennesker bruker stadig mindre alkohol. Det samme gjelder ikke voksne og eldre innbyggere, her drikkes det stadig mer. Faktisk drikker norske innbyggere like mye i dag som rett før forbudstiden mot alkohol rundt 1920. Så kan man si som den godslige politikeren i Sandnes sa, da spørsmålet om skjenketider kom opp: «De må vel få lov te å kosa seg»? Og det skal vi absolutt! Spørsmålet blir igjen: Hvor går grensen mellom kos for din del, og stress for dem som er rundt deg?

Julen er en fin tid for mange, og vi er kanskje flinkere til å ta vare på, og se andre, i denne tiden. Når hverdagen kommer, da har vi kanskje en tendens til å rette blikket litt innover igjen. Kan vi gjøre noe for å holde på dette fokuset til dem som er rundt oss både i julen og i hverdagen ellers? Slik som alkovett-organisasjonen AV-OG-TIL helt glimrende snudde på fokuset vårt i kampanjen «Hvor mange glass tåler barnet ditt»?

Jeg tror dette skal være KORFOR sitt julebudskap til dere som leser dette: Senk skuldrene, og ta deg tid til å puste ut. Kos deg med den spesielle stemningen. Ta med deg det gode fokuset på andre mennesker, også når julen går mot slutten. Da er det lettere å se hvor mange glass de rundt deg, tåler også. God jul!

Hilsen Thomas

Les gjerne mer på bloggen min eller Facebooksiden: Rusmiddelforskning og avhengighet

Faguttrykk er ingen ressurs for god kommunikasjon

Bloggivest_860x400_Nina_kristiansen

 

 

 

 

 

 

Av gjesteblogger Nina Kristiansen, redaktør forskning.no. Foto: Erik Norrud.

Når vi er 19 år og ferdig med videregående skole, går vi hver våre veier. Vi går inn i utdanninger og yrker som gir oss nytt språk og nye ferdigheter. Det tar oss ikke lang tid å lære de nye ordene og rutinene – i fellesskap med andre som går samme veien. Det tar oss kort tid å tilegne oss et fagspråk som våre gamle venner ikke lenger forstår.

En murersvenn bruker rettholt og gjenkjenner saltutslag. En ung maler snakker om seis og filsing. En sykepleierstudent håndterer ord som GCS, pulpitt og bronkoskopi.

Fagspråk er spesialspråk for de innvidde. Det er også veldig praktisk. I stedet for å si ”en undersøkelse av tykktarmen der legen bruker en bøyelig slange med et bittelite videokamera i enden som viser innsiden av tarmen på en tv-skjerm”, så fanger ordet ”koloskopi” opp hele prosedyren. Vel og merke for dem som har lært seg begrepet.

Lett å føle seg dum i møtet med fagspråk
Fagspråk brukes av de som er utdannet i eller praktiserer faget. De er fulle av spesialord og begreper, og er ofte langt fra hverdagsspråket. De fleste av oss kan bare vårt eget fags språk.

Men om du en gang i livet pusser opp et hus eller om du får tarmkreft, vil du møte fagfolket. Da må du lære deg deres språk. Enten fordi de er enspråklige eller fordi du er interessert og villig.

Det er en stor utfordring å møte enspråklige fagfolk. Du føler deg ganske dum der du står på verkstedet og blir fortalt at det koster mange tusen å fikse noe på bilen din som du ikke klarer å forstå hva er. Det er ikke bedre på legekontoret.

Vi glemmer det meste av det legen sier
En nederlandsk studie fra 2003 viste at de fleste av oss glemmer opp til 80 prosent av det legen har fortalt oss, så fort vi forlater legekontoret. Nesten halvparten av informasjonen vi faktisk får med seg, husker vi feil. Og jo engsteligere eller sykere vi er, jo mindre forstår og husker vi.

En av grunnene til denne miserable situasjonen er språket legen bruker – at hun bruker fagspråket sitt, de vanskelige medisinske uttrykkene.

Et annet problem er når pasientene snakker om sine livskriser, redsler og engstelse og det blir oversatt av helsearbeiderne til medisinske tilstander som de snakker om på sitt eget språk. Det viser en norsk studie fra 2011.

Leger får bedre resultater når de kommuniserer godt. De får lettere pasientene til å endre på uvaner og leve sunnere, viser en norsk studie fra 2012.

Og det går framover. Kommunikasjonstrening for helsearbeidere både i utdanning og i arbeid er i utvikling og blir bedre. God kommunikasjon handler jo om mer enn fagspråk, men også om det.

Likeverdig kommunikasjon
Å tilpasse språket vårt til de vi snakker med, gjør vi hver dag. Vi snakker enklere til et barn og en som kan dårlig norsk, enn vi gjør til en kollega. Det handler om at vi ønsker å nå ut og fram. Og det handler om likeverdighet.

Men det er forbløffende mange forskere og andre fagfolk som ikke firer på fremmedspråket i møtet med alle oss andre. De snakker i vei på sitt språk og forventer at vi skal forstå. Behovet for presisjon er argumentet, latskap kan være årsaken.

Når vi forstår bare sånn noenlunde
For oss som jobber i forskningsjournalistikken, er språket det største hinderet. Forskernes fagtunge, presise språk er ikke forståelig for lesere og lyttere, og ofte heller ikke for oss journalister.

Alt for ofte ser jeg artikler i mediene om forskning, der jeg tenker: her kan ikke journalisten ha forstått det hun selv skriver. For det er lett å gi opp. Eller tenke at det sikkert bare er meg som ikke forstår, leserne forstår sikkert.

Jeg tror ikke det. For alt for mange av oss aksepterer at vi ikke forstår alt, vi godtar 70-80 prosent forståelse av faguttrykk.

Mange ord hører vi ofte, men vet bare sånn noenlunde hva betyr. For hva betyr egentlig kognitiv? Jo, det har noe med hvordan vi tenker og hvordan hjernen vår virker. Er det ikke? Og fysiologi – det er vel det samme som kroppen? Og diskurs, som samfunnsviterne er så glad i, det betyr vel diskusjon, eller i alle fall nesten det? Og verre blir det når to helt forståelige ord blir satt sammen til ett og får en ny og helt spesifikk faglig betydning. Som praksiskunnskap og innovasjonssystem.

Som journalist synes jeg ikke det er ok om leserne mine forstår 75 prosent av det jeg skriver. Da har jeg gjort en dårlig jobb. Som mor ville jeg synes det var katastrofalt om barna mine kun forsto 75 prosent av mine beskjeder.

Ett faguttrykk per gang
Når jeg holder skrivekurs for forskere, sier jeg at maks antall faguttrykk i en artikkel eller kronikk er ett – 1 – bare ett. Det blir de gjerne litt fortvilet av, men det er en god øvelse. Det gjør at de må tenke over hvilke faguttrykk som faktisk er nødvendig, og hvilke som kan sløyfes.

Og det handler i grunn om øvelse. Med trening og vilje går det fint an å finne fram til gode hverdagslige ord og setninger som forklarer faguttrykkene bedre, som gir full forståelse.

Det handler også om å velge flerspråklighet. At vi velger å bruke faguttrykkene våre bare i samtale med de som kan dem og de som må lære dem.

Enspråklighet er ingen ressurs om du vil komme deg helt ut og helt fram.

Nina Kristiansen

Alkoholproblem?

Bilete av Sverre Nesvåg, Forskingsleiar ved Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforsking (KORFOR) i Helse VestSnakk tydeleg og direkte til den det gjeld.

Av Sverre Nesvåg, forskingsleiar ved Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforsking (KORFOR) i Helse Vest

Hadde du likt at éin av dine næraste midt under ein fest stansa ved sida av deg og sa ganske klårt og tydeleg frå: – No! No drikk du for mykje!

Eg er ikkje i tvil. Direkte språk er det beste. Folk toler stort sett å høyre den usminka sanninga. Det er mi erfaring at om ein skal nå fram med ein så spesiell bodskap som at nokon drikk for mykje, må det seiast klårt og direkte, der og når det skjer.

Høgt alkoholbruk er sjølvsagt aldri bra. Ikkje for helsa, og ikkje for noko anna, heller. Men verkeleg problematisk blir det først når eit høgt forbruk kjem i tillegg til andre risikofaktorar. Det kan vere fysiske eller psykiske helseproblem, erfaringar frå ein vond oppvekst eller ei livskrise som til dømes ei skilsmisse eller tap av jobb.

Om me veit og er heilt ærlege med oss sjølve om kor mykje, korleis og kvifor me drikk alkohol, og veit at drikking inneber ein viss risiko – med andre ord: om me har kontroll med eigne vanar – først då kan me senke skuldrene og nyte alkohol med godt samvit.

Eg er ikkje redd for å utfordre etablerte sanningar og kjappe medieutspel. Men eg har det som ein fast regel at når eg uttaler meg så skal det vere kunnskapsbasert. Alkohol er eit område der ein veit mykje om skadar og verknader, og om kva som nyttar og ikkje nyttar når ein skal skape gode haldningar. Eg meiner mellom anna at det ikkje bør omsetjast alkohol på ein idrettsarena. Når alkoholservering no gjer sitt inntog på norske fotballstadionar, er det til sjuande og siste berre eitt argument som har fått gjennomslag: pengar.

Eg meiner at alkoholservering på idrettsarenaer bryt ned etablerte haldningar til kvar og kor lenge ein kan selje øl. Når fotballarenaer serverer øl, når opningstidene blir utvida og tilgangen til alkohol blir så omfattande, senkar det terskelen for å drikke. Når vi veit at stadig fleire drikk, når vi veit at nordmenn – sjølv om drikkevanane har endra seg – stadig drikk mykje meir enn andre europearar kvar gong dei drikk, og når vi òg veit at altfor mange arbeidsdagar går tapt i bakrus, då bør vi setje strek, meiner eg.

På mange måtar er alkohol ein slags risikosport, men dei fleste er lite flinke til å sjå seg sjølve i eit slikt bilete. Mange tenkjer seg at omgang med alkohol er eit spørsmål om å ha full kontroll eller å vere alkoholikar. Eit slikt utgangspunkt er feil, og situasjonen blir fort radikalt forverra når ein hamnar i ein problematisk situasjon i ekteskapet, på jobben eller andre viktige arenaer. Då tyr ein ofte for lett til ein drink og trur at det hjelper.

– Kven av oss er så i faresona? Kanskje først og fremst dei som finn støtte for å drikke ofte og mykje. Dei som stoler på at ein berre kan telje såkalla einingar per dag – dei som trur at grensa går ved kor mykje du og kroppen din kan tole.
Slik er det ikkje. Kva som er forsvarleg omgang med alkohol, er svært individuelt. Ein kan ikkje lage ei offisiell oppskrift på kor mykje den enkelte kan drikke. I haldningsarbeidet knyter eg drikking til sunn eller usunn omgang med alkohol.

Når du får dårleg søvn, når du blir uvel, når du ikkje stiller på jobb, og når du stadig oftare kjenner på magevondt og liknande, då er kroppen i ubalanse. Då har du ikkje den same kontrollen lenger. Og akkurat det er eit sårt punkt for mange av oss– å ikkje ha kontroll. Då må me i helsevesenet kunne gi gode råd om korleis ein kan styrkje kontrollen og endre eigne alkoholvanar.

Sverre Nesvåg