Snoking i barn sine journalar?

Alle pasientar har rett til innsyn i eigen journal. Foreldre har rett til innsyn i journal for sine barn. Det finst unntak og dei må ivaretakast i sjukehusa, enten journalen er på papir eller tilgjengeleg digitalt.

Av Pål Iden, assisterande fagdirektør, Helse Vest RHF

NRK slo stort opp 29. november at foreldre har tilgang til barn sin journal. Uttrykk som snoke og surfe i journalar blei brukt, og saka mistenkeliggjorde at informasjon var tilgjengeleg digitalt. Det blei skapt eit inntrykk av det ikkje er trygt at foreldre kan lese på internett kva barna deira har snakka med behandlaren om. Noko av det som kom fram er direkte feil. Anna er misvisande.

Alle pasientar har rett til innsyn i sin journal
Pasientar har rett til innsyn i eigen journal, jamfør Pasient- og brukarrettslova §5-1. Denne retten har vi hatt sidan 1977, og retten har blitt ivareteken ved at pasientar tar skriftleg kontakt med sjukehuset og ber om innsyn i journalen sin. Foreldre har på lik linje rett til innsyn i journal for barn under 12 år, som ein del av foreldreansvaret (Pasient- og brukarrettslova §3-4). Det blir derfor heilt feil å seie at foreldre snokar i barna sin journal, som var eit uttrykk brukt fleire gonger i Dagsnytt 18 denne dagen.

Normalt er foreldre til støtte for barnet sitt under sjukdom, og foreldre sitt innsyn i barnet sin journal støttar opp om viktig medverknad i behandlinga, frå barnet sjølv og familien. Men det kan finnast unntak frå dette, og vi må ha rutinar som tek omsyn til barnet også i dei tilfella der involvering av foreldra ikkje er til beste for barnet.

Pasientens helseteneste
I Helse Vest er vi klare på at det er pasienten si helseteneste vi driv. Eit bidrag til dette er å gi pasientane elektronisk lesetilgang til utvalde journaldokument. Denne moglegheita til å lese sin eigen journal på nett bidreg til å gjere det enklare for pasientar å vere delaktige i eiga helse og behandling. Dette gjeld også for foreldra si moglegheit til å følgje opp eigne barn gjennom sjukdom og behandling.

Helse Vest skil ikkje mellom psykiatri og somatikk i handtering av journaldokument. Før innføringa av journal på nett i 2016 blei det gjort ei grundig vurdering, og rutinar blei utarbeidde for tilfelle der innsyn i journaldokument, frå pasienten sjølv eller foreldra, ikkje er tilrådeleg.

Det er eit viktig prinsipp at kvart enkelt  journaldokument som blir tilgjengeleg via nettløysinga på helsenorge.no, må godkjennast for dette av behandlaren. Dette skal skje i tett dialog med pasienten sjølv, også om pasienten er eit barn.

Det beste for barnet er alltid viktigast
Sjølv om dei med foreldreansvar for barn under 12 år nærmast har ein ubetinga rett til innsyn i barnet sin journal, finst det likevel tilfelle der barn og foreldre ikkje har samanfallande interesser og innsyn ikkje skal givast, enten til ein av foreldra eller til begge. I desse tilfella vil omsynet til barnet sitt beste gå føre ein forelder sin rett til innsyn i barnet sin journal. Dette har Helse Vest tatt høgde for i si løysing med elektronisk visning av journaldokument på nett. Det betyr at behandlar, kvar gong han godkjenner eit journalnotat, må vurdere om det er forsvarleg å gjere informasjonen tilgjengeleg elektronisk.

Helsepersonell vil alltid ha eit sjølvstendig ansvar for å yte forsvarleg helsehjelp og ivareta pasienten/barnet sine behov. Det gjeld også retten til å få skjerma journalopplysningar for innsyn frå foreldra. Vi driv kontinuerlig opplæring av tilsette for å tryggje dei i rolla dei har. Behandlarane må gjere  ei aktiv vurdering av kvart dokument som blir godkjent for elektronisk visning, på same måten som dei må gjere dette når foreldre ber om innsyn i journalen på papir.

Skal vere eit system for fleirtalet, men som tar omsyn til mindretalet
Enkelte  ønskjer å sperre journal for visning på nett for foreldre til barn under 12 år innanfor barne- og ungdomspsykiatrien. Det er fleire grunnar til at dette er ein dårleg idé.

Det er like mykje følsam informasjon i somatiske  barnejournalar, som i psykiatriske, for eksempel knytt til overgrep eller mishandling. Også i somatikken skriv ein ned kva barnet fortel, ikkje berre kva ein finn reint fysisk. Vurderingar knytte til om eit journalnotat er eigna for visning på nett, må gjerast også her.

Foreldre til barn med diabetes, alvorleg astma, medfødde muskelsjukdommar, kreft og så vidare, har i dag har stor nytte av journal på nett i deira løypande samarbeid med sjukehuset. Deira behov blir ikkje dekt av tradisjonelt innsyn, som er ein omstendelig prosess, som tar tid, og som ikkje kan gjerast fortløpande.

Behandling av barn kan ikkje og skal ikkje utøvast innanfor ein hemmeleg og lukka verden. Behandlaren eig heller ikkje informasjonen aleine, og skal ikkje stengje ute andre aktørar med legitimt informasjonsbehov, som foreldre og samarbeidande helsepersonell, med ansvar for barnet utanfor sjukehuset. Informasjonsdeling krev likevel alltid at det er til barnet sitt beste.

Helsing Pål

Hvordan stoppe seksuelle overgrep mot barn?

hellekleive-betanien-250pxVi voksne må dra opp rullegardinen, og orke å se.

Helle Kleive, leder for ressursenheten V27, ved Betanien Barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikk (Bup) i Bergen, www.betanien.no.

Jeg arbeider med barn og unge under 18 år som har begått seksuelle overgrep. Hos oss jobber vi med å lære disse unge hvordan de skal unngå å gjenta overgrep. For at det skal skje, må de også få et bedre liv. Derfor samarbeider vi tett med familien og mange instanser rundt den unge, blant annet skole, helsesøster og det lokale og statlige barnevernet.

I forbindelse med aksjonen «Dark Room», og politiets avsløring av pedofilinettverk på nettet, har jeg lyst til å gi litt håp til alle som kjenner på vemmelse og avmakt i kjølvannet av dette.

En tredjedel av alle seksuelle overgrep mot barn og unge blir begått av andre barn og unge. Hvis disse unge overgriperne ikke får behandling, er sjansen stor for at overgriperen fortsetter sine overgrep. Hva kan så du bidra med for å stoppe dette? Jo, du kan hjelpe til ved å våge å innse at seksuelle overgrep skjer, og at barn og ungdom faktisk kan gjøre dette.

Alle kan bidra. Hver og en av oss kan gjøre vår lille ting, som å tro på et barn når det forteller. Stole på magefølelsen din når du kjenner at «noe er galt». Vi kan tenke: La meg gjøre noe med det. La meg finne ut av dette. La meg ta vondt-i-magen-følelsen min på alvor. La meg finne ut av hva jeg kan gjøre for dette barnet.

I Helse Vest har vi noen som kan hjelpe deg med å hjelpe disse barn og unge. Barneverntjenesten koordinerer i mange kommuner såkalte tverrfaglige konsultasjonsteam og kan gi deg tid raskt for å drøfte bekymringen din. Dette er lavterskeltilbud som tar imot og gir råd til lærere, førskolelærere, helsesøstre, leger, psykologer, foreldre og andre som har mistanke om at barn er utsatt for seksuelle overgrep.

Vi må innse at overgripere finnes og at overgrep forekommer. Bare på den måten kan vi hjelpe ofrene, men også overgriperne. Gjennom å hjelpe de som begår overgrep, kan vi sørge for at overgrep ikke får fortsette.

Helle

Skjebner på et venterom

rbupblogg Selv med tolk kan det være vanskelig å forklare en nyankommet asylsøker eller flyktning hva den nye klientrollen som pasient innebærer. For ferske innbyggere vil deler av både somatisk og psykiatrisk helsetjeneste fremstå som lite gjenkjennbar, ispedd betydelig tvil og frykt rundt viktige bestanddeler som informasjonsdeling og taushetsplikt.

 

Av Hedwig Maria Kverneland Whyte Bogstad-Kvam, kontorleder ved transkulturelt senter, Stavanger universitetssjukehus

Min arbeidshverdag er ved Transkulturelt Senter. Vi skal bidra til at traumatiserte asylsøkere og flyktninger får et likeverdig helsetilbud, med spesielt fokus på tjenestene som ivaretar deres psykiske helse. Som kontorleder er jeg ansvarlig for å forvalte og definere velkomst, informasjonsflyt og klinikkens grenser, skriftlig og muntlig.

Det er jeg som svarer pasienter, pårørende og samarbeidende etater og instanser i telefonen. Jeg skriver brev, diktat, møter i døren, følger til busstoppet (!), passer på at tolken er på plass, trøster og passer barn ved behov. Min skranke kan senkes og heves, og jeg har fjorden og årstidene som utsikt.

rbupblogg2Andre trekker seg inn i de lune sofakrokene på venterommet. De kan synes det blir litt vel mye hav, for det er ikke mange månedene siden de selv satt i en overfylt gummibåt med skrik og bølger som overdøvet hverandre. Noen vil vente inne hos meg, noen vil vente i fred, noen kan norsk, noen har opphold og andre igjen har gått under jorden. De fleste vil ha både kaffen og kardemommeteen mye søtere enn «vi» er vant til.

Tolk, tid og tillit
Enkelte dager opplever vårt team, som består av fire behandlere og meg selv, en tks-gruppebildeoverveldende og felles følelse av å drive med «det umuliges kunst». Denne er både god og vond. Vi prøver å planlegge timer og plante håp hos papirløse vi ikke kan sende brev til eller nå per telefon. Vi deltar i ansvarsgruppemøter med stramt budsjett hva gjelder tolk, tid og tillit.

Disse dagene er likevel sammenvevd større glimt av både mestring og driv – en uskreven prosedyre om sammen å være godstog av vilje og engasjement (uten pekefinger!) for likeverdig og kultursensitiv tilnærming i helsehjelpen som tilbys. I vårt arbeid med og rundt asylsøkere- og flyktninger har vi fått en grundig drilling av rolle- og ansvarsfordelingen som skal være på plass rundt dem. Verge, fullmektig, advokat, flyktningkonsulent, saksbehandler og kontaktperson samler dokumenter i hver sin mappe, og med hvert sitt ansvar.

Det fremmede landet
I et poliklinisk behandlingsforløp innenfor psykisk helsevern tildeles asylsøkere og flyktninger en ny type klientrolle. Denne er det vanskelig å forklare hva innebærer (selv med tolk!).
For til forskjell fra de andrebilde-av-hillevagsveien-8 forløpene, der flyktningen og hans/hennes familie kan oppfatte seg som «nok en klient», kan en psykoterapeutisk relasjon til behandler i beste fall bidra til å gjøre pasientrollen til en individualiseringsprosess for den det gjelder. Et parallelt eksempel; asylintervjuer hos politiet tar også for seg menneskets individuelle livshistorie – men med helt andre mål.

Det handler om juridiske avklaringer og identitetsstadfestende, etterprøvbar og kronologisk dokumentasjon av bakgrunn, tilhørighet, fluktrute og rettigheter. For mennesker fra såkalte kollektivistiske samfunn (en etter hvert omdiskutert beskrivelse men åh-så-lett-og-ty-til i det man lager «flerkulturelle» eksempler som over) representerer dette en ny dimensjon ved helsehjehedwig-maria-kverneland-whyte-bogstad-kvamlpen i Norge, det fremmede landet.

Selv sitter jeg ikke i terapirommet der behandlingen skjer. Likevel opplever jeg å se dem godt gjennom ankomst og avskjed og i kontakt med alle mandatene rundt dem som vi fordrer et samarbeid med. De nyankomne. De langtidsboende. De små barna og de tidlig voksne ungdommene. De mange skjebnene. For til vårt venterom er det en jevn strøm. De bærer og tåler. Ikke alt bør pirkes borti, ikke alt virker mulig å fortelle, ikke alle får bli.  Det er mye sant i at det er de sterkeste som flykter, men det er like mye sannhet i at flukt og uviss venting ødelegger, splitter og skader på både kort og lang sikt. Den skaden vi etter hvert vet at selve transittiden står for skal vi også håpe på å kunne lege. Om så bare ved at nok et venterom, ved akkurat vår klinikk, til en forandring signaliserer; du er kommet til rett sted.

Hilsen Hedwig

  • Våren 2016 fullførte Hedwig Maria Kverneland Whyte Bogstad-Kvam RBUPs kontorfaglige videreutdanning del 1 og hun tar også en master i interkulturelt arbeid ved VID Misjonshøgskolen.
  • Til daglig er hun kontorleder ved Transkulturelt Senter, Stavanger universitetssjukehus
  • I blogginnlegget deler hun erfaringer fra sin arbeidshverdag ved senteret.

Hvilken plass har rus i julen din?

Bloggivest_860x400_Thomas_S_Svendsen

 

 

 

 

 

 

Av Thomas Solgård Svendsen, forsker i Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforskning (KORFOR)

Ferier og høytider er ofte etterlengtede avbrekk fra hverdagen. Forhåpentligvis kan du senke skuldrene og ta deg tid til å puste ut.

En pause fra det vante er godt. Mange gleder seg til høytiden som står foran oss, der gode lukter, en spesiell stemning og kanskje noen snøfnugg møter oss. Hvilken plass har rusen i dine avbrekk? Grunnen til at jeg stiller spørsmålet, handler ikke om at vi ikke skal ha lov til å bruke for eksempel alkohol når vi har fri fra jobb. En god juleøl er for mange ikke å forakte. 1000-kronersspørsmålet er om de som ruser seg, greier å holde seg innenfor de berømte grensene? Neste spørsmål blir da selvfølgelig: Hvilke grenser, og hvor går disse?

I Norge i dag kan vi lese om at unge mennesker bruker stadig mindre alkohol. Det samme gjelder ikke voksne og eldre innbyggere, her drikkes det stadig mer. Faktisk drikker norske innbyggere like mye i dag som rett før forbudstiden mot alkohol rundt 1920. Så kan man si som den godslige politikeren i Sandnes sa, da spørsmålet om skjenketider kom opp: «De må vel få lov te å kosa seg»? Og det skal vi absolutt! Spørsmålet blir igjen: Hvor går grensen mellom kos for din del, og stress for dem som er rundt deg?

Julen er en fin tid for mange, og vi er kanskje flinkere til å ta vare på, og se andre, i denne tiden. Når hverdagen kommer, da har vi kanskje en tendens til å rette blikket litt innover igjen. Kan vi gjøre noe for å holde på dette fokuset til dem som er rundt oss både i julen og i hverdagen ellers? Slik som alkovett-organisasjonen AV-OG-TIL helt glimrende snudde på fokuset vårt i kampanjen «Hvor mange glass tåler barnet ditt»?

Jeg tror dette skal være KORFOR sitt julebudskap til dere som leser dette: Senk skuldrene, og ta deg tid til å puste ut. Kos deg med den spesielle stemningen. Ta med deg det gode fokuset på andre mennesker, også når julen går mot slutten. Da er det lettere å se hvor mange glass de rundt deg, tåler også. God jul!

Hilsen Thomas

Les gjerne mer på bloggen min eller Facebooksiden: Rusmiddelforskning og avhengighet

Når barn blir slått

Barneombod Anne LindboeSom barnelege og sosialpediater møtte jeg mange barn som var blitt mishandlet av en som i utgangspunktet skulle passe på dem. Barn kom inn med alvorlige skader. Altfor ofte var det en eller begge foreldre som hadde utsatt barnet for mishandlingen. Det aller verste er å tenke på de barna jeg aldri så, de som var mishandlet, men ble sendt tilbake fra sykehuset med en eller annen medisinsk diagnose fordi jeg ikke forsto hva de var utsatt for.

Jeg burde ha kontaktet barnevernet og politiet i langt flere tilfeller enn det jeg gjorde. Jeg var redd for å ta feil, og redd for å beskylde foreldrene for noe de ikke hadde gjort. Denne redselen kunne i verste fall kostet et barn livet. Det er lett å være etterpåklok , heldigvis ble jeg etter hvert flinkere til å fange opp og flinkere til å stille de riktige spørsmålene. Kan denne skaden skyldes mishandling? Hvordan har barnet det egentlig hjemme? Når man jobber i helsevesenet og har en mistanke om at vold eller overgrep har skjedd, så skal man alltid kontakte barnevern og eventuelt politiet.

Det er ikke helsepersonells oppgave å spekulere i hendelsesforløpet, men å sørge for at saker som vekker mistanke, blir sjekket av de riktige instansene. Det er alltid bedre å melde fra en gang for mye enn en gang for lite. Slik kan vi sikre at barn og deres familier får hjelp, og bidra til at barn får en god barndom uten vold og overgrep.

De yngste barna som ikke kan uttrykke seg, trenger gode advokater i helsepersonell som tør å melde fra. De eldre barna trenger i tillegg noen som har tid til å sette seg ned å ta en samtale med dem for å høre hva det er som skjer i hjemmet. Hvis ikke, risikerer vi å sende barn hjem til sine foreldre for å møte dem igjen med nye skader ved en senere anledning.

Mitt ønske er at vi nå får voldsmottak ved alle de store barneavdelingene rundt om i landet. Vi må styrke kompetansen i alle ledd. Det må opprettes flere sosialpediaterstillinger og tverrfaglige team på alle landets barneavdelinger. Samarbeidet mellom helsevesen, barnevern og politi må bli bedre.

For de av dere som opplever en hverdag med lite ressurser og prioritering av tid, så handler det først og fremst om å tørre å se, og å tørre å spørre. Vi må tørre å være tøffere på barnas vegne og ikke fokusere på hvordan foreldrene vil reagere på våre spørsmål. Vi har kanskje vanskeligheter for å tro at foreldre ønsker barna sine vondt. Som barnelege har jeg sett og erfart hvordan enkelte foreldre bruker vold for å disiplinere og straffe sine barn. Dette er helt uakseptabelt, og vi har alle et ansvar for å sikre alle barn en voldfri barndom.

Hilsen

Anne Lindboe
Barneombudet