Hvordan snakke med ungdom om hvordan de egentlig har det?

Bloggivest_860x400_Kristin Hatløy

«Ungdommen nå til dags har aldri vært bedre» sto med store bokstaver i Stavanger Aftenblad for en tid tilbake.

Av Kristin Hatløy, psykiatrisk sykepleier, TIPS

Overskriften viste til resultater fra NOVA sin nasjonale Ungdatarapport der over 40 000 ungdomsskoleelever deltok:

  • 94 prosent svarer at de trives «nokså godt» eller «svært godt» på skolen
  • Over halvparten tror de kommer til å ta høyere utdanning
  • Tre av fire tror de kommer til å få et godt og lykkelig liv
  • 80 prosent er «litt eller svært fornøyd med mor og far»
  • 84 prosent har aldri røykt
  • 82 prosent har aldri brukt snus
  • Åtte av ti trener minst én gang i uken
  • 9 av 10 har minst én nær venn
  • To av tre er helt sikre på at de har minst én venn som de «kan stole fullstendig på og betro seg til om alt mulig»

De unge er altså i stor grad snille og veltilpasset og har det bedre enn noen gang før. Likevel er det mange som sliter. Opptil 10 prosent rapporterer om depressive symptomer. Rapporten viser at det er en klar sammenheng mellom dårlig råd i familien, rusmiddelbruk, kriminalitet, mobbing og vold.

Folkehelseinstituttet har også gjort en undersøkelse av 13-15-åringer som viser at kun 17 prosent av ungdommene med betydelige emosjonelle plager har vært i kontakt med fagpersonell for plagene.

Hva gjør vi hvis vi har en ungdom som kanskje sliter – og hva ser vi etter?

Det kan være en datter eller sønn, en elev, en venn eller nabo. Noen ganger er det andre som først legger merke til tegn på psykiske vansker. Det kan vise seg i tilbaketrekking, endret oppførsel eller skolefravær. Samtidig er ungdomstida en periode der vi endrer oss. Mange foreldre opplever at det er langt mellom de fortrolige samtalene, og spør vi hvordan ungdommene våre har det, svarer de «greit» og forsvinner bak en skjerm.

Flere voksne jeg har møtt som slet i ungdomstida forteller at det største sviket fra de voksne rundt dem var at ingen spurte hvordan de hadde det. – De må jo ha sett, eller forstått hvordan det sto til med meg. Men ingen spurte. Kanskje de ikke torde?

En kvinne fortalte meg at læreren en gang hadde spurt hvordan det sto til hjemme. Hun ble så perpleks at hun svarte «greit» selv om det var blank løgn. Hun tenkte at neste gang læreren spør, da skal jeg fortelle hvordan jeg egentlig har det, men læreren spurte aldri igjen.

Psykologspesialist Svein Øverland har laget en oppskrift på «bekymringssamtalen». Han gjorde det på oppfordring fra lærere som et hjelpemiddel for å tørre å spørre. Her er den:

Bekymringssamtalen:

  • Velg tid og sted
  • Si at du er bekymret
  • Si hva du er bekymret for
  • Si hva du bygger det på
  • Si at du kan ta feil
  • Ti stille!

Dersom svaret er JA:

  • Gi respekt
  • Ikke lov for mye
  • Finn støttepersoner
  • Tenk kortsiktig og langsiktig
  • Gjør noe konkret

Dersom svaret er NEI :

  • Si at du er fremdeles bekymret
  • Avslutt samtalen
  • Si at du vil ta kontakt igjen
  • Si at du håper han/hun vil ta kontakt før det
  • Sist, men ikke minst: Gi bare råd når noen ber om det, eller etter at du har spurt om de vil ha det, og de har svart JA TAKK.

Les også:

 

Hilsen Kristin

Avtrykk frå mangeårig satsing på rusfeltet

Bloggivest_860x400_Brita_Mauritzen_Næss

Av Brita Mauritzen Næss, rådgivar tverrfagleg spesialisert rusbehandling, Helse Vest

Har du høyrt politikarar over fleire år seie at menneske med rusproblem skal få betre hjelp eller raskare tilgang på hjelpen dei ønskjer? Du har kanskje fått med deg at fleire hundretals millionar kroner er blitt løyvde for å få til nettopp dette. Så, kva er status på styrkinga av rusfeltet?

Hovudmåla i oppdraget til Helse Vest frå Bent Høie er å:

  1. Redusere unødvendig venting og variasjon i kapasitetsutnyttinga
  2. Prioritere psykisk helsevern og tverrfagleg spesialisert rusbehandling
  3. Betre kvalitet og pasienttryggleik

Rusområdet, eller tverrfagleg spesialisert rusbehandling (TSB), vil eg frimodig seie er «innanfor» på alle desse områda i Helse Vest.

Tre gonger så mange behandlingsplassar
Til eksempel har talet på behandlingsplasser auka nesten tre gonger frå 131 døgnplassar i 2004, til 361 døgnplassar i 2016. Talet på polikliniske konsultasjonar har auka nesten fem gonger frå 30 466 konsultasjonar i 2004, til 143 672 konsultasjonar i 2015.

Auken i kapasitet har både redusert ventetidene for behandling og gjort utbygginga av betre tenester mogleg. Særleg er det lagt vekt på eit meir differensiert behandlingstilbod som kan støtte opp om pasienten sine behov i ulike fasar i eit behandlingsforløp, anten det er oppsøkande hjelp i heimen, utgreiing, kartlegging, eller døgntilbod av ulik varigheit.

Mindre ventetid innanfor rusfeltet
Sidan 2010 har ventetida på behandlingstenester innanfor TSB blitt redusert med nesten 50 dagar i Helse Vest, frå 86 dagar i 2010 til 37 dagar i januar 2016. Helse Vest har óg den lågaste gjennomsnittlege ventetida i landet innanfor TSB (frå å ha den lengste ventetida i i 2010!).

Private leverandørar med avtale med Helse Vest (åtte behandlingstilbod fordelt på sju leverandørar) står for ein stor del av behandlinga i regionen, omlag 60 prosent av all døgnbehandling og omlag 25 prosent av all poliklinisk aktivitet i 2015.

Beste standard kjem av gode tiltak
I kjølvatnet av reformane i helseføretaka og på rusfeltet i starten av 2000-tallet har det vakse fram beste standard av behandling på fleire fagområde, også TSB. Først og fremst i form av faglege retningslinjer følgt av ulike former for kunnskapsbasert behandling, kvalitetsregister for behandling og nå i desse dagar pakkeforløp. Pakkeforløp gir god planlegging, og du veit kva du kan kan vente deg av behandlinga.

For TSB er det utarbeidd fem nasjonale faglege retningslinjer. Det er gjennomført brukarerfaringsundersøkingar i døgneiningar som har resultert i tre nasjonale kvalitetsindikatorar på TSB som skal følgjast opp. Det er oppretta to nasjonale kompetansetenester og fleire forskingsmiljø, blant anna vårt eige i Helse Vest, Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforsking i Helse Vest (KORFOR). Det er også etablert ein spesialitet for legar i rus- og avhengigheitsmedisin.

Det er eit mål i Nasjonal helse- og sykehusplan (2016-2019) at eit kvalitetsregister innanfor rusfeltet blir etablert, og vårt eige kompetansesenter, KORFOR, er godt i gang med nettopp å utvikle eit slikt register.

«Pasientens helseteneste»

Denne nasjonale satsinga på rusfeltet har også ført med seg ei satsing regionalt og lokalt ved kvart føretak og private leverandørar med lokale kvalitetsutviklingsprosjekt og vektlegging av betre kvalitet i tenesta.

Stikkord for styrking av kvaliteten er meir reell brukarmedverknad, betre heilskap, meir fleksibilitet og «skreddarsøm» i behandlingstilboda, betre samhandling og kontinuitet, pasienten si helseteneste!

Men kven er pasienten?

  • Vi veit at hovedtyngden av pasientane er i alderen 30-49 år, at delen av yngre i behandling blir redusert, mens dei eldre aldersgruppene aukar.
  • Vi veit at omlag to tredjedelar av pasientane i rusbehandling også har problem med den psykiske helsa.
  • Vi veit at om lag fire av ti innlagt i døgneining i 2015 hadde alvorlege somatiske lidingar.
  • Vi veit også at pasientar med alvorleg psykiske lidingar lever 15 – 20 år kortare enn normalbefolkninga.
  • Vi veit at omlag ein femdel av dei med alvorleg misbruk av dei tyngste rusmidla, også slit med å halde på bustaden og å betale rekningar.

Det er derfor kvalitet i rusbehandlinga så mykje handlar om at behandlinga må tilpassast den enkelte pasienten sin situasjon og at ein må spele på samarbeidspartnarar når det trengst.

Tverrfagleg samarbeid
Det slår meg som heilt typisk for TSB at dette feltet dei siste åra har utvikla ein skog med nettverk og samhandlingsarenaar på tvers av fag og sektorar. Eksempla er mange, det er samarbeid med kommunar, NAV-kontor, ungdomsskular, barnevern, kriminalomsorg, Husbanken, fastlegar og pårørendeorgansiasjonar. For ikkje å snakke om samhandlinga internt, mellom psykisk helsevern og TSB og somatiske einingar. Samhandlinga er ikkje eit mål i seg sjølv, men eit verkemiddel for meir koordinert og heilskapleg behandling og tilbod til pasienten.

Eg ser også ein klar kulturendring i tenesta der helseføretaka tilset likemenn, menneske med eigen erfaring frå hjelpeapparatet, som eit supplement til dei profesjonelle hjelparane. Ofte kan ein likemann fungere som ein rollemodell for at det er mogleg å bli frisk, og kan stå fram som ein formidlar av håp for pasientane. TSB samhandlar også med brukarorganisasjonar og har som mål å skape reell brukarmedverknad i tilboda.

Men vi stoppar ikkje her. Ein opptrappingsplan for rusfeltet, med tilhøyrande 2,4 milliardar kroner, blei vedteken i Stortinget i april 2016. Helse Vest vil vidareutvikle kvaliteten i tenestetilbod til menneske med rusproblem, og det får vi best til saman med andre aktørar og helst av alt, med pasienten sjølv!

Døme på kvalitetsutviklingsprosjekt og samhandlingsarena

Helsing Brita