Nye rettar til det betre for pasientane

Bloggivest_860x400_Hilde_Christiansen

 

 

 

 

 

 

Nye pasient- og brukarrettar er eit løft for pasientane og er ønskt velkomne frå fagmiljøa. Men, dei byr òg på utfordringar. Slik er det alltid i ein overgang. Det er krevjande å forlate noko for å etterleve nye reglar.

Av Hilde Christiansen, personal- og organisasjonsdirektør i Helse Vest

Dei nye pasient- og brukarrettane trer i kraft frå 1. november 2015. Dei inneber blant anna at nye tilvisingar skal vurderast innan ti dagar. Samtidig skal dei pasientane som blir vurderte til å ha rett til helsehjelp, få informasjon med konkret oppmøtetid. Ved hjelp av vestlandspasienten.no får pasientane denne informasjonen med ein gong timen er tildelt. Dette er til det beste for pasientane, pårørande og for fagfolka.

Det er ikkje slik at det er motstand mot dette i dei kliniske fagmiljøa, men det må vere lov å løfte blikket, og stemmen, og seie at for mange blir dette ein krevjande overgang. Vi har rett nok fått anledning til å trene på dette, men det er framleis nokre utfordringar vi må kna på plass for at dei nye rettane skal fungere optimalt for pasientane.

Dersom tilvisingane ikkje er tydelege nok, eller manglar viktig informasjon, er helseføretaka plikta til å hente inn supplerande opplysingar. Dette kan ta tid og kan gjere at tidagarsfristen for å vurdere tilvisinga ikkje let seg halde. For å nå kravet er det derfor kritisk at tilvisingane er så utfyllande og opplysande som mogleg, slik at klinikararane våre kan gjere ei god og fagleg forsvarleg prioritering og planlegging.

Eit eksempel:

Dersom samtidig parallell tilvising blir sendt til helseføretak og privat røntgenleverandør, manglar det informasjon for klinikarane som skal vurdere tilvisinga.  Pasienten har framleis ikkje teke nødvendige røntgenundersøkingar.  Tidagarsfristen gjekk, og kollegaene våre i sjukehusa fortviler over situasjonen. Dei har faktisk bede oss innstendig om å peike på at dei blir sette sjakk matt i dei tilfella der det skjer parallelle samtidige tilvisingar.

Resultatet blir ei dårleg løysing for pasientane. For, som klinikarane seier;  for å vere heilt sikre på at vi ikkje gjer feil, så gir vi pasienten time på poliklinikken sjølv om resultatet av undersøkinga ikkje er klar. For mange pasientar vil dette vere eit heilt unødig møte med spesialisthelsetenesta og dei vil oppleve det som om vi ikkje har kontroll på det vi gjer. I tillegg fører det til at ventetida for andre pasientar ikkje er så kort som det ho kunne ha vore.

Eg vil sende ei stor takk til klinikarane våre i sjukehusa som faktisk deler viktig informasjon  med «Alle møter»-prosjektet.  Berre ved å få desse utfordringane lagt på bordet kan vi jobbe fram konkrete løysingar, til det betre for pasientane.

Det er gjort solide førebuingar i sjukehusa for å møte krava som ligg i dei nye pasient- og brukarrettane. Våre kollegaer har endra arbeidsprosessar og tilnærma seg den «nye verda» med stort engasjement. Og alt no ser vi resultat.

Tilvisingane blir vurderte fortløpande ved mottak.  Gjennomsnittleg vurderingstid frå vi tek imot tilvisingane til dei er vurderte, er no  4,2 dagar, medianen er på 2 dagar.  Det er langt under kravet, men viktig og rett for å støtte andre delar av arbeidsprosessane.

Skal vi få til god og langsiktig planlegging må alle oppgåver gjerast kvar dag. Skippertak ein gong i veka vil berre føre til at også andre oppgåver blir hengande etter.

I tillegg får pasientane i større grad enn før tildelt time til poliklinikk i det første brevet dei får frå sjukehuset. Dette gjeld for mellom 80 og 90 prosent av tilvisingane, og det er no før kravet trer i kraft 1. november 2015.  Dette har bidrege til at det no er mellom to og tre tusen fleire pasientar som møter til timane sine, kvar månad.

Så er det nokre utfordringar som framleis står att. Men det er vår oppgåve å hjelpe til og bidra med det vi kan for å løyse desse. Vi har stor tru på at dei kliniske fagmiljøa våre gjer sitt yttarste for leve opp til forventningane og krava som ligg i dei nye pasient- og brukarrettane.  Og jammen skal vi hjelpe til så godt vi kan frå alle leiarnivå.

«Alle møter»-prosjektet har hatt gleda av gode møte i alle helseføretaka i haust. Gode møte der det er nok høgde under taket til å løfte fram det som går bra og det som er krevjande.  Først med tillitsbaserte relasjonar er det mogleg å bane veg, saman. Til det betre for pasientane våre.

Denne kronikken sto på trykk i Dagens Medisin 22. oktober 2015.

Kreftforløp for tarmkreft

 

Bloggivest_860x400_Hartwig_Kørner

 

 

 

 

 

 

 

Av Hartwig Kørner, overlege og professor i kirurgi, Stavanger universitetssjukehus

Utredning og behandling av tarmkreft har blitt mye bedre, men også mer kompleks. Forløpskoordinator er helt nødvendig for å sikre forutsigbar utredning og gode behandlingsvalg.

Grundig utredning er en viktig forutsetning for å oppnå et godt behandlingsresultat. Mye har endret seg den siste tiden. For bare 10-15 år siden prøvde kirurgen å fjerne svulsten så godt det lot seg gjøre. Omfang av sykdommen ble i hovedsak oppdaget under operasjonen. Mulighetene for behandling med cellegift var svært begrenset.

Mye har forandret seg siden. Vi kan nå kartlegge sykdomsutbredelsen ved hjelp av computer tomografi (CT) og magnettomograf (MR). Mens CT brukes for å kartlegge hele kroppen med tanke på eventuell spredning, kan MR gi svært god informasjon over utbredelsen av svulster i endetarmen. Behandlingen er ikke lenger bare operasjon, men ofte en kombinasjon av kirurgi, cellegift og/eller strålebehandling. På denne måten er behandling av kreft i tykk- og endetarm nå basert på et tverrfaglig samarbeid mellom kirurger, kreftleger, røntgenleger og patologer – leger som undersøker vevsprøver.

Denne tverrfaglige tilnærmingen har kompliserte pasientforløp – såkalte kreftforløp – der mange resultater skal settes sammen for å lage en god behandlingsplan. Dette skjer ved hjelp av en kreftkoordinator, som styrer pasientens forløp gjennom utredning og behandling.

Ved Stavanger universitetssjukehus (SUS) innså vi tidlig at kreftforløpskoordinator var helt nødvendig for å kunne håndtere kreftforløp på en god måte. Kreftkoordinator ble ansatt ett år før en slik ordning ble innført nasjonalt. I dag gjennomføres forløpet hos de aller fleste pasienter innen tidsrammene satt av helseministeren.

Pasienten møter kreftkoordinator nokså tidlig når diagnosen er stilt – enten personlig eller via telefon. I løpet av noen få dager vil pasienten møte en kirurg på gastrokirurgisk poliklinikk for informasjon og undersøkelse. Kreftforløpskoordinator vil sette opp de nødvendige røntgenundersøkelser i løpet av en uke. Resultatene diskuteres på et tverrfaglig møte med kirurger, kreftleger, røntgenlege og patolog, og det lages en behandlingsplan. Samme dag skal pasienten møte på poliklinikken og kirurgen vil informere om hvilken behandling som blir anbefalt. Pasientene kan kontakte kreftforløpskoordinator ved spørsmål, noe som skaper trygghet i en vanskelig tid.

Kreftforløpene sikrer effektiv og rask utredning innen en kort og forutsigbar tidsramme – som også gir tid for de tankene som følger med når en kreftsykdom blir oppdaget.

Hartwig Kørner

Faguttrykk er ingen ressurs for god kommunikasjon

Bloggivest_860x400_Nina_kristiansen

 

 

 

 

 

 

Av gjesteblogger Nina Kristiansen, redaktør forskning.no. Foto: Erik Norrud.

Når vi er 19 år og ferdig med videregående skole, går vi hver våre veier. Vi går inn i utdanninger og yrker som gir oss nytt språk og nye ferdigheter. Det tar oss ikke lang tid å lære de nye ordene og rutinene – i fellesskap med andre som går samme veien. Det tar oss kort tid å tilegne oss et fagspråk som våre gamle venner ikke lenger forstår.

En murersvenn bruker rettholt og gjenkjenner saltutslag. En ung maler snakker om seis og filsing. En sykepleierstudent håndterer ord som GCS, pulpitt og bronkoskopi.

Fagspråk er spesialspråk for de innvidde. Det er også veldig praktisk. I stedet for å si ”en undersøkelse av tykktarmen der legen bruker en bøyelig slange med et bittelite videokamera i enden som viser innsiden av tarmen på en tv-skjerm”, så fanger ordet ”koloskopi” opp hele prosedyren. Vel og merke for dem som har lært seg begrepet.

Lett å føle seg dum i møtet med fagspråk
Fagspråk brukes av de som er utdannet i eller praktiserer faget. De er fulle av spesialord og begreper, og er ofte langt fra hverdagsspråket. De fleste av oss kan bare vårt eget fags språk.

Men om du en gang i livet pusser opp et hus eller om du får tarmkreft, vil du møte fagfolket. Da må du lære deg deres språk. Enten fordi de er enspråklige eller fordi du er interessert og villig.

Det er en stor utfordring å møte enspråklige fagfolk. Du føler deg ganske dum der du står på verkstedet og blir fortalt at det koster mange tusen å fikse noe på bilen din som du ikke klarer å forstå hva er. Det er ikke bedre på legekontoret.

Vi glemmer det meste av det legen sier
En nederlandsk studie fra 2003 viste at de fleste av oss glemmer opp til 80 prosent av det legen har fortalt oss, så fort vi forlater legekontoret. Nesten halvparten av informasjonen vi faktisk får med seg, husker vi feil. Og jo engsteligere eller sykere vi er, jo mindre forstår og husker vi.

En av grunnene til denne miserable situasjonen er språket legen bruker – at hun bruker fagspråket sitt, de vanskelige medisinske uttrykkene.

Et annet problem er når pasientene snakker om sine livskriser, redsler og engstelse og det blir oversatt av helsearbeiderne til medisinske tilstander som de snakker om på sitt eget språk. Det viser en norsk studie fra 2011.

Leger får bedre resultater når de kommuniserer godt. De får lettere pasientene til å endre på uvaner og leve sunnere, viser en norsk studie fra 2012.

Og det går framover. Kommunikasjonstrening for helsearbeidere både i utdanning og i arbeid er i utvikling og blir bedre. God kommunikasjon handler jo om mer enn fagspråk, men også om det.

Likeverdig kommunikasjon
Å tilpasse språket vårt til de vi snakker med, gjør vi hver dag. Vi snakker enklere til et barn og en som kan dårlig norsk, enn vi gjør til en kollega. Det handler om at vi ønsker å nå ut og fram. Og det handler om likeverdighet.

Men det er forbløffende mange forskere og andre fagfolk som ikke firer på fremmedspråket i møtet med alle oss andre. De snakker i vei på sitt språk og forventer at vi skal forstå. Behovet for presisjon er argumentet, latskap kan være årsaken.

Når vi forstår bare sånn noenlunde
For oss som jobber i forskningsjournalistikken, er språket det største hinderet. Forskernes fagtunge, presise språk er ikke forståelig for lesere og lyttere, og ofte heller ikke for oss journalister.

Alt for ofte ser jeg artikler i mediene om forskning, der jeg tenker: her kan ikke journalisten ha forstått det hun selv skriver. For det er lett å gi opp. Eller tenke at det sikkert bare er meg som ikke forstår, leserne forstår sikkert.

Jeg tror ikke det. For alt for mange av oss aksepterer at vi ikke forstår alt, vi godtar 70-80 prosent forståelse av faguttrykk.

Mange ord hører vi ofte, men vet bare sånn noenlunde hva betyr. For hva betyr egentlig kognitiv? Jo, det har noe med hvordan vi tenker og hvordan hjernen vår virker. Er det ikke? Og fysiologi – det er vel det samme som kroppen? Og diskurs, som samfunnsviterne er så glad i, det betyr vel diskusjon, eller i alle fall nesten det? Og verre blir det når to helt forståelige ord blir satt sammen til ett og får en ny og helt spesifikk faglig betydning. Som praksiskunnskap og innovasjonssystem.

Som journalist synes jeg ikke det er ok om leserne mine forstår 75 prosent av det jeg skriver. Da har jeg gjort en dårlig jobb. Som mor ville jeg synes det var katastrofalt om barna mine kun forsto 75 prosent av mine beskjeder.

Ett faguttrykk per gang
Når jeg holder skrivekurs for forskere, sier jeg at maks antall faguttrykk i en artikkel eller kronikk er ett – 1 – bare ett. Det blir de gjerne litt fortvilet av, men det er en god øvelse. Det gjør at de må tenke over hvilke faguttrykk som faktisk er nødvendig, og hvilke som kan sløyfes.

Og det handler i grunn om øvelse. Med trening og vilje går det fint an å finne fram til gode hverdagslige ord og setninger som forklarer faguttrykkene bedre, som gir full forståelse.

Det handler også om å velge flerspråklighet. At vi velger å bruke faguttrykkene våre bare i samtale med de som kan dem og de som må lære dem.

Enspråklighet er ingen ressurs om du vil komme deg helt ut og helt fram.

Nina Kristiansen

Frå synsing til kunnskap

Eva C. backer

 

 

 

 

 

 

Av Eva C. Backer, rådgivar i Helse Vest IKT, sjukepleiar og medforfattar av fagboka «Klinisk kommunikasjon i praksis», Universitetsforlaget 2013.

Journalen er først og fremst behandlarens sitt verktøy – men er det verkeleg til hinder for at pasienten blir gitt tilgang på nettet til eigne helseopplysningar?

Eit eksperiment: I 2012 fekk 13 500 pasientar ved tre store helsesenter i USA tilgang til journalen sin på internett [1]. Pasientane logga seg på ein nettportal som tok vare på tryggleiken til sensitiv informasjon tilsvarande vår portal helsenorge.no.

Funna er verde å merkje seg: Dei fleste pasientane brukte moglegheita og las minst eitt journalnotat. Av dei over fem tusen pasientane som svarte på spørjeskjemaet, svarte mellom 77-87 prosent (avhengig av kva for eit legesenter dei høyrde til) at tilgangen gav dei ei oppleving av auka kontroll over eiga helse. Berre 1-8 prosent rapporterte om forvirring, uro eller harme. 60-78 prosent rapporterte at dei i større grad tok medisinane som var skrive ut til dei.

Og kva erfarte legane? Dei fleste legane fortalde at dei ikkje erfarte nokre endringar i arbeidet sitt i dei 12 månadane eksperimentet varte. Pasientane tok svært sjeldan opp tema frå «eigenlesinga» med legen. I snitt rapporterte 20 prosent av legane at konsultasjonane vart meir effektive. 82 prosent meinte at løysinga kan vere nyttig for rettleiing og kommunikasjon med pasientar. 85-91 prosent av legane synest tilgang på nettet for pasientar var ein god idé, og ingen av legane tok imot tilbodet om å avslutte deltakinga etter at studiet var over.

Pasientar forstår meir enn vi trur: I ein norsk studie kor deltakarane var personar som hadde bede om å få tilsendt utskrift av journalen sin, vart deltakarane spurde om dei fann svaret på det dei lurte på ved å lese journalen. Av 108 personar sa heile 85 prosent at dei fann svaret, 12 prosent at dei ikkje fann det.

Sjølv om deltakarane rett nok ikkje forstod alt som stod i han, var dei generelt nøgde. Sitat frå undersøkinga:

«Det er klart det er nokre uttrykk eg ikkje forstår, men eg forstår dei ut frå samanhengen, og uansett, eg skjønar jo fagutrykka som er mest relevante for meg.» [2]

Pasientar ønskjer tilgang til nettet: Svært få pasientar bruker moglegheita dei har i dag til å lese sin eigen journal som krev skriftleg søknad, ventetid og levering i post. Ved spørsmål om kvifor ikkje, seier pasientar at dei ikkje ønskjer å verke mistenksame eller misnøgde. Om datatryggleiken er god, er tilgang til journalen på internett noko dei aller fleste spurde ønskjer [4].

Ikkje lenger på eksperimentstadiet: I Danmark har innbyggjarane hatt tilgang til journalen på nett sidan 2007, og Sverige rullar ut ei løysing no. Erfaringane er gode. Stortingsmelding 9 gir klare forventingar til sjukehusa i vårt eige land om å kome i gang. Er du pasient i Helse Nord skal du få tilgang til sjukehusjournalen din i løpet av hausten 2015. Helse Vest har enkel tilgang til eigne helseopplysningar for pasientar som tiltak i strategi- og handlingsplanar, og diskusjonar med tanke på å skape ei god løysing er i gang.

Openheit skapar tryggleik: Mange studiar støttar funna som er beskrivne i døma over. Meir openheit vil truleg verken skape meirarbeid for legane eller vesentleg frykt hos pasientane. I eit svensk forstudium [3] finn vi derimot ei anna rapportert uro frå pasientar, nemleg at tilgang til journalen på nett skal føre til at helsepersonell trur at dei bør endre journalskrivinga for å skåne pasientane, som til dømes å dokumentere i mindre klartekst og å etablere rutinar og system for meir hemmeleghald.

For pasientar vil tilgang på nettet til eigne helseopplysingar vere eit viktig tiltak for eit helsevesen som arbeider hardt for å oppnå likeverd mellom system og pasient, og som ønskjer kunnskapsrike pasientar som i auka grad meistrar eiga helse.

  1. Inviting Patients to Read Their Doctors’ Notes: A Quasi-experimental Study and a Look Ahead, Tom Delbanco MD m.f, Annals of Internal Medicine 2012; 157(7):461470.
  2. Clinical Documentation as a Source of Information for Patients – Possibilities and Limitations
    Torunn Wibe, Mirijam Ekstedt, Ragnhild Hellesø, Karl Øyri, Laura Slaughter. MEDINFO 2013
  3. Delrapport 1 forstudien «Din journal på nätet» av selskapet Inera, på oppdrag av svenske helsemyndigheiter
  4. Undersøkingar frå Kreftforeningen, Teknologirådet, Helse Nord. Sjå også referanse 2.