Det store bildet

Bloggivest_860x400_DoddoSlutt! Det er nok nå. Jeg gidder ikke å jatte med deg lenger, jeg orker ikke å høre på sytet. Glasset er ikke halvtomt. Det er ikke halvfullt heller, for den saks skyld. Hvis vi ser det i historisk perspektiv, hvis vi sammenligner med andre land, er glasset fullt, det holder på å renne over.

Av: Gjestebloggar Eduardo (Doddo) Andersen, skribent og musikkar.

Sykehusene har aldri gitt bedre behandling til sine pasienter enn det de gjør akkurat nå. De redder flere liv og helbreder flere enn de noen gang har gjort. Tilstanden har aldri vært bedre, og likevel klager du?

Prøv å se det store bildet, det er bagateller du har hengt deg opp i.

Joda, kanskje burde din far i etterkant av inngrepet fått mer informasjon, men glem nå ikke det viktigste, han har det bra. På 1960- og 1970-tallet var et hjerteinfarkt dødelig. De fleste strøk med. Det gjør de ikke i dag, bare spør din far. Behandlingen og kompetansen til dem på hjerteavdelingen er helt unik. De er høyspesialisert. Det finnes hjerteleger som bare arbeider med å åpne tette arterier. Det finnes hjerteleger som bare jobber med å legge inn pacemakere, og det finnes hjerteleger som bare driver med åpen hjertekirurgi. Legene som arbeider der, har studert i årevis for å bli så kompetente, og det går nesten ikke en dag uten at de må jobbe overtid. Sykehuset gjør ikke forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomo, og de gjør ikke forskjell på ung eller gammel. I forrige uke hjerteopererte de en kvinne på 103.

Sykehuset reddet livet til din far, og så velger du å fokusere på at informasjonen ikke var god nok?

Joda, det er beklagelig at din tante måtte vente et ekstra døgn før hun ble operert i beinet, men hvorfor sier du ingenting om hvor fort hun kom seg igjen? Tenk på den utviklingen ortopedisk avdeling har vært gjennom. Det er ingen pasienter som må ligge med foten i strekk lenger. Det var det som var vanlig ved bruddbehandling før. Ved et lårbeinsbrudd ble beinet holdt rett ved at det ble strukket i to retninger, gjerne med tunge lodd festet til sengen. Det var en sjelden tålmodighetsprøve for pasientene, de ble liggende på sykehus i uker og måneder. I dag blir det slått inn en nagle i beinet, og pasienten blir på sykehuset i få dager. Resultatet blir bedre, pasienten slipper å være innlagt en halv evighet, og sykehuset sparer penger – som de kan bruke på andre pasienter. Forstår du? At din tante måtte vente et døgn før operasjonen, er en bitte liten sak som knapt nok er verd å nevne.

I Norge har vi 957 ortopeder til å ta vare på våre knekte bein. Vet du hvor mange ortopeder det er ved Kamuzu Central Hospital i Malawis hovedstad, et sykehus som har et nedslagsfelt på 5,5 millioner mennesker? To! Den ene av dem er på utlån fra vårt sykehus.

Ideelt sett skulle du selvfølgelig hatt en egen seng da din datter var innlagt på barneklinikken. Men hun ble frisk, ble hun ikke? Du skal være glad du ikke var forelder på 1950- og 60- og 70-tallet. Da fikk ikke foreldrene besøke barnet de første dagene etter innleggelsen. Visittiden var kun om onsdagene og søndagene fra klokken 14.00 til 15.00. Foreldrene fikk bare bli der én time.

Og er du egentlig klar over hvor heldig din bestefar var som fikk fjernet prostata med robotkirurgi? På begynnelsen av 1980-tallet, da den første prostataen ble fjernet etter nye prinsipper, tok operasjonen over åtte timer, og det ble brukt litervis med blod. Etter operasjonen måtte pasienten ligge på sykehuset i fjorten dager. I dag fjernes prostata i de aller fleste tilfeller ved en kikkhulloperasjon. Det er omtrent ikke behov for ekstra blod, og pasienten skrives ut fra sykehuset neste dag.

Se det store bildet, og se det i farger. Dette er ikke svart-hvitt, dette er ikke så enkelt som du vil ha det til. Nei, det er ikke bare å øke budsjettet og ansette flere. Hvis veksten fortsetter slik den har gjort de tjue siste årene, vil det til slutt ikke være helsepersonell nok. Det er allerede mangel på kvalifiserte helsearbeidere, og vi importerer allerede arbeidskraft fra andre land. Dessuten må det være noen igjen til å skape verdier i resten av samfunnet. Alle kan ikke jobbe i helsevesenet, hvilket alle må gjøre i 2050 hvis veksten fortsetter.

Til orientering: På kirurgisk avdeling opererer de nesten 6000 mennesker årlig, på patologisk avdeling blir 37 000 vevsprøver analysert årlig, og på radiologisk avdeling – der du finner kostbare og ressurskrevende røntgenmaskiner som MR-, CT- og PET-skannere – gjør de 220 000 undersøkelser hvert år.

Dette er et komplett sykehus med en komplett behandlingskjede. På dette sykehuset får for eksempel en kreftpasient alltid den behandlingen som kreves, om det så er stråling, cellegift eller kirurgi. Hvis pasienten ikke er fra byen, kan han eller hun hvile ut mellom slagene på sykehusets eget hotell. Pasienten kan få nye perspektiver hos en psykolog, søke trøst hos en prest og trene seg opp på sykehusets eget treningssenter.

Det er et gigantisk og velfungerende maskineri. På sykehuset produseres 3000 porsjoner mat daglig, og maten – og avfallet og tøyet og de sterile varene – fraktes automatisk på skinner mellom alle avdelingene i et underjordisk system.

Ikke heng deg opp i de høye parkeringsprisene eller den lille egenandelen som du må betale. Tenk heller på dette: Aldri har pasientene hatt så lite vondt, aldri har så mange hjertepasienter overlevd, og aldri har så mange pasienter blitt fulgt opp og kalt inn til etterkontroller. Aldri har så mange kreftpasienter blitt kreftfrie, aldri har så mange pasienter med hjerneslag trent seg opp igjen, og aldri har så mange fødende kvinner hatt så få komplikasjoner.

Aldri har sykehuset fungert bedre enn akkurat nå.

Hører du?

Eduardo (Doddo) Andersen

 

Fakta

Eduardo (Doddo) Andersen blei kjend som frontmann i kultbandet Unge Frustrerte Menn, bandet bak hiten «Jeg vil bare ha en mann». Han har vore kåsør i NRK P2, skrive revytekstar, spelt kabaret saman med Odd Nordstoga og bloggar dagleg på bt.no om Sportsklubben Brann. Han har skrive fire bøker. Hausten 2012 kom «Mitt Haukeland – En nær livet-opplevelse» ut. Boka handlar om Haukeland universitetssjukehus og er gitt ut i samband med sjukehuset sitt hundreårsjubileum. Blogginnlegget du no har lese, stod nett på trykk i siste utgåva av magasinet Helse i vest.

83 tanker på “Det store bildet

  1. Ja dette var litt av en glansbildefremstilling av vårt helsevesen. Selv har jeg bare gode erfaringer fra Haukeland Sykehus og helsevesenet der familiemedlemmer er blitt behandler og helbredet for alvorlige sykdommer. Men å sammenligne helsevesenet med tilstanden i 15950 årene virker på meg helt bort i natta. Likeledes er det ikke noe greit at mange blir gående å vente på innleggelse for smertefulle lidelser i hofter, knær og andre skjelettskavanker. Erfarer at eldre pasienter aldri kommer på beina igjen etter bruddskader da de ikke får opptrening etter operasjonene. Som regel blir man innlagt på et pleiehjem eller eldrehjem der det som regel ikke gis opptrening av kraftløs muskulatur.
    Dette er ikke ment som en klage på vårt helsevesen, men så rosenrødt som Gunnar fremstiller det er det ikke. Lurer på om han har tatt litt for mye Møllers tran før han skrev sitt innlegg.

  2. Jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår poenget med denne teksten. Det virker unektelig som du mener at man ikke bør si fra når feil blir gjort fordi det store bildet er så bra. Man kan jo undres hvor grove feilene må være før du mener det bør sies fra?

  3. Det er flott skrevet. Og alt er riktig!
    Men jeg sier dessverre som Ingmar Bergman: «Man kan aldrig nog underskatta sin publik..»

    Syting er pålagt nå. Syter du ikke, skjønner du ikke. Det ene tilfellet som VG blåser opp blir ledestjernen for syte-kavalleriet. Et større kavalleri enn noen verdensmakt kan oppdrive.

    Javisst kan vi bli bedre…og det blir vi hele tiden. Dette er en kontinuerlig og møysommelig prosess, som blir drevet frem av de kompetente. De som kan noe. Kan noe mer enn å syte. Og de forstår sikkert Bergmans «læresetning» også… heldigvis.

  4. Så fint at mange opplever norske sykehus slik! Dessverre gjør ikke alle det. Sprsielt ikke de som må ligge på gangen, de som blir «glemt igjen på do» fordi sykepleierne løper maraton hele dagen i forsøk på å klare å hjelpe alle med deres nødvendige behov. Heller ikke de som kommer inn for å operere høyre kne, og går inn for å ta røntgen av venstre, eller som skriker i smerte i det de skjærer i benet uten å ha sjekket om bedøvelsen virker. Å vente på en gallestensoperasjon (som er svært smertefullt og livskvalitetsnedsettende) i inntil et år, når man på forhånd har ventet nesten et helt år på å få diagnosen fordi man ikke blir sendt videre til spesialistene på sykehuset fordi de har så stor pågang, eller når man får brev i postkassen om at ny gastroskopi ikke er nødvendig(selv om plagene absolutt indikerer for en ny gastroskopi) fordi det ble tatt for et år siden(som om en kreftsvulst ikke kan vokse i løpet av et år??) av samme grunn, stor pågang på avdelingen. Elller hun som venter på strumaoperasjon og opplever det så plagsom at sofaen er eneste stedet å være i månedsvis i ventetiden… Eller å måtte vente 9 måneder på å få en 3 minutters konsultasjon hos lege for å avdekke om man har den alvorlige hud/bindevevssykdommen Lupus eller bare Rosacea, slik at man kan begynne med rette medikamenter… Og alt det andre som andre har nevnt før meg her… Nei, tilskuddene til sykehusene er fortsatt for små, sykehusene er ikke så gode som vi skal ha det til, men for all del. De aller aller fleste som jobber der gjør en god jobb og sitt beste utifra situasjonen med nedbemanning/lønnseffektivitet, men vi har en vei å gå for å kunne kalle det et GODT sykehus for alle! Dvs det trenges mer penger….og ikke nedlegging av lokale sykehus for å lage store, mekaniske fabrikker. Folk må jo dø på vei til sykehuset fordi avstandene blir så store. Og ja, selvsagt har vi GODE sykehus, sett ifht et sykehus i Malawi…
    http://www.vg.no/nyheter/innenriks/sykehus-norge/rapport-4500-doedsfall-skyldes-sykehusskader/a/10030575/

  5. Faren min tjente også 13 kr mnd i 1944, vil tro at det har skjedd litt der også v?? Den gang kom det sild i 50 liters tønner, og det var middagen til den var tom (og veldig harsk) Å sammenligne disse 70 årene er vel som å sammenligne sand i Sahara med Is på Nordpolen?

  6. jeg ser helt klart innleggets intensjon. Desverre er det klaging og sytekor som får spalteplass og mediedekning. Dagens media ser bedre klikkverdi i å hause opp under klaging og syting og peke på alt som ikke funker, uansett hvor bagatellmessig det er i det store bildet. Jeg har hatt regelmessig kontakt med Haukeland over de siste 20 årene, og inntrykket er at kvaliteten øker gradvis, sakte men sikkert blir de mer presise, bedre på informasjon, bedre på «kundebehandling». Alt er ikke perfekt. Noen ganger blir man faktisk satt «på vent», og grunnen er enkel; det dukket opp noe som var mer akutt. Og når det er akutt da vektlegger man heller ikke en objektivt sett unødvendig informasjon til noen som er mindre akutt. Man har rett og slett annet og viktigere ting fore. Det er også viktig å se helheten. Sykehusene er kjempestore fabrikker, som er underlagt et politisk system, beslutninger og økonomiske rammer. Samtidig er de en levende organisme bestående av mennesker som er høyt utdannet for å kunne gi oss som pasienter en best mulig behandling. Men, de er fortsatt mennesker. Mennesker som befinner seg i en ustanselig skvis mellom pasient, diagnoser, tidspress, underbemanning, sykefravær, krisesituasjoner, personlige «kriser» og egen helse, medias søkelys, politikernes vingling og skiftende prioriteringer. Vi må kunne skjelne mellom høna og egget. Jeg synes Doddo her treffer den berømmelige spikeren på hodet, og så får vi håpe en snill pleier tar hånd om spikersåret etterpå.

  7. Det er tankevekkende lesning, men ikke glem at alle MR-maskinene og legekompetansen i stor grad blir okkupert av de «friskeste» eller de med en akutt skade eller en sykdom av gangen. Bildet er litt annerledes for mennesker med få ressurser, som lever med en funksjonsnedsettelser og smerter, og kronisk syke med sammensatte medisinske problemstillinger. Mange av disse får aldri den oppfølgingen eller behandlingen de trenger for å leve et nogenlunde godt liv. Men selvsagt er det alltid noen som har det verre…. et annet sted i verden!

  8. Forstår ikke helt vitsen med dette innlegget?
    Hadde värt bedre om noen spurte dem som jobber innen helsevesenet hvordan DE har det når for tiden. Og gjerne dem som er nederst på rangstien; hjelpepleiere, sykepleiere og leger uten stjernestatus.
    Helt klart at Norske sykehus er blandt de bedre å havne på, at norsk velferd er noe de fleste bare kan drömme om, og kanskje også at mange forventer seg for mye og burde syte mindre.
    Kanskje like bra at vi konstaterer at vi har nådd ‘toppen’. Vi kan slutte å anstrenge oss, for bedre enn dette blir det ikke. Eller?

  9. Det fine med demokratiet er at man kan ytre seg, og ha likeverdig respekt for de manges meninger, samtidig er ikke demokratiet en automatikk, likesom også et ekteskap eller et hvilket som helst fritt liv. 🙂

    Det er utrolig lett at vi går rundt våre egne erfaringer om hvordan vi opplever det som skjer rundt oss. For de fleste er nok helsevesenet et godt og fint tiltak, og mange blir hjulpet og har fine opplevelser der. Likeså er det mennesker i det arbeidet som gjør sitt beste og av et hjerte, men ofte begrenset av ulike årsaker.

    Grunnen til at jeg gir min stemme her er at jeg syntes egentlig fremstillingen var veldig snever, og mine ord går nok litt videre enn bare helse tjenesten generelt. Sitat i artikkelen: «At din tante måtte vente et døgn før operasjonen, er en bitte liten sak som knapt nok er verd å nevne.» Dette kunne oppfattes som et hån mot enkelte som må vente i 2 år med store ryggsmerter fordi det ikke er kapasitet nok på sykehusene, da til noen av de enkleste operasjoner. Eller bare det å sammenligne år 1500 med i dag, kan fort bli en urettferdig og ukorrekt sammenligning om ikke snevert, da mot disse som blir nedprioritert. Man er sykemeldt 2-3 år fordi man er satt på ventelister 2-3 år; «ta det med ro, slutt å syt, tenk på alle andre som får hjelp.» Det er dermed ikke sagt at det ikke vil være brister, det vil det alltids være. Men ikke som en bruk for å unnskylde for å ikke gjøre mer. Helsevesenet har store forbedringspotensiale.

    Man kan jo undre seg litt, for det må koste mye å ha en som går på sykepenger i 2-3 år med store smerter, og med alle de andre utgifter og påkjenninger dette kan medføre av tap.

    I helsetjenesten i Oslo er det satt av 10 minutter på å dusje, og da er det brukere som sier at de må ut før de har fått skyldt av seg såpen, fordi tiden er brukt opp. Hvordan foregår en slik dusjing? Jeg tenker på tempoet, og dette er jo gamle mennesker. På den annen side så vet sykepleieren at om de mister 5 minutter, så kan det være at en på listen ikke får hjelp denne dagen, fordi tiden er brukt opp på en som skulle få skyldt av seg såpen. Det blir jo litt slik for sykepleieren som sikkert gjør så godt de kan; om du ikke skyter den ene personen, så skyter man til gjengjeld 10 andre, fordi man ikke strekker til. Så da må man velge. Det må være vanskelig å ha en slik jobb hvor man konstant går med dårlig samvittighet. Det brukes da altså stoppeklokke, og ikke mye tid til prat.

    For ikke snakke om over 60 000 barn, hvor det er store mørke tall, hvor barn daglig mobbes, uten at det er gjort særlige tiltak. Mitt forslag er egentlig så enkelt som å sette «frimerke» på mobberen, altså en lærer som fotfølger mobberen i hele skole tiden, med jevnlige egne samtaler om mobbing og konsekvenser. Hvor lenge tar det før mobberen ønsker å bli litt mer fri, for ikke snakke om at det må da være ubehagelig i andres syns øyne å ha en hengende over seg i alles øyensyn? En skole gjorde nettopp dette, og det tok ikke lenge før mobberen sluttet å mobbe.

    9 av 10 kommuner bryter altså opplæringsloven, og kanskje merker ikke vi dette personlig, alt er fint i vårt liv. Men for noen som opplever å havne under disse lovbruddene, for disse er det en plage, sorg og en nød. Kommunen kan altså være lovbrytere, uten at det får større konsekvenser. Om vi brøt den samme loven, opplæringsloven. Så ville politiet kommet på døren vår med barnevernet og tatt affære, og vi ville vært fengslet/bøtelagt og uten barn. Det samme skjer ikke med en stat, eller mennesker som utøver urettferdighet. Da blir det også feil å si at det ikke gjøres forskjell på liten og stor.

    Under Utøya drapene ble det straks lagt til 100 stillinger i politiet, som da skulle jobbe med etterforskningen. Det er ikke snakk om økonomi, men politisk vilje. Hvorfor ikke bruke denne viljen i skolen, helsevesenet? Barna er jo vår fremtid!

    Jeg liker så godt ordtaket: Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv! Og det er utrolig lett å se seg blind på det som ikke rammer oss selv, og jeg har vært der mange ganger selv.

    Du vet, det virkelige liv løser seg ikke plutselig av seg selv. Du må fortsette å jobbe på det. Om det så er demokratiet, ekteskapet, vennskapet eller skolen. Man kan ikke bare si: «Hun er min beste venn. Det er ikke gitt, det er en «on going» prosess.

    Jeg deler dette 2000 år gamle romerske ordtaket, som kan misforståes om det ikke tolkes rett: Gi folket brød og sirkus..så kan du som styrende gjøre som du vil.

    Men når krybben er tom, biter hesten.

    Dvs. Når det blir vanskelige tider, og vanskelig å brødfø og leve, kommer konfliktene og kravene om bedre livsforhold opp. Som strilekrigen i 1765 hvor skatten og levevilkårene hadde forverret seg og føltes urettferdig, førte til en rekke endringer i styre.

    Så; Gi folket brød og sirkus… vil si: Se til at folket har mat og underholdning og feste som de selv lyster. Så kan du gjøre som du lyster.. Slik som despoter og diktatatorer. Tidligere Libya , Iran , Irak, Syria, Saudi Arabia, og mange andre land. Med Europa som et mer skjult diktatur. Men likevel et diktatur, som jeg ikke skal gå nærmere inn på her, som sagt det kan tolkes feil det jeg prøver å si her. Dvs kort, det styres ved å utsende rundkriv, diktat. Altså hvordan tingene SKAL tolkes og være av utøvende makt. Altså; et diktat.

    Jeg tror på dette ordtaket: Et samfunn når sin storhet, ikke når det belønner de rike og vellykkede, men når de fattige og de som sliter blir løftet opp.

    Det er nettopp disse vi må strekke oss mot, og det er mindre tallet eller de som ikke kan tale sine egen sak, fordi de er så nedtrykte, som oftest også de som blir nedprioritert. Og det er disse urettferdighetene som ikke må dysses ned, fordi vi selv har det bra. Vi har brød, vi har sirkus, og vi opplever ting som fint. Det vil ikke det si at det ikke er mennesker som lever under manglende rettigheter, som de har lovmessig krav på, som de da ikke får.

    For disse kan artikkelen oppleves som snever. Og selvsagt man skal ikke bare se det negative, det er også viktig.

    Da kommer saken egentlig til dette: Om å opplat vår munn for den stumme. Tal saken for alle rettighetene til alle de som er etterlate ensom og uten hjelper og noen til å forsvare seg, til hjelp i vanskelige tider. Åpne vår munn og døm rettferdig og sørg for å få utøvd rett for den fattige og den i behov.

  10. Det meste er bedre enn det var. Teknologisk er det enormt. Tenk på den gsng du fikk en maske over kodet med klorofrom. Det var fælt. Som barn ble du tatt fra foreldrene dine, det var trauma for mange barn. Det er en del venting, men skulle man komme til med en gang, ja da ville det koste flesk. Og er det ikke prekert, så kan man gjerne lære seg å vente.
    I dag skal alle ha det best for seg selv, og det straks. Det betyr ikke at man ikke skal være obs på saker og ting. Det fins forbedringspotensiale på mange fronter … Men det må gis mulighet til pleie. Sykehus drift kan aldri sammenlignes med vanlig fabrikk drift. Mennesker er ikke produksjon, selv om produktet er friske mennesker .

  11. Det hjelper ikke hvor god kompetanse det er på sykehuset når pasienten ikke når frem i tide. I dag blir ikke spesialisthelsetjenesten utbygd, den blir revet ned. Kanskje fordi mange synes vi har nådd toppen av hva som er mulig, nå kan det umulig bli bedre? Lokalsykehusene blir nå rasert, til fordel for det påstått bedre sentraliserte sykehuset. Men det hjelper ikke hvor flinke hjerteleger som jobber der, når det lokale akuttsykehuset er nedlagt. For å overleve hjerteinfarkt er det nærhet til akuttsykehus som er viktig. Først når pasienten når frem til akuttsykehus og blir stabilisert er det sjanse for overlevelse.

  12. Dette kommer da fra Doddo som stadig vekk blir irettesatt for sine negative blogger i BT. Snakk om å kaste stein i glasshus. Rart hvordan man B og C kjendis stadig må sutere om ting de ikke kan noe om. Sorry Doddo, ikke lett å ta deg på alvor.

  13. En fin tekst og fantastisk fin ironi å lese alle kommentarene fra folk som faktisk syter. Syter fordi det er viktigere å fokusere på «hva hvis» og ikke det at vi faktisk har ett fantastisk helsevesen her til lands. Vi kan alltid forbedre oss men jammen er jeg lei av alle drittpakkene helsevesenet får av sutrete mennesker som ikke en eneste gang nevner alle suksessene helsevesenet har hver eneste dag.

  14. Takk til Doddo for kloke ord. For et usannsynlig hell for meg å være norsk – med et helsevesen som fungerer ufattelig godt. ❤❤

  15. Godt at det er noen som prøver å få oss til stikke en finger i jorda og tenke etter hvor bra vi har det. Noen trenger kanskje å bruke flere fingre også.

  16. Takk for en kompleks fremstilling av hva helsevesenet faar til. Det er imponerende.
    Men vi er vel mer tjent med en debatt som konsentrerer seg om hva man faar til og hva man ikke faar til og hvorfor heller enn aa bygge fiendebilder. Det inngaar I helsevesenets virksomhet aa disiplinere pasientene slik at de blir medgjoerlige. Utenfor sykehus er ikke dette like lett og en utskjelling av pasienter som helhet er upassende. Heldigvis er det gjemt bort I helse vest bladet.

    Men siden debatten naa er aapnet for skittkasting vil jeg understreke at for meg er det aa komme paa sykehus som aa komme til en gulag I sibir.
    Anne rasmussen

  17. Ja visst er helse/sykehusbudsjettene for små.
    Hvorfor? Vi bør kansje gå litt i oss selv og se om det er ting vi kan bidra med ——. Hvordan????? Kansje flere kan gjøre noe med sin helse, eller??? Alle har, eller burde ha sin livsstil som er helsevennlig. Det er tre-fire faktorer som spiller en rolle her.
    1. Fysisk aktivitet,også kalt trening.
    2. Kosthold/ernæring. Det finnes gode råd og anbefalinger over alt på hvilken mat som anbefales av ekspertene.
    3. Restitusjon, søvn og hvile.
    4. Sosiale nettverk både i nabolaget, kolegaer og familie.
    Dette i passe doser vil uten tvil bidra til bedre helse. Det trengs ikke penger, man kan trene hjemme med kroppen som belastning. Og man kan gå turer slik helsemyndighetene anbefaler.
    Man vil få et bedre liv, og ikke minst slippe med færre lege/sykehusopphold. Og ikke minst, redusere helsebudsjettene (som pr. i dag er alt for små) med mange milliarder kroner!
    Verdt et forsøk??? 😉

  18. Jeg er helt sikker på at du har rett: Sykehusene fungerer bedre enn noen gang. Men så lenge samfunnet vårt beveger seg i positiv retning vil det komme krav til at helsevesenet bedrer seg. Og hva om endel av den bedringen kommer uten økte kostnader? Eventuellt styrer forventningene til pasienter og pårørende bedre. Mine erfaringer med det norske helsevesenet er at de er flinke på faget, men stort sett feiler på informasjon. Manglende informasjon gjør deg usikker. Usikkerhet leder til frustrasjon og aggresjon, men også til at folk bekymrer seg syke. Mye god helse ligger i å gjøre folk bedre i stand til å ta vare på seg selv, da trenger de informasjon, og det skjer ikke ved å behandle folk som pakker.

    Tror du ikke det er mulig at helsevesenet kan hente ut positive effekter ved å informere bedre, og at ved å være systematisk og bruke eksisterende teknologi, så vil ikke dette koste mer?

  19. Artig å lese her hvor mange som syter fordi de føler at sin adgang til å syte er under angrep.

  20. Tullball. Norges helt syke offentlige pengebruk burde plassert oss på toppen av det meste som kan måles. Men sml. med EU ligger Norge helt gjennomsnittlig (eller under faktisk) på helse, skole, eldreomsorg you name it. Det er sammenligningsgrunnlaget – ikke Norge anno 1950 eller Malawi 2017. Doddos innstilling er typisk en sånn som gir politikerne fritt leie for å være passiv. Vi er jo «best på alt»?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s