Radiologi i «the warm heart of Africa»

HegeBlom_210x500Eg er så heldig at eg får arbeide i eitt år som radiograf år ved Kamuzu Central Hospital (KCH) i Lilongwe, Malawi.  Stillinga her er ein del av samarbeidsprosjektet mellom Haukeland universitetssjukehus og KCH som omfattar ortopedi, radiologi og patologi. Eg har teke mann og barn med meg til dette vesle landet i Afrika for å arbeide og ikkje minst lære meir. Arbeidsdagen her er ganske annleis enn heime.

Av Hege Kristin Hommedal Blom, radiograf ved Kamuzu Central Hospital og Haukeland universitetssjukehus

Kvardag er kvardag, om ein er på den nordlege eller sørlege halvkule. Med tre jenter som skal på skulen kvar morgon, er ikkje familielivet særleg ulikt det heime.  Men kvardagen som me etter kvart har vorte ein del av her skil seg likevel ganske godt i frå den heime på mange måtar. Her har eg beskrive ein vanleg dag i Lilongwe.

05.00 Vaknar tidleg fordi malariatablettane gjer oss litt tussete, og me søv lett. Vanlege morgonrutinar, dusj, nistesmøring, hårfletting, må ete frukost medan me lagar niste i og med at hårflettinga tok for lang tid. Takk vere dei velsigna skuleuniformane slepp me unna diskusjonar rundt antrekket til jentene, og sjølv hoppar me rett i sjukehusklede. Har gått over til grønt i og med at det kvite ikkje var så veldig kvitt lenger.

06.50 Køyrer for å levere jenter på skulen. Vakta vår låser opp porten i det bilen nærmar seg. «Mwadzuka bwanji?», me prøver oss på ei morgonhelsing på det lokale språket chichewa. I starten var det veldig uvant å ha vakter rundt huset heile tida. Malawi er eit trygt og fredeleg  land, men likevel eit av verdas fattigaste, og det er greit å bli passa litt på.

07.30 På jobb, drikk kaffi, les avisa og kalibrerer CT-maskina. Det meste av røntgenutstyret er gammalt og utgått på dato, men CT-maskina er heilt ny og kom i drift i mai i år. I og med at det er den fyrste i landet (bortsett frå to private klinikkar), har radiografane lita erfaring med CT, så den er litt av grunnen til at eg er her. Eg snakkar litt med Webster som har vore på nattevakt. Han skal jobbe med meg på CT fram til lunsj. Då har han vore på jobb i 28 timar (!) og går heim for å sove.

08.45 Radiologen på avdelinga underviser om «FAST» ultralyd ved traume, og det vert diskutert bruken av ultralyd samanlikna med CT. Alle radiografane her er trente til å ta ultralyd sjølve, men eg har ikkje tenkt å prøve meg.

09.30 Fyrste pasient står alt inne på CT-laben og ventar då eg kjem frå møterommet. Ei 8 år gammal jente som vart påkøyrd av minibuss. Trafikulukker tar mange liv i Malawi. Jenta blør frå nasa og det eine øyret, og me finn at ho har brot på hovudskallen og hjerneblødning. Det vert litt styr for å få formidla denne beskjeden til rette vedkommande. Radiologen er ikkje alltid tilgjengeleg, og pasienten kjem vanlegvis kun i fylgje med portør eller pårørande. Eg har etter kvart funne ut at det mest effektive er å skrive ein kort beskjed i den vesle helseboka pasientane har med seg, som fungerer som journal: «report not yet finished, please come to the CT to view the images as soon as possible.»

10.00 – 12.00 Pasientane strøymer på, for ein gong skuld i eit passe tempo. Ein av dei er ei 7 år gammal jente som legen ynskjer skal ta CT av magen. Ho falt for nokre dagar sidan, og har etter det fått aukande bukomfang, men er elles i fin form. Eg protesterer fordi eg meiner det iallfall burde takast ultralyd fyrst. Ultralyd blir teken, men dei finn ingenting. Me bestemmer oss for CT, men er skeptiske til om det blir spesielt bra. Denne undersøkinga krev bruk av kontrast og me er heilt tom for trykksprøyter som er avgjerande for å få til riktig timing. Me gjer eit forsøk med å injisere for hand. Trass alle odds, vert det veldig fine bilete, og det viser seg at jenta har ein svær oppfylning i magen. Ser ut som ho har ein karskade i lever som har sivblødd over lengre tid, og magen er fylt av gammalt blod.
Neste pasient inn døra, er ein mann i 50-åra med hoste og tungpust. Han sit i ein rullestol dei har lånt på «Casualty» og vert trilla inn av sonen. Eller det vil seie, trilla og trilla. Rullestolen har ingen bakhjul. Dei er øydelagde, og det er berre nokre forvrengte metallfelgar att. Det skrik i øyrene når dei strekar seg bortover golvet. Eg prøver å hjelpe til med å løfte slik at det går an å trille på framhjula, og saman får me lirka mannen på plass.

12.00 Lunsjtid! Eg er på veg ut døra, då det plutselig dukkar opp endå ein pasient. Eg tenker det er like greitt å få gjort han og før eg går, så slepp han å vente. Han har ein svær struma, og eg har akkurat fått ferdig ny struma-protokoll, så eg er litt gira på å prøve han. Vart ganske bra!

12.30 Klar for lunsj igjen. Avdelinga er heilt tom på denne tida av dagen. Dei fleste går ned på universitetet eller heim for å ete lunsj. Eg har, som den nordmannen eg er, alltid med meg mine to smurte brødskiver med ost.

12.45 Plutselig står ein av barnelegane i døra og ser lettare stressa ut. «Can you help me, I have an emergency!». Han har med seg ein 6 dagar gammal baby som har fått ein murvegg over seg, er heilt blå, og pustar nesten ikkje. CT viser deformert skalle og store blødningar. Eg blir litt sett ut.

15.00 To pasientar som var på CT for nokre veker sidan, kjem for å etterlysa CT-svaret. Eg klarer å lokalisere tilvisingane og ein av dei to radiologane. Han lovar å få svara ferdige innan ein times tid. Pasientane er fornøgde, og set seg og ventar.

15.05 Straumen går. Ikkje uvanleg med spenningsvariasjonar, eller at straumen går i avdelinga, men denne gongen vert det heilt svart på heile CT-lab-en. Det betyr med andre ord at det vert vanskeleg å beskrive noko som helst, og pasientane må komme att neste dag. Får køyrt ned CT-en for å unngå at UPS-batteriet går flatt, og konkluderer med at det sannsynlegvis ikkje vert fleire undersøkingar denne dagen.

15.50 Straumen kjem tilbake, køyrer CT-en opp for å sjekke at alt er ok, så ned att for å stenge for dagen.

16.10 Ferdig på jobb! Vert henta av mannen min som er skule-/ jobbsjåfør i tillegg til at han jobbar frivillig som radiograf på formiddagane. På veg ut døra får eg høyre at nokon har funne ein container utanfor byen full av medisinsk utstyr.  Nok eit eksempel på donert utstyr frå ein eller annan stad. Dei har klart å kapre eit par kassar ultralyd-gelé. Lukke! Forbruksmateriell av absolutt alle slag er mangelvare, så slike funn er gull verde.

17.00 Vel heime! Serverer middagsrestar frå gårsdagens lunsj-besøk. Jentene grin på nasa og er misfornøgde med menyen, det vil seie alt som normalt altså. Så går resten av kvelden med til å gjera lekser. Ganske utfordrande når alt er på engelsk, så dei treng ein god del hjelp til omsetjing, og strevar litt når det skal puggast bibelvers frå gamletestamentet (akkurat der strevar me foreldre litt og).

20.30 Jenter i seng! Sjekke e-post og siste sladder på Facebook pluss skrive nokre meldingar til dei heime.

21.30 Eg hoppar i seng under myggnettingen. Biverknadene frå malariatablettane slår til igjen, og døgnrytmen er litt rar, men når ein vaknar klokka 05.00 er det greitt og legga seg halv ti. Før me legg oss må me igjennom dei faste låserutinane av dører og gitter. Rett før eg sovnar rekk eg å høyre susinga frå walkie-talkien og taktfaste steg frå militærskoa til nattevakten som går sin faste runde rundt huset.

Halve året i Malawi er alt passert, og eg innser at eg sannsynlegvis har lært meir dette halvåret enn dei 15 åra eg har jobba som radiograf i Noreg.

Her kan du lese meir om Haukeland sine prosjekt i Malawi.

Helsing Hege

Paradigmeskifte i helsevesenet

ErikHansen_Gjestebloggeren_210x300Skal helsepersonell kunne yte behandling av god kvalitet, må de ha tilgang til all relevant helseinformasjon om pasienten. Med lovendringen som er på trappene kan helsevesenet moderniseres.

Av Erik M. Hansen, administrerende direktør i Helse Vest IKT

Jeg utfordret våre politiske myndigheter, blant annet, gjennom en kronikk om helsefarlig informasjonssvikt i Dagens Næringsliv 29. mai 2012. Informasjonen må følge pasienten på ferden gjennom de ulike virksomhetene i helsevesenet. I dag er dette ikke tilfellet på grunn av gjeldende lovgivning. Gapet mellom hvilken informasjon pasientene forventer at helsepersonell har tilgang til, og hvilke opplysninger helsepersonell faktisk har tilgang til, er stort og økende. Dagens oppstykkede løsning med mange lokale IKT-systemer som kommuniserer dårlig med hverandre er en stor trussel mot pasientsikkerheten i helsevesenet og et enormt ressurssluk. Stortinget må nå velge: Enten endre lovverket eller organiseringen av helsevesenet – eller akseptere at moderniseringen av samhandlingen i helsevesenet stanser opp.

I 2012 ble Stortingsmelding nr. 9 (2012 – 2013) om «En innbygger – en journal» lagt frem. Meldingen anbefalte en bred gjennomgang av Helseregisterloven, slik at pasienten settes i sentrum for informasjonen, ikke virksomhetene, som i dag. Stortinget gav, ved sin behandling av meldingen i mars 2013, en bred tilslutning til hovedtrekkene anbefalingen. Det lover bra!

Stortingsmeldingen ble i juni 2013 fulgt opp med to nye lover sendt ut på høring; Pasientjournalloven og ny helseregisterlov.

I forslag til lov om pasientjournaler foreslår nå helse- og omsorgsdepartementet at to eller flere virksomheter (§7) kan samarbeide om behandlingsrettede helseregistre (elektronisk pasientjournalsystem). Dette er mest aktuelt innad i helseregionen, all tid de aller fleste pasientene behandles i egen region. Det kan for eksempel være alle helseforetakene i en helseregion eller det kan være samarbeid mellom helseforetak og kommunene i helseforetakets område om elektronisk pasientjournal. Aktørene i samarbeidet kan være privateide virksomheter, så vel som offentlige virksomheter, fastleger og avtalespesialister.

Det er også foreslått en ny bestemmelse i loven (§ 16) som åpner for tilgang på tvers av juridiske enheter. Dette åpner altså igjen for en mer effektiv samhandling elektronisk. Disse lovendringene vil være et paradigmeskifte for den digitale moderniseringen av helse- og omsorgssektoren.

Overlege Eivind Solheim ved Haukeland Universitetssykehus sier til magasinet D:mag i mai 2013 at sykehusleger må etterforske seg frem til livsviktig informasjon fra journaler fra andre sykehus. «All tilgjengelig informasjon får du neppe noen gang. Men det er frustrerende at det er jussen som skal hindre oss i å gjøre en bedre jobb. Selvsagt skal du ikke få lese en pasientjournal med mindre du er behandler, og det er helt riktig at kontrollen over hvem som kan lese hva skal være streng. Men pasientene tar det som en selvfølge at vi har fått samme informasjon som det legene på lokalsykehuset har. De forstår ikke hvorfor ikke vi får oppdatere oss i den elektroniske journalen før vi skal behandle dem.»

Direktør Bjørn Erik Thon i Datatilsynet skriver i Dagens Næringsliv 14. august 2013 om «Personvernutfordringer i kø». Han peker på at «En innbygger – en journal» kan løse noen av de utfordringene helse- og omsorgssektoren står over for. Direktøren i Datatilsynet forutsetter; «svært høy sikkerhet, god tilgangsstyring, logging av oppslag i journal, logganalyse og innsyn i hvem som har gjort oppslag». Disse forutsetningene er jeg helt enig i! Dette er løsninger som sektoren benytter og som sektoren vil innarbeide også for en innbygger – en journal.

Departementet har tatt viktige grep for å gi helsepersonell tilgang til nødvendig informasjon for å yte god helsehjelp. Følger den nye regjeringen dette opp og vedtar Stortinget disse viktige lovendringene vil pasienten endelig settes i sentrum for informasjon om egen helse.

Helse Vest arbeider nå med å samle 2 millioner pasientjournaler, med mer enn 50 millioner journaldokumenter i et pasientjournalsystem med god tilgangsstyring og logging av oppslag. Samtidig samles alle medisinske bilder i et digitalt mediearkiv, og disse bildene kobles til pasientjournalene. Dermed vil vi i Helse Vest sørge for «En Vestlending – en sykehusjournal». Dette blir et viktig bidrag til arbeidet frem mot «En innbygger – en journal».

Hilsen Erik Hansen