Av Carina Schmidt

Jeg begynner å fly mellom kjøkkenet og oppholdsrommet der maten serveres, for å utføre mine daglige gjøremål. Hvor mange ganger jeg går fram og tilbake her er det ingen som orker å telle en gang. For dette er ingen «sitte i ro»- jobb. Mellom oppskjæring av tomater og agurker, mimrer jeg tilbake til mine første dager her på sykehuset. Sjefen viste meg rundt, og gav meg informasjon om hvordan jobben skulle løses, og jeg husker at hun la tydelig vekt på hva som var viktig av hygiene, unngåelse av bakteriefremvekst, og hvordan jeg best skulle ta vare på meg selv, med gode sko og lignende.

Jeg ble plassert på en avdeling sammen med den faste postverten, og jeg fikk bli med henne i tre dager, hvor jeg slukte hvert eneste tips og hver eneste viktige detalj. Da jeg hjalp henne, var tilbakemeldingen konkret, både når jeg gjorde noe feil, og jeg gjorde noe riktig. Da min første dag alene kom, var jeg utrolig nervøs for å gjøre noe feil. Men frykten var forgjeves, for plutselig stod sjefen i døra og spurte meg: «Går det bra? Jeg skal finne en som kan hjelpe deg, jeg!» Jeg fikk god oppfølging de neste dagene, og selv nå, et år etter min første jobbdag, får jeg fortsatt spørsmålet: «Går det bra?». Det er med god grunn at dette er sommerjobben min andre år på rad.

Noe av det som gjør denne jobben bra og meningsfull, er at det er en enmannsjobb, men at jeg samtidig får god kontakt med pasienter. Det er fordi min arbeidsplass er der hvor de friskeste oppholder seg. Det har oppstått mange gode samtaler, med gamle og unge, noe jeg husker tilbake på som det beste med jobben. Selv om jobben som postvert kan virkelig litt ensformig, er dagene aldri like. Nye pasienter kommer inn, noen ganger altfor mange, noen gang få. Noen dager har jeg bare tid til de viktigste arbeidsoppgavene, andre dager har jeg tid til å bake til pasienter og pleiere.

Jeg våkner fra drømmeverdenen. Allerede er det tid for å ta ut middagen av ovnen, og servere den. Mens jeg står her og fyller tallerken på tallerken med god mat, ser jeg på sykepleierne som snakker med pasientene her i oppholdsrommet. Det er imponerende hvordan de viser at de bryr seg, de husker den enkelte, og hjelper så godt de kan. Ja, jeg får virkelig innsikt i hvordan en hverdag som sykepleier er her, på godt og vondt. Noen har kommet med hodet først inn døra, klar til å stupe i seng etter en lang nattevakt, andre suser plystrende inn og ut med bretter fylt av godt tilberedte matvarer. De smiler hver gang de går forbi meg, og har alltid, og da mener jeg alltid, tid til å stoppe for å svare på spørsmål, eller hjelpe med henvendelser jeg har fått av pasienter. Jeg vet at jeg er en avlastning for sykepleierne, at uten meg hadde det vært mer av det praktiske å gjøre for dem. Og det å vite at jeg er en hjelp som settes pris på (noe jeg også har fått høre), er meningsfullt nok for meg.

I det jeg vasker bordene, hører jeg en pasient som «uff»-er seg i oppholdsrommet. «Går det bra?» spør jeg, «Jeg skal finne en som kan hjelpe deg, jeg!»

Vennlig hilsen

Carina Schmidt

Dette er eit av bidraga til konkurransen vår Årets sommarjobb 2012. Les nokre av dei andre her:

• Barselavdelingen på Kvinneklinikken
• Ambulansearbeider, Helse Fonna
• Kjøkkenet, Stavanger universitetsjukehus
• Laboratoriet, Førde sentralsjukehus
• Nevrokirurgisk avdeling, Haukeland universitetssjukehus
• Obduksjonstekniker, Stavanger universitetssjukehus
• Sekretær, Akuttmottaket, Stavanger universitetssjukehus