Kategoriarkiv for Gjestebloggar

Sjekklister for tryggleik

Arvid Steinar Haugen”Sjukehuset sin hovudregel: Ikkje påføre pasientane skade.” Sitatet har eg fritt omsett frå Florence Nightingale.

Av Arvid Steinar Haugen, forskar på trygg kirurgi og fagsjef ved Haukeland universitetssjukehus, Helse Bergen

Eg likar godt det sitatet. For meg betyr det at vi skal førebygge når det er mogleg. Sjekklister kan innebere at vi snappar opp feil som glepp.

Dagleg skjer det om lag 69 pasientskadar berre på Vestlandet. Helse Vest meiner at halvparten av desse kunne vore unngått. Målet er å halvere dette talet innan fem år. Pasienttryggleikskampanjen ”I trygge hender” har som mål å betre tryggleiken i helsesektoren. Det er starta fleire prosjekt på felt kor det er særskilt viktig å betre kvaliteten og pasienttryggleiken. Trygg kirurgi er eit av satsingsområda i kampanjen.

Verdas helseorganisasjon, WHO, lanserte i 2008 ei sjekkliste som skal gjere at alle involverte kontrollerer arbeidet dei gjer før, under og etter operasjonar. I Helse Bergen tok vi i bruk sjekklistene i 2009.

Innanfor kirurgi skal sjekklistene skje på denne måten:

  • Før anestesi: Ein skal sjekke pasienten sin identitet, prosedyrar og kva slags side ein skal operere på.  Anestesiutstyret skal vere klarert og risikofaktorar avklarte.
  • Timeout – før kniven blir sett inn skal heile teamet samlast. Teamet blir presentert og risikofaktorar skal gjennomgåast. Alle gruppene har eigne punkt som aktivt blir formidla i gjennomgangen.
  • Avslutning – når operasjonen er ferdig, skal alle gå gjennom kva som er gjort og sjekke at instrument og utstyr er gjort greie for. Viktige beskjedar for vidare behandling skal formidlast i teamet før overføring til postoperativ eining.

Dette er ein standardisering av prosedyrane slik at ingen skal gløyme noko viktig i prosessen. Sjekklista skal brukast ved alle typar planlagt og øyeblikkeleg hjelp-kirurgi.

Som det første regionale helseføretaket beslutta Helse Vest i 2008 å innføre sjekklista ved alle sjukehus i føretaket. I ”Trygg Kirurgi reddar liv” – prosjektet leia i frå Helse Førde ved kirurgen Barthold Vonen, blei sjekklista innført i 2009-2010 i Helse Vest. I Helse Bergen har vi arbeidd med sjekklista for Trygg Kirurgi sidan 2009, og vi har gjort mange studium på dette. No ser vi på om sjekklista påverkar dødelegheita og komplikasjonar i Bergen og Førde. Dette har ikkje vore undersøkt tidligare i Noreg, men internasjonale studium syner at sjekklista kan redusere både dødelegheit og komplikasjonar. Vi ser og på om det å systematisere og standardisere ved hjelp av ei sjekkliste kan påverke tidsbruken. Resultata våre håper vi å få publisert i år.

Vi har positive erfaringar med sjekklister. Vi ser blant anna at operasjonspersonalet kjenner seg inkludert og har ein større kjensle av å vere ein del av eit team. Samtidig er det viktig at ein ikkje innfører slike lister utan å erkjenne at det gjer noko med kulturen. Alle må forstå kvifor vi bruker sjekklister og kva det inneber. Innføring av sjekklister kan endre måten vi jobbar på og ein må ikkje ta bort gode prosedyrar når en innfører noko nytt.

Kvinneklinikken har vore pilot for Trygg Kirurgi i den nasjonale pasienttryggleikskampanjen og innførte sjekklista i 2011. Erfaringane derfrå er gode. Ved å gjere enkle grep kring tre ulike inngrep, med samtaler om og revisjon av prosedyrar – fokus på postoperative infeksjonar, og innføring av sjekklista for Trygg Kirurgi, greidde dei å redusere talet på  infeksjonar med opptil 70 prosent. Dei brukar i dag sjekklista på ein aktiv og god måte.

Ein kan ikkje bare ha ei sjekkliste og tru at ein reduserer pasientskader. Blir dette berre ein oppramsing, forsvinn poenget. Sjekklistene i kirurgien kjem fordi det er eit behov for å betre kvaliteten og pasienttryggleiken innanfor kirurgi. Vi treng ein tydeleg aksept i miljøet om kvifor vi skal ha sjekklister og korleis vi skal bruke dei. Det er berre når operasjonsmiljøet sjølv støttar dette fullt ut, at vi kan implementere dei inn i alle sjukehusa på ein trygg og god måte.

Halvparten av pasientskadane kjem frå kirurgien. Halvparten av desse kan førebyggast. Pasientane kan sjølve legge et press på legane og sjukepleiarane om sjekklistene. Dei kan og velje sjukehus som brukar sjekklistar. Kven vil velje å fly med eit flyselskap som ikkje tar tryggleik på alvor?

Eg er glad for at eg har ein jobb som gir meining. For meg er ingenting viktigare enn førebygging. I helsesektoren har vi eit spesielt ansvar for nettopp dette. Vi skal førebygge når det er mogleg.

Helsing Arvid Steinar Haugen

Ta vare på kvarandre på jobb!

Leif_Johnsen_Blogg_210x300Det er ein tankevekkar at vi som verneombod høyrer så lite om mobbing og trakassering. Vi veit det skjer, men kvifor er det så få som fortel om det?

Av Leif Johnsen, konsernhovudverneombod i Helse Vest

Mobbing og trakassering på arbeidsplassane er noko vi snakkar lite om. Likevel veit vi at det skjer. Alle større arbeidsmiljøundersøkingar viser at mobbing og trakassering er eit betydelig problem i arbeidslivet, òg her hos oss. Kvar einaste dag er det nokon som kvir seg for å gå på jobb.

I fjor haust fekk alle verneomboda i helseføretaka boka ”Når veven raknar” av forfattar Jon Sjøtveit. Boka handlar om solidaritet, mobbing, samhald og maktmisbruk. Forfattaren skreiv boka for alle som vil bry seg og som kjenner eit ansvar for det som skjer. Dette er eit ledd i å styrke kompetansen hos verneomboda. Mobbing og trakassering har vore eit prioritert område for oss.

Hovudverneomboda i helseføretaka fekk Den norske arbeidsmiljøprisen for 2012 under Arbeidsmiljøkongressen i Bergen i oktober (link til tidligere nyhetssak i tekst, oktober 2012), blant anna for å ha lagt vekt på å utvikle kompetanse. Eit prioritert område for verneomboda i Helse Vest har vore å auke kompetansen om mobbing og trakassering.

Auka kompetanse er bra, men det handlar vel så mykje om korleis kvar og ein av oss opptrer i det daglege. Det kjem sjeldan opp mobbesaker til verneomboda i helseføretaka, og temaet er noko vi snakkar lite om. For nokon er det tabu, ei kjensle om skam som dei vel å tie om. Tar vi for lett på dette, og kan vi gjere noko med det? Eg meiner ja, i begge tilfella.

Når få slike saker blir rapporterte, fortel det meg at mange lir i det stille. Mange arbeidsplassar er nok flinke til å handtere mellommenneskelege konfliktar, men eg er rimeleg sikker på at mykje blir oversett. Eg har vore verneombod på heiltid i snart 11 år. Felles for dei få sakene som kjem til oss, er at dei har gått føre seg lenge.

Dei som blir mobba kan kjenne at saka deira ikkje blir tatt alvorleg. Mange kan ha ei kjensle av nederlag og trur at dei står aleine. Det som er viktig i disse sakene, er at kvar og ein av oss gjer noko med det vi ser – der og da. Vi har alle eit ansvar om å seie i frå om noko som ikkje er greitt. Når vi ikkje stopper krenkande handlingar, godtar vi at andre har det ugreitt, og i verste fall lir.

Mobbing på arbeidsplassane kan dreie seg om sosial kontroll, ulike hersketeknikkar, at folk blir oversett, utfrosne eller ikkje får oppgåver dei er kvalifiserte til å gjere. Medarbeidarundersøkingar viser og at medarbeidarar i midlertidige stillingar vegrar seg for å gi beskjed, av redsel for å miste jobben.

Helse Vest har gode system for å handtera mobbing. Alle helseføretaka har gode prosedyrar for konflikthandtering på papiret. Men dokument er ikkje nok. Vi greier ikkje å fange opp alle sakene, og medarbeidarane må bli flinkare til å gi beskjed. På den måten står alle saman om å skape ein trygg arbeidskultur i helseføretaka. Verneomboda har eit spesielt ansvar for å ufarleggjere temaet. Vi må snakke om dette på personalmøter og i alle samanhengar vi kan. Mobbing og trakassering må aldri vere tabu. Ingen er tent med at det blir skyvd under teppet. I staden bør både leiarar, tillitsvalde og verneombod gå føre som gode eksemplar.

Berre slik kan vi få til målet, som i mitt hovud er sjølvsagt: Ingen skal utsettast for krenkande handlingar på våre arbeidsplassar!

På vei mot et tobakksfritt samfunn – et viktig grep for folkehelsen

Anne Lise Ryel 210x300Helseministeren har selv utropt seg til «folkehelseminister». Med forslaget til endringer i tobakksskadeloven følger han opp ord med handling. Det finnes ikke noe område som gir større uttelling på folkehelsen enn å forebygge og redusere bruken av tobakk.

Av Anne Lise Ryel, generalsekretær i Kreftforeningen

Tobakksskadeloven er hovedverktøyet vi har for å regulere tobakksbruk. Og den foreslåtte endringen i formålsbestemmelsen er å regne som et paradigmeskifte for tobakksforebyggende arbeid i Norge. Fra kun å ha som formål å begrense helseskadene som tobakksbruk medfører, har loven nå, når den vedtas, som formål å oppnå et tobakksfritt samfunn. Det er et viktig skritt i riktig retning.

Kreftforeningen har lenge kjempet for en generell bestemmelse som sikrer barns vern mot passiv røyking. Barn er spesielt utsatt for helseskader ved passiv røyking, dessuten har de liten mulighet til å beskytte seg selv slik voksne kan. Passiv røyking øker risikoen for krybbedød, luftveisinfeksjoner, ørebetennelse, astma, mer alvorlige astmaanfall, samt kreft senere i livet. Regjeringen foreslår en generell bestemmelse som gir barn rett til beskyttelse mot passiv røyking, og som pålegger alle som har ansvar for barn å påse at de ikke utsettes for passiv røyking. Jeg er stolt av den bestemmelsen. Den plasserer Norge i front på en veldig positiv måte.

Å hindre at barn og unge begynner å røyke eller bruke snus, er noe av det viktigste vi kan gjøre for folkehelsen. Flere foreslåtte lovbestemmelser skal begrense unges tilgang til tobakksvarer. De som selger tobakk til mindreårige, skal kunne miste retten til å selge tobakk. Elever skal sikres tobakksfri skoletid, og det skal være forbudt å bruke snus og røyk på skolenes og barnehagenes uteområder. Dette er nødvendige og viktige tiltak.

Hvis vi skal nå målet om et tobakksfritt samfunn i vår levetid, er det ikke tilstrekkelig å forebygge at barn og unge begynner med tobakk. Vi må hjelpe flere til å stumpe røyken og kutte snusen. Lovforslaget vil også bidra til å redusere dagens tobakksbruk, blant annet fordi flere arenaer skal bli røykfrie. Regjeringen foreslår for eksempel røykfrie inngangspartier for helseinstitusjoner og offentlige virksomheter. Det er forståelig at røykere som nettopp har gjennomlevd noe traumatisk eller fått et alvorlig budskap, tyr til en røyk straks de er ute av sykehuset. Samtidig opplever svært mange det som både provoserende og som et paradoks at man må brøyte seg vei gjennom tette røykskyer i inngangsdøra til en helseinstitusjon. Vi er glade for at helseministeren har valgt røykfriheten!

Et nytt år er nettopp startet, med nye muligheter, og med utsikt til bedre helse.

Hilsen Anne Lise Ryel

Besøk gjerne Kreftforeningens blogg

Nærsynt mediebilde – et demokratisk problem

Lars VorlandLegeforeningens leder fortsetter å bruke eksempler fra sykehus hun kan ta trikken til for å beskrive IKT-situasjonen i norske sykehus. Det er et alvorlig problem for debatten om spesialisthelsetjenesten at fjellene nordover og vestover synes å skygge for alt utsyn fra meningsbærere i Oslofjordbotn, skriver administrerende direktør i Helse Nord RHF, Lars Vorland i denne ukens blogg.

Av Lars H. Vorland, Helse Nord

Igjen bruker media at røntgenbilder fraktes med drosje og at informasjon sendes med faks som bilde på at IKT-situasjonen i norsk helsetjeneste er på steinaldernivå. Situasjonen i Oslosykehusene er overhodet ikke representativ for situasjonen på Vestlandet, i Midt-Norge og hos oss i nord. Informasjon med kommunehelsetjenesten utveksles, røntgenbilder sendes elektronisk, og hos oss har sykehusene felles datasystemer på de aller fleste områder og enda bedre skal det bli.

I front
De neste fire årene skal vi i Helse Nord investere nærmere én milliard kroner i utvikling av en helt ny elektronisk pasientjournal som vil bringe oss i front i Europa på dette feltet. Dette finansierer vi over egne budsjetter ved å ha en sunn økonomisk drift fordi våre medarbeidere gjør en kjempejobb hver dag året rundt.  I arbeidet med å skape den nye journalen vil flere hundre medarbeidere i helseforetakene være involvert i dette omfattende utviklingsarbeidet. Den nye journalen vil også ha et innhold som gir klinikeren informasjon om behandlingsvalg på en rekke ulike områder. Slik skal vi bidra til at det blir enda mer sikkert at nordlendingen får den beste og lik behandling for like problemer.

Den store og altoverskyggende utfordringen er det lovverk som eksisterer med hensyn til å dele informasjon på tvers av juridiske enheter. Slik det er i dag kan vi ikke ha én pasientjournal for hele Helse Nord. Journalen er knyttet til det helseforetak hvor pasienten er behandlet. Dette spørsmålet er det bare politikerne som kan løse, og det handler ikke om en eneste krone.

Nærsynt blikk
Nok om IKT i denne omgang. En annen utfordring med meningene som kommer fram i norsk offentlighet, og som debatten om spesialisthelsetjenesten er full av, er generelle vurderinger av situasjonen basert på et nærsynt overblikk over situasjonen i Oslo. Det er et betydelig problem med potensielt store konsekvenser for beslutninger om den framtidige utvikling. Sterke meningsbærere fra en rekke samfunnsområder og mange politikere synes å basere sine vurderinger og premisser for framtidige beslutninger på situasjon omkring Oslosykehusene uten å skjele til at resten av norsk spesialisthelsetjeneste i stort går godt.

Skal ikke gi opp
Jeg synes det er bedrøvelig at vi ikke på en bedre måte greier å få fram resultatene av det gode arbeidet de mange tusen som arbeider i spesialisthelsetjenesten i Nord-Norge gjør. Det er en utfordring for den demokratiske debatt at ulike aktører, ut fra veldig forskjellige motiver, bruker en krevende situasjon i Oslo til å svartmale en helsetjeneste som i all hovedsak bedrer folks helse mer enn noen gang. At nasjonale media heller ikke bidrar er ikke til å forundres over når så mange takknemlige intervjuobjekt stiller opp med tabloide og forenklede virkelighetsbilder.

Jeg kan love at vi ikke skal gi opp våre forsøk på å få fram et mer nyansert bilde som reflekterer både problemer og alt det gode arbeid som gjøres.

Lars H. Vorland
Administrerende direktør, Helse Nord RHF

Denne bloggen er tidlegare publisert (2. november 2012) i “Direktørens fredagsbrev” på Helse Nord sin nettstad.

Smått ikke alltid godt

Erik M. HansenTusenvis av små og store it-systemer i helsevesenet truer både personvernet og pasientsikkerheten. Vi må samle pasientinformasjonen og bedre sikkerheten.

Av Erik M. Hansen, administrerende direktør i Helse Vest IKT

Moderne teknologier må brukes bedre i det norske helsevesenet, for å øke pasientsikkerheten og støtte opp om effektiv pasientbehandling.

Rammene ligger først og fremst i lovgivningen. For det første må Stortinget endre Helseregisterloven, slik at pasientinformasjonen kan deles mellom juridiske enheter og dermed lettere følge pasienten, for eksempel fra et sykehus til et sykehjem.

Som pasient må du få en sammenhengende elektronisk journal som gir deg tilgang til hele journalen din. Noe du ikke får i dag.
 
IKT må bidra til god pasientsikkerhet, og dette må selvsagt gjøres på en slik måte at også personvernet ivaretas. Mange tror at personvernet svekkes ved å samle informasjonen mer.  Men vet vi at dagens situasjon med tusenvis av små og store IKT-systemer fordelt på landets sykehus, sykehjem og legekontor gir godt personvern?

Konfidensialiteten ivaretas i beste fall fordi færre har tilgang til informasjonen. Noe som er en svakhet når flere har behov for informasjonen for å gi deg god behandling. I tillegg er de små enhetene kjennetegnet av lav kompetanse og små ressurser til å ivareta sikkerhet. Mer samling av informasjonen gir anledning til mye bedre sikkerhet.

Samlet sett gir dagens situasjon svekket pasientsikkerhet, fordi helsepersonell ikke alltid får den informasjon de trenger for å gi helsehjelp til pasientene. Personvern handler òg om at informasjonen er korrekt og tilgjengelig for den som trenger den.

Etter min vurdering skaper dagens oppstykkede IKT i helsesektoren også et svekket personvern.

En konsekvens av å samle informasjonen mer kan være at det etableres monopoler. Noen ganger er det nødvendig. Vi kan bestille flybilletter til hele verden via Internett fordi alle billettene er samlet i den sentrale databasen Amadeus. Ved å etablere et monopol, har flyindustrien lagt grunnlaget for en effektiv konkurranse.

Tilsvarende gjør Nets (tidligere BBS) at norske banker kan samhandle effektivt elektronisk. Et monopol har gjort det lettere for kundene å bruke banktjenestene, og å skifte bank.

Sykehusreformen fra 2002 samlet spesialisthelsetjenesten i fire regionale helseforetak. Primærhelsetjenesten er fordelt på landets 429 kommuner. De fleste pasienter har over tid kontakt med både primær- og spesialisthelsetjenesten. Men fordi alle de juridiske enhetene har sine egne IKT-systemer, er helsesektorens evne til å sørge for at informasjonen følger pasienten dårlig.

Endringene som nå må til må ta utgangspunkt i pasientforløp på tvers av sykehus og kommuner, helsepersonells behov for lovlig tilgang til relevant medisinsk informasjon, og pasientens behov for å settes i sentrum for informasjonen om egen helse.

Pågående arbeid med nasjonal helseportal (www.helsenorge.no), kjernejournal og eResept er viktige steg på veien mot å sette pasienten i sentrum for informasjon om egen helse. I tillegg må pasientinformasjonen i mye større grad samles innenfor og på tvers av primær- og spesialisthelsetjenesten.

Samler vi pasientinformasjonen mer og bruker moderne teknologier for samhandling, frigjøres ressurser og effektiviteten øker, men ikke minst styrker vi pasientsikkerheten og gir pasienten mer innflytelse.

Erik M. Hansen, administrerende direktør i Helse Vest IKT

Bloggen var også publisert som ein kronikk i Dagens Næringsliv Papir tirsdag 6. november 2012

Tenkjer du raskt eller langt?

Solfrid RaknesLivsviktige val skjer i helsevesenet. Vi har mulegheit til å ta raske, intuitive val. Og vi kan gjere val utifrå lange, krevjande tankerekkjer. Førebygging av psykiske helsevanskar hjå barn og unge vil få høgare prioritet ved grundig og langsiktig tenking.

Av Solfrid Raknes, spesialist i klinisk psykologi og innovasjonsprisvinnar Helse Vest 2012

Psykologen Daniel Kahneman har fått Nobelprisen (i økonomi!) for sitt arbeid med forståing av korleis menneske gjer val. To hovudvegar i valsituasjonar viser seg:  Ein rask veg, der vala skjer utifrå kjensler, intuisjon, instinkt, automatikk, vanar og tommelfingerreglar. Og ein meir krevjande veg som går treigare, der det rasjonelle og djupt tenkte har sin plass.

Kahneman seier at om lag 80 % av vala vi tek både på jobb og i privaten, er raske val. Slik kan vi navigere i ei komplisert verd der inntrykka er mange og tid ein knapp ressurs. Lange, krønglete tankerekkjer i ein kvar situasjon ville truleg vore uuthaldeleg, farleg og i mange tilfelle heilt handlingslammande.

I Helse Vest gjer vi støtt prioritering av arbeidsoppgåver. Til dømes i behandlinga av ei kreftsjuk kvinne som har barn: Prioriterer vi då samtalar med barna hennar for å hjelpe dei til å forstå det vonde og vanskelege? Valet kan skje på basis av om barna blir sett på avdelinga, korleis dei ser ut til å ha det, rutinar, regelverk, forventningar, kva barna triggar i oss og kor trygge vi er på barnesamtalar i slike situasjonar. Alternativt kan valet skje utifrå kor sannsynleg det er at ein barnesamtale i denne situasjonen kan ha førebyggjande effekt.

Psykiske lidingar rammar litt over 40 % av menneske i løpet av livet. Kahneman seier vi ikkje er så flinke til å ta omsyn til kor utbreidd problem er. Kor ofte problemet blir nemnt, kor synleg det er og om eg vurderer det som ein fare for meg og mine, er forhold det er lettare å bli påverka av. Eit blødande sår hjå barn som blir frakta til sjukehus med blålys vil utifrå den raske tankemåten få høgare prioritet enn eit barn med ei usynleg angstliding. Uavhengig av kva som vil koste mest i liding og kroner på lengre sikt om barnet ikkje får hjelp.

Prioriteringar i Helse Vest skjer av kloke menneske som både har evne til å gjere raske val der det er naudsynt, og til å tenkje i meir krevjande, lange banar. Psykiske helsevanskar er av vår tids største utfordringar, både om vi tel kroner, måler liding eller tel kor mange som er ramma. Tiltak som kan nå ut til mange, er effektive og der helsegevinsten per krone er stor, bør bli prioritert. Eg har håp om at førebygging av psykiske helsevanskar blir høgare prioritert i Helse Vest framover. Realisten i meg minner om at optimistiske tankar om framtid er av dei systematiske feilvurderingane som er vanlege når ein tenkjer raskt.

Å vere eller ikkje vere

Bloggemblem Martin Kurz

Sjukehusa er avhengige av di reaksjonsevne for å redde liv etter hjerneslag. Ved minste mistanke -  ring 113!

Av Seksjonsoverlege Martin Kurz ved Stavanger universitetssjukehus

I Noreg reddar vi mange liv etter hjerneslag, men vi kan redde så mange fleire. Alt avhenger av at den slagramma kjem raskt nok til behandling. Med 5500 dødsfall kvart år er hjerneslag den tredje vanlegaste dødsårsaka her til lands. I tillegg blir mange overlevande invalidiserte.

Den kritiske faktoren er tida som går frå ein person får slag til den medisinske behandlinga blir sett i gang. Sjølv nokre få minutt kan utgjere stor skilnad for pasienten si framtidige funksjonsevne.

I fjor uttalde statsminister Jens Stoltenberg at «heile Noreg kan lære av Stavanger». Eg er stolt over at sjukehuset eg jobbar på er blant dei aller beste på å få slagpasientar raskt inn til effektiv behandling med trombolyse (oppløysing av blodpropp ved hjelp av medisinar). Bak resultata ligg ei målretta satsing på å drille heile behandlingskjeda i effektiv handtering.

I sommar følgde Helse Vest opp med ein ny plan for å sikre best mogleg praksis frå slaget er oppdaga til ferdig behandling ved alle sjukehus på Vestlandet.

Eg er oppteken av at hjerneslag ikkje er nokon «gammalmannssjukdom». Hjerneslag kan ramme folk i alle aldrar. Derfor gjer alle lurt i å lære seg huskeregelen F-A-S-T for å kjenne igjen symptoma ved hjerneslag.

Emblem FAST-regeln hjerneslagOg ved minste mistanke:
– Ring 113 med ein gong!

Seksjonsoverlege Martin Kurz ved Stavanger universitetssjukehus.

Med di hjelp kan personen kome raskt til sjukehus for å få riktig behandling.

F – Fjes
– lamming i ansiktet, smiler skjeivt
A – Arm
– lamming i ein arm, kan ikkje halde armen løft
S – Språk
– språkforstyrring, finn ikkje riktig ord
T – Tale
– taleforstyrring, utydeleg tale

Ja, vi gjer feil!

Stener KvinnslandDet er mykje lærdom i feilsteg. Openheit om feila vi gjer er med på å gjere oss enda betre i møtet med pasientane.

Det er aldri behageleg når det vi arbeider med og brenn for, får det kritiske søkelyset på seg og feila vi gjer kjem fram i lyset. Men som sjukehusleiar meiner eg det er riktig å vere open også om dei mindre gode sakene. Skal vi ha tillit blant dei menneska vi er sett til å tene, må vi bidra til at dei får eit realistisk bilde av det som skjer på sjukehuset.

Det betyr at vi også må vere opne om det som ikkje er så bra. Derfor har vi valt å legge ut på våre nettsider dei sakene som vi vidaresender til helsetilsynet, såkalla 3.3-meldingar, saker der vi ikkje har gjort jobben vår godt nok.

Det har vore ein modningsprosess i heile sjukehus-Noreg når det gjeld openheit om desse sakene. Tidlegare var det ikkje mykje stemning for frivillig å gi ut opplysningar i det offentlege rom om dei feila vi har gjort. Vi ville at pasientane våre skulle vere trygge, vi ville at dei skulle få vite kor mykje bra vi gjorde. Det var då sanneleg nok at journalistar jakta på feila våre.

No har det vekse fram ein heilt annan openheitskultur i sjukehus-Noreg. Fleire sjukehus legg ut sine meldingar til helsetilsynet, og med jamne mellomrom blir kvalitetsindikatorar for alle sjukehus lagt fram. Dei siste er ikkje alltid like flatterande for alle.

Eg trur at det å vere så open, eller skal vi heller seie ærleg, gjer pasientane tryggare på oss. Alle som har vore på sjukehus veit at ikkje alt er slik det skal vere alltid. Dersom vi da prøver å berre teikne eit glansbilde, blir vi ikkje truverdige. I det totale bildet finnes det også ein del som ikkje er så vakkert.

Men det viktigaste med å kartlegge dei feila vi gjer, er ikkje å drive sjølvpisking eller jakte på syndebukkar. Det viktigaste er å finne ut kvifor det gikk galt, og så sette i verk tiltak for å unngå at det skjer igjen. Media brukar gjerne uttrykk som «legetabbe» og «menneskeleg svikt», vi vil heller sjå på kva vi kan gjere med systemet for å unngå at det får følgjer når einskildmedarbeidarar gjer feil.

For vi gjer alle feil. Det viktige for meg som leiar på eit sjukehus, er å sørgje for at vi har system som er så gode at dei fangar opp dei menneskelege feila. Kartlegginga av feil viser oss kva vi kan lære og gjere for å bli betre.

Men i vårt arbeid med å lære av feila våre, er det viktig at vi ikkje mister av synet dei gode sidene av sjukehuset. Alle brukarundersøkingar viser at dei aller fleste pasientane våre er godt fornøyde med den behandling og pleie dei får, og i dei aller fleste tilfella gjer vi ikkje feil.

Ja, vi skal vere opne om dei feila vi gjer, men vi må ikkje misse av syne det heile bildet.

3-3-meldingar om uønskte hendingar i Helse Bergen kan du lese om på denne sida

Ha ei fin veke!

Stener Kvinnsland, administrerande direktør, Helse Bergen

Kabalen gjekk opp!

Av Jon Magnussen, professor i helseøkonomi og leiar av Institutt for samfunnsmedisin ved NTNUEtter lange møte og heftige diskusjonar, er alle helseføretak på Vestlandet no samde om fordelinga av 20 milliardar sjukehuskroner.

Av Jon Magnussen, professor i helseøkonomi og leiar av Institutt for samfunnsmedisin ved NTNU.

Då vi tidleg i vinter starta revideringa av inntektsfordeling mellom dei fire helseføretaka på Vestlandet, var ein ”happy end” langt frå gitt. Men vi lukkast. Når revidert modell for inntektsfordeling mellom sjukehusa i Helse Vest denne veka blir sendt ut på høyring, skjer det til samla bifall frå fag- og økonomidirektørar i alle dei fire helseføretaka. Enkelt sagt har vi i fellesskap klart å einast om kva ”rettvis” betyr.

”Tenk på pengehaugen som ei kake”, skreiv økonomidirektør Per Karlsen i denne bloggen tidlegare i vinter. I inntektsmodellen som no ligg klar, blir den klart største delen av 20-millardar-kaka fordelt etter behov mellom dei fire helseføretaka: Jo større befolkning i helseføretaket, desto høgare del av inntektene. På same vis: Jo fleire innbyggjarar med høgt behov for sjukehustenester – for eksempel eldre – desto høgare del av inntektene til helseføretaket.

Inntektsmodellen tek også omsyn til at vilkåra for å drive sjukehus er høgst ulike. Helse Førde og Fonna driv sjukehus på tre stader, for pasientar som også har lengre reise til sjukehus enn folk i Stavanger og Bergen. Helse Bergen og Stavanger driv på den andre sida meir høgt spesialisert og kostnadskrevjande pasientbehandling. På universitetssjukehusa skjer vidare brorparten av forskinga i Helse Vest, også desse utgiftene tek modellen omsyn til.

Ein av våre største utfordringar har vore ambulansar og andre pasientreiser. Her er det vanskeleg å finne objektive kriterium å fordele inntekter etter. Vi er komne eit stykke på veg, men det er framleis mogleg å kome lenger. Høge og raskt aukande kostnadar til pasientreiser er ei utfordring som alle dei regionale helseføretaka i Noreg slit med. Vi meiner samarbeid på tvers av regionar er vegen å gå for å finne fram til betre kriterium.

Modellen som no går ut på høyring er basert på ein kombinasjon av faglege analyser og lokal kunnskap. Har vi så kome fram til ei «rettvis» fordeling? Som alt anna i livet vil også inntektsmodellen ha ei viss usikkerheit ved seg, men han har fått tilslutning frå alle fag- og økonomidirektørar i helseføretaka på Vestlandet. Det er ei styrke – både for modellen og pasientar som med dette har tryggleik for at dei får sin rettvise del av helsetilbodet.

Tankar frå Reuma-Sol

Njål IdsøGi kronisk sjuke behandlinga dei treng, og utlegget vil betale seg ved at pasienten blir ståande i arbeid i staden for å ende på trygd.

Av Njål Idsø, leiar for det regionale brukarutvalet i Helse Vest

Under ei steikande, spansk sol går mitt rehabiliteringsopphald mot slutten. Hit til Reuma-Sol kjem eg tilbake, gong etter gong. For å bli løfta opp til eit fysisk og psykisk nivå som gjer det mogleg å stå i jobb heime i Noreg.

Trass i kronisk sjukdom, er eg heldig som har økonomisk fridom til å oppsøke effektiv rehabilitering. Ikkje alle har det.

Personar med kroniske muskel- og skjelettproblem er dei største brukarane av uførepensjon. Dei fleste ville sjølvsagt arbeidd i staden. Men den som får ei kronisk liding får samtidig ein heilt ny jobb. Ei arbeidsoppgåve dei sjølve har ansvar for å skjøtte i tillegg til alle gjøremåla som også andre menneskje må rekke over: Vedlikehald av eigen kropp.

Med ujamne mellomrom treng vi kronikarar likevel hjelp til å byggje oss opp att fysisk og psykisk. Hjelp som eg no har fått på Reuma-Sol. Målet: Å bli i stand til å halde fram arbeidslivet trass i lidinga, å ikkje gi opp. Undervegs har eg gjort meg nokre tankar om sjukdom, rehabilitering – og vegen utanom uføretrygg.

Føresetnaden for effektiv behandling av kroniske lidingar, er at behandlinga held fram gjennom eit heilt livsløp. Då krevst tilgang til behandlingstilbod når ein treng det. Nålauga må ikkje vere så trongt at ein ikkje kjem gjennom. Ventetidene ikkje vere så lange at ein må ut i sjukemelding i mellomtida. Skjer det, er vegen særs kort frå arbeidsliv til uførepensjon.

Under mine rehabiliteringsopphald i kriseramma Spania blir eg minna på kor utruleg privilegerte vi er som nyt godt av den norske velferdsstaten. Det betyr ikkje at systemet fungerer optimalt. Arbeid heng tett saman med både livskvalitet og samfunnsøkonomi, så korleis gi fleire kronikarar behandlinga dei treng for å halde fram i arbeid?  Samfunnet vårt er slik bygd opp at det er helseføretaka som har ansvar for å gi behandling innanfor økonomiske rammer gitt av helseministeren. Men helseføretaka og helseministeren har samstundes ikkje det økonomiske ansvaret for uføreutbetalingene – kostnadar som hamner på arbeidsministeren sitt bord.

Spørsmålet er kven som har ansvaret for å sjå heilskapen? Ansvaret for å vurdere om dette er riktig bruk av pengar og menneskelege ressursar?

I det eg oppløfta, opptrena og optimistisk tek farvel med Reuma-Sol, er eg overtydd om at meir pengar til rehabilitering for kroniske pasientar på sikt ville spart samfunnet for langt større summar til uførepensjonar.

Helsing Njål Idsø, leiar for det regionale brukarutvalet i Helse Vest.