Om alle møtte…

Hilde ChristiansenSjukehusa på Vestlandet hadde det siste året 82 000 avtalar som pasientane ikkje møtte til. Kva om alle møter eller melder frå i god tid? Kva om vi i sjukehusa organiserer oss betre? Då kan planlegginga bli både enklare og betre og ventetidene kortare.

I Helse Vest er vi i gang med eit grundig arbeid knytt til korleis vi kan korte ventetidene og unngå fristbrot for pasientane i sjukehusa. I løpet av året skal ventetidene vere under 65 dagar i gjennomsnitt og vi skal ikkje ha fristbrot. Når vi no veit at vi har 82 000 avtalar som det ikkje blir møtt til i poliklinikkane våre på eit år og at vi må planlegge om 430 000 gonger, gir det oss eit grunnlag for å sjå kor og korleis vi kan bli betre. For ordens skuld, poliklinikkar er dei avdelingane kor du får time for utgreiing og behandling utan at du blir lagt inn på sjukehuset.

Vi må betre kommunikasjonen mellom sjukehusa og pasientar og pårørande. Informasjonen du får frå oss skal vere god, enkel og forståeleg, enten det dreier seg om kva vi seier eller kva vi skriv. Vi skal sende både brev og SMS i tide, og i ein form kor du lett forstår kva innkallinga og informasjonen elles tyder.

Som pasient skal sjukehusa møte deg på same måte, likt og føreseieleg på heile Vestlandet, uavhengig av kva sjukehus du blir tilvist og får avtale ved. For oss som arbeider i helsetenesta ligg det store moglegheiter i å dele kompetanse, læring og ressursar på tvers i helseregionen vår.

Og så må vi sjå på korleis vi organiserer oss med god planlegging og god leiing. God planlegging betyr at du kan møte det same helsepersonellet ved kontrollar, at du får time ved tilvising og ny time til neste kontakt før du går frå sjukehuset, enten du blir skriven ut etter innlegging eller har vært på poliklinikken. Målet er klart og ikkje så langt frå oss. Du skal få time den første gongen du blir tilvist og godt innanfor fristen fagfolka set for utgreiing og behandling.

Mykje godt arbeid blir gjort allereie i dag, men endrar vi ikkje tilnærminga vår til korleis vi planlegg, får vi ikkje bukt med utfordringane. Ein kan ofte lese kritikk frå fagfolk som meiner ein har for lite tid til pasientbehandlinga. Organiserer vi oss godt kan medarbeidarane våre få eit større handlingsrom og konsentrere seg om deira møte med pasientane.  Målet med å fokusere innsatsen på det som kan nytte er klart: Vi blir endå betre rusta for å vareta pasientane sine behov og dei helsefaglege fristane. God organisering av arbeidet er også nødvendig for at sjukehusa skal kunne møte det venta auka behovet for tenester, utan at vi kan vente ei tilsvarande auking i ressursar.

Om vi samtidig fornyar oss i kommunikasjonen med deg som pasient kan vi, saman, unngå å måtte planlegge på nytt for så mange avtalar.  Får vi dette til, vil ventetidene bli betydeleg reduserte og fristbrota kvitta.

I fall du lurer på omgrepa vi brukar ofte i sjukhusa, slik som ventetider og fristbrot: Dei aller fleste som kjem inn på sjukehusa treng øyeblikkeleg hjelp, landet over er talet her om lag 70 prosent. Desse får sjølvsagt hjelp med ein gong. Ventetider blir då rekna for dei 30 prosenta som blir tilviste frå fastlege eller andre institusjonar. Når det gjeld fristbrot, oppstår dette når du er lova ein time innan ein gitt frist frå sjukehuset og du ikkje kjem til innan fristen.

Vi jobbar raskt med fokusområda for å nå måla for ventetider og fristbrot. Vi legg fram fleire tiltak for styret i Helse Vest før sommaren.

Så kva trur du? Kva meiner du sjukehusa kan gjere for at du skal hugse timen din?

Hilde Christiansen
Personal-  og organisasjonsdirektør

Sjekklister for tryggleik

Arvid Steinar Haugen”Sjukehuset sin hovudregel: Ikkje påføre pasientane skade.” Sitatet har eg fritt omsett frå Florence Nightingale.

Av Arvid Steinar Haugen, forskar på trygg kirurgi og fagsjef ved Haukeland universitetssjukehus, Helse Bergen

Eg likar godt det sitatet. For meg betyr det at vi skal førebygge når det er mogleg. Sjekklister kan innebere at vi snappar opp feil som glepp.

Dagleg skjer det om lag 69 pasientskadar berre på Vestlandet. Helse Vest meiner at halvparten av desse kunne vore unngått. Målet er å halvere dette talet innan fem år. Pasienttryggleikskampanjen ”I trygge hender” har som mål å betre tryggleiken i helsesektoren. Det er starta fleire prosjekt på felt kor det er særskilt viktig å betre kvaliteten og pasienttryggleiken. Trygg kirurgi er eit av satsingsområda i kampanjen.

Verdas helseorganisasjon, WHO, lanserte i 2008 ei sjekkliste som skal gjere at alle involverte kontrollerer arbeidet dei gjer før, under og etter operasjonar. I Helse Bergen tok vi i bruk sjekklistene i 2009.

Innanfor kirurgi skal sjekklistene skje på denne måten:

  • Før anestesi: Ein skal sjekke pasienten sin identitet, prosedyrar og kva slags side ein skal operere på.  Anestesiutstyret skal vere klarert og risikofaktorar avklarte.
  • Timeout – før kniven blir sett inn skal heile teamet samlast. Teamet blir presentert og risikofaktorar skal gjennomgåast. Alle gruppene har eigne punkt som aktivt blir formidla i gjennomgangen.
  • Avslutning – når operasjonen er ferdig, skal alle gå gjennom kva som er gjort og sjekke at instrument og utstyr er gjort greie for. Viktige beskjedar for vidare behandling skal formidlast i teamet før overføring til postoperativ eining.

Dette er ein standardisering av prosedyrane slik at ingen skal gløyme noko viktig i prosessen. Sjekklista skal brukast ved alle typar planlagt og øyeblikkeleg hjelp-kirurgi.

Som det første regionale helseføretaket beslutta Helse Vest i 2008 å innføre sjekklista ved alle sjukehus i føretaket. I ”Trygg Kirurgi reddar liv” – prosjektet leia i frå Helse Førde ved kirurgen Barthold Vonen, blei sjekklista innført i 2009-2010 i Helse Vest. I Helse Bergen har vi arbeidd med sjekklista for Trygg Kirurgi sidan 2009, og vi har gjort mange studium på dette. No ser vi på om sjekklista påverkar dødelegheita og komplikasjonar i Bergen og Førde. Dette har ikkje vore undersøkt tidligare i Noreg, men internasjonale studium syner at sjekklista kan redusere både dødelegheit og komplikasjonar. Vi ser og på om det å systematisere og standardisere ved hjelp av ei sjekkliste kan påverke tidsbruken. Resultata våre håper vi å få publisert i år.

Vi har positive erfaringar med sjekklister. Vi ser blant anna at operasjonspersonalet kjenner seg inkludert og har ein større kjensle av å vere ein del av eit team. Samtidig er det viktig at ein ikkje innfører slike lister utan å erkjenne at det gjer noko med kulturen. Alle må forstå kvifor vi bruker sjekklister og kva det inneber. Innføring av sjekklister kan endre måten vi jobbar på og ein må ikkje ta bort gode prosedyrar når en innfører noko nytt.

Kvinneklinikken har vore pilot for Trygg Kirurgi i den nasjonale pasienttryggleikskampanjen og innførte sjekklista i 2011. Erfaringane derfrå er gode. Ved å gjere enkle grep kring tre ulike inngrep, med samtaler om og revisjon av prosedyrar – fokus på postoperative infeksjonar, og innføring av sjekklista for Trygg Kirurgi, greidde dei å redusere talet på  infeksjonar med opptil 70 prosent. Dei brukar i dag sjekklista på ein aktiv og god måte.

Ein kan ikkje bare ha ei sjekkliste og tru at ein reduserer pasientskader. Blir dette berre ein oppramsing, forsvinn poenget. Sjekklistene i kirurgien kjem fordi det er eit behov for å betre kvaliteten og pasienttryggleiken innanfor kirurgi. Vi treng ein tydeleg aksept i miljøet om kvifor vi skal ha sjekklister og korleis vi skal bruke dei. Det er berre når operasjonsmiljøet sjølv støttar dette fullt ut, at vi kan implementere dei inn i alle sjukehusa på ein trygg og god måte.

Halvparten av pasientskadane kjem frå kirurgien. Halvparten av desse kan førebyggast. Pasientane kan sjølve legge et press på legane og sjukepleiarane om sjekklistene. Dei kan og velje sjukehus som brukar sjekklistar. Kven vil velje å fly med eit flyselskap som ikkje tar tryggleik på alvor?

Eg er glad for at eg har ein jobb som gir meining. For meg er ingenting viktigare enn førebygging. I helsesektoren har vi eit spesielt ansvar for nettopp dette. Vi skal førebygge når det er mogleg.

Helsing Arvid Steinar Haugen

Overskot for framtida

Herlof Nilssen 210x500_til tekstHelse Vest hadde i fjor eit overskot på 565 millionar kroner. Er overskot rett og nødvendig? Kan ikkje pengane gå til behandling av pasientane? Svaret er jo, det gjer dei!

Sidan eg starta i jobben for 10 år sidan, har eg hatt eitt einaste fokus: Å jobbe målretta kvar einaste dag for at pasientane på Vestlandet får best mogleg behandling.  Dei gode medarbeidarane vi har og ein sunn økonomi er avgjerande for dette. I fjor leverte Helse Vest RHF det beste resultatet nokon gong, og vi kan notere oss 565 millionar kroner i pluss. Dette er pengar vi har god bruk for til dei store satsingane som kjem i sjukehusa på Vestlandet.

For å drive ein moderne helseteneste treng vi gode bygg, nytt og moderne medisinteknisk utstyr og gode IT-system som gir pasientane tilgjengelig informasjon når dei kjem til behandling. Om vi skal klare å levere alt dette, må vi ha overskot for å få det til. Overskot er garantien for å gi best mogleg behandling av god kvalitet, i dag, i morgon og i åra framover. Jo betre vi driv, jo meir kan vi investere. Jo større overskot, jo meir kan vi sikre svake område som vi ser treng meir.

Helse Vest er det regionale helseføretaket i landet med størst overskot. Det er fordi vi er stabile, har arbeidd langsiktig, og har god drift med gode system og gode IT-løysingar. Når det er sagt, behandlar vi fleire pasientar enn nokon gong. Dei siste 10 åra har vi hatt ein kraftig auke i pasientbehandlingar – frå 780.000 konsultasjonar i 2002 til 1,2 millionar i 2012, og ventetida har totalt sett gått kraftig ned i denne perioden.

Om nokon trur at desse pengane ligg hos oss i administrasjonen i Helse Vest og ikkje blir brukt fornuftig, veit nok dei fleste at det er feil. Pengane går sjølvsagt rett tilbake til sjukehusa, enten som lån til investeringar eller direkte til styrking av pasientbehandlinga. Overskotet frå 2012 går rett til investering i 2013, og vi bruker dei på dei felta som treng det mest.

Nokre område treng å bli styrkte utover dei midla vi har fått frå staten.  Både på område som rus, rehabilitering, psykiatri og behandling av fedme har vi behov for ytterlegare midlar. Her legg vi i år inn 350 millionar kroner ekstra for å gi eit betre tilbod til desse pasientgruppene. Utan god drift ville vi ikkje kunne gjere dette.

Den store satsinga framover er pasienttryggleik. Målet er å halvere talet på skadar som kunne vore unngått. Det skjer 69 skadar per dag i Helse Vest. Undersøkingar visar at om lag halvparten av desse kan unngåast. Eg har store forventningar til at det arbeidet som no blir sett i gong innanfor området pasientbehandling og pasientkvalitet, skal gi gode resultat og færre pasientskadar.

Ambisiøse helsemål – tidlegare blogginnlegg om pasienttryggleik

God økonomistyring gir ikkje dårlegare pasientbehandling. Det gir berre moglegheiter, og godt grunnlag for framtidig god pasientbehandling!

Vennleg helsing Herlof Nilssen

Trygge sjukehustenester

Anne Grimstvedt KvalvikHelsetenestene skal vere trygge og sikre. Likevel skjer det at pasientar blir skadd i samband med behandlinga. Ei omfattande satsing er sett i gang i Helse Vest for å redusere talet på, og omfanget av, pasientskadar. 

Av Anne Grimstvedt Kvalvik,
leiar for Pasienttryggleikskampanjen i Helse Vest

Pasientskadar kan vere grunna i risiko som er knytt til behandlinga, eller det kan vere fordi det blir gjort feil. Det er vanleg å tenke at om lag halvdelen av desse skadane kan førebyggjast. Her må og skal vi gjera forbetringar.

Med utgangspunkt i ei kartlegging for 2010 blei det vurdert at det dagleg skjer om lag 69 skadar som kunne vore unngått berre på Vestlandet. Målet er å halvere dette talet på unngåelege pasientskadar i løpet av fem år.

Moderne helseinstitusjonar er samansette og komplekse organisasjonar der du som pasient møter mange helsearbeidarar. Helsearbeidarane må vere både kunnskapsrike og aktsame, det må vere gode rutinar og ein god kultur for pasienttryggleik. Særleg merksemd må vi ha på skiftet frå ein behandlingsstad til ein annan.

I 2011 starta den nasjonale pasienttryggleikskampanjen ”I trygge hender”. Kampanjen har som mål å betre tryggleiken i helsesektoren. Gjennom kampanjen er det starta fleire prosjekt på felt kor det er særskilt viktig å betre kvaliteten og pasienttryggleiken. Dei fleste tiltaka blei sett i gong i 2011 og 2012, nokre startar opp i 2013. Her er mykje godt arbeid i gang:

Det er blant anna innført sjekkliste til bruk ved operasjonar, og her er det særleg merksemd på å hindre infeksjonar etter operasjonar.

I tillegg er det blant anna sett i verk tiltak for å:

  • Redusere infeksjonar som kjem i samband med bruk av venekateter.
  • Hindre urinvegsinfeksjonar
  • Redusere utvikling av trykksår
  • Redusere risikoen for at pasientar fell i helseinstitusjonar
  • Sikre at beste behandling blir gitt til pasientar som får hjerneslag
  • Redusere risiko for sjølvmord
  • Førebyggje overdose etter utskriving frå rusinstitusjonar
  • Sikre at pasientar får rett medisin

For å forstå kvifor og korleis uønskte hendingar skjer og korleis vi kan hindre at det same skjer igjen, har alle sjukehusa i regionen likt system for å registrere uønskte hendingar. Vi må tørre å stille spørsmål og vi må lære av alt vi gjer, heile tida. Slik regional systembygging er avgjerande for pasienttryggleiken. Bygging av kompetanse hos medarbeidarane – og hos pasientane sjølve – er blant dei aller viktigaste tiltaka for å sikre den gode behandlinga. Vidare må moderne teknologi og heilskapleg tenking leggje til rette for god praksis. Dette gjeld journalsystem, kurveløysingar, laboratorie- og røntgensystem, reseptløysingar og arbeidsplanleggingssystem.

Undersøking av pasienttryggleikskulturen viser at helsepersonell har stor tiltru til eigen arbeidsplass og at dei ville vore trygge om dei fekk behandling der sjølv. Heldigvis. Arbeidet med pasienttryggleikskulturen er viktig. Leiinga og medarbeidarane må arbeide for og dele kultur for god pasienttryggleik. Berre då vil visjonen om trygge tenester leve vidare. Det vil sikre ikkje berre dei spesifikke tiltaka som blir sett i verk, men alle tenestene som helsevesenet yter.

Anne Grimstvedt Kvalvik,
leiar for Pasienttryggleikskampanjen i Helse Vest

Du kan redde liv!

Ørjan JensenAv Ørjan Jensen
Ambulanseinspektør/paramedic i Helse Bergen og fagkoordinator ambulanse i Regionalt Akuttmedisinsk Kompetansesenter, Helse Vest

«Next to creating a life, the finest thing a man can do is save one”
– Abraham Lincoln

I det daglege virket mitt har eg ofte sett korleis enkel førstehjelp kan redde liv. Her eit eksempel:

Ein sommar for nokre år sidan blei vi kalla ut til ei trafikkulykke der ein motorsykkel hadde køyrt på ein bil i stor fart. Det var om lag 20 minutt å køyre til ulykkesstaden og ut frå meldingane vi fekk på skjermen i ambulansen byrja vi å førebu oss på at dette kunne vere ei ulykke med fatal utgang. Vi fekk melding om at pasienten hadde fått knust andletet, ikkje pusta og at det var mykje blod i munnen. Då vi kom fram blei vi gledeleg overraska. Pasienten låg i sideleie og pusta. Pasienten var rett nok alvorleg skadd, men ein tilfeldig bilist hadde lagt pasienten i sideleie og reinska munnen for blod. Dette hadde han halde fram med heile tida. Innsatsen til denne bilisten redda livet til ein ung person.

Kva skjedde på ulykkesstaden?
Når ein pasient blir medvitslaus av ulike årsaker, kan det føre til at muskulaturar som held tunga oppe blir slapp og at tunga sig ned i svelget og hindrar fri straum av luft opp og ned til lungene. Ved eit enkelt handgrep som å bøye hovudet bakover, blir tunga dratt opp og luftvegane blir opna slik at luft kan strøyme fritt til og frå lungene. Dette enkle grepet kan vere det einaste som skal til for at du reddar eit liv.

Av og til kan det hende at pasienten ikkje byrjar å puste, sjølv om ein har etablert frie luftvegar. Årsaka til dette kan vere at luftvegane er hindra av blod, oppkast eller slim. Då er det viktig å reinske munnen ved å få ut så mykje som mogleg med dine eigne fingrar. Den beste måten å få dette til på er å snu hovudet til pasienten varsamt til sida og så reinske munn og svelg.

Den tilfeldige bilisten som kom til staden i eksempelet vårt, gjorde det einaste rette. Neste gong kan det vere du som reddar liv!

Kva kan du sjølv gjere dersom du er den første som kjem fram til ei ulykke?
Sørg for at du eller andre ringjer medisinsk nødhjelp 113 (Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral, AMK). Ver roleg og svar så godt du kan på dei spørsmåla du blir stilt, for dette gir god informasjon til ambulansepersonalet som er på veg. I telefonen vil du òg få råd frå medisinsk nødhjelp om korleis du kan hjelpe til.

Spørsmål frå Medisinsk nødhjelp 113 kan vere:

  • Kor er du?
  • Kva har skjedd?
  • Kva for eit nummer ringjer du frå?
  • Kva er namnet ditt?
  • Kva heiter pasienten?
  • Når er pasienten født?
  • Er pasienten vaken?
  • Pustar pasienten?
  • Kva er problemet?

Kompresjonar: 30. Innblåsingar: 2
Kva er det rette talet på kor mange gonger du skal blåse og kor mange gonger du skal ha brystkompresjon? Dette har endra seg gjennom åra, men det vi anbefaler i dag, er at tilhøvet mellom kompresjonar og innblåsingar er 30:2. Å få til munn til munn-metoden kan vere vanskeleg og det er ein fordel at du trener på dette. Men sjølv utan trening, er det betre at du forsøker, enn ikkje å gjere noko.

Får du ikkje til å bruke mun til munn-metoden, kan det vere tilstrekkeleg berre å gjere brystkompresjonar, helst kontinuerleg. Dette har best effekt på pasientar når eit hjarteproblem er årsaka til hjertestansen. Pasientar som har drukna, treng tilførsel av oksygen og dette kan du berre tilføre med innblåsingar. Born som blir livlause har nesten alltid behov for tilførsel av oksygen. Start derfor med fem innblåsingar og deretter brystkompresjonar.

Av og til kan det hende at du kjem over ei ulykke og dette kan vere svært dramatisk. Utover å gi førstehjelp er det viktig å gjere følgjande:

  • Sikre skadestaden (sett opp varseltrekant i god avstand, eller fjern element for å hindre at nye ulykker skjer)
  • Varsle medisinsk nødhjelp 113 eller Brann 110 eller Politi 112
  • Ta leiinga! Det vil seie at du sørgjer for at nokon sikrar, ringjer og gir førstehjelp
  • Legg medvitslause i sideleie og stans pågåande blødingar

Med enkel førstehjelp kan du bidra til å redde eit menneske frå døden.

Helsing Ørjan

Ta vare på kvarandre på jobb!

Leif_Johnsen_Blogg_210x300Det er ein tankevekkar at vi som verneombod høyrer så lite om mobbing og trakassering. Vi veit det skjer, men kvifor er det så få som fortel om det?

Av Leif Johnsen, konsernhovudverneombod i Helse Vest

Mobbing og trakassering på arbeidsplassane er noko vi snakkar lite om. Likevel veit vi at det skjer. Alle større arbeidsmiljøundersøkingar viser at mobbing og trakassering er eit betydelig problem i arbeidslivet, òg her hos oss. Kvar einaste dag er det nokon som kvir seg for å gå på jobb.

I fjor haust fekk alle verneomboda i helseføretaka boka ”Når veven raknar” av forfattar Jon Sjøtveit. Boka handlar om solidaritet, mobbing, samhald og maktmisbruk. Forfattaren skreiv boka for alle som vil bry seg og som kjenner eit ansvar for det som skjer. Dette er eit ledd i å styrke kompetansen hos verneomboda. Mobbing og trakassering har vore eit prioritert område for oss.

Hovudverneomboda i helseføretaka fekk Den norske arbeidsmiljøprisen for 2012 under Arbeidsmiljøkongressen i Bergen i oktober (link til tidligere nyhetssak i tekst, oktober 2012), blant anna for å ha lagt vekt på å utvikle kompetanse. Eit prioritert område for verneomboda i Helse Vest har vore å auke kompetansen om mobbing og trakassering.

Auka kompetanse er bra, men det handlar vel så mykje om korleis kvar og ein av oss opptrer i det daglege. Det kjem sjeldan opp mobbesaker til verneomboda i helseføretaka, og temaet er noko vi snakkar lite om. For nokon er det tabu, ei kjensle om skam som dei vel å tie om. Tar vi for lett på dette, og kan vi gjere noko med det? Eg meiner ja, i begge tilfella.

Når få slike saker blir rapporterte, fortel det meg at mange lir i det stille. Mange arbeidsplassar er nok flinke til å handtere mellommenneskelege konfliktar, men eg er rimeleg sikker på at mykje blir oversett. Eg har vore verneombod på heiltid i snart 11 år. Felles for dei få sakene som kjem til oss, er at dei har gått føre seg lenge.

Dei som blir mobba kan kjenne at saka deira ikkje blir tatt alvorleg. Mange kan ha ei kjensle av nederlag og trur at dei står aleine. Det som er viktig i disse sakene, er at kvar og ein av oss gjer noko med det vi ser – der og da. Vi har alle eit ansvar om å seie i frå om noko som ikkje er greitt. Når vi ikkje stopper krenkande handlingar, godtar vi at andre har det ugreitt, og i verste fall lir.

Mobbing på arbeidsplassane kan dreie seg om sosial kontroll, ulike hersketeknikkar, at folk blir oversett, utfrosne eller ikkje får oppgåver dei er kvalifiserte til å gjere. Medarbeidarundersøkingar viser og at medarbeidarar i midlertidige stillingar vegrar seg for å gi beskjed, av redsel for å miste jobben.

Helse Vest har gode system for å handtera mobbing. Alle helseføretaka har gode prosedyrar for konflikthandtering på papiret. Men dokument er ikkje nok. Vi greier ikkje å fange opp alle sakene, og medarbeidarane må bli flinkare til å gi beskjed. På den måten står alle saman om å skape ein trygg arbeidskultur i helseføretaka. Verneomboda har eit spesielt ansvar for å ufarleggjere temaet. Vi må snakke om dette på personalmøter og i alle samanhengar vi kan. Mobbing og trakassering må aldri vere tabu. Ingen er tent med at det blir skyvd under teppet. I staden bør både leiarar, tillitsvalde og verneombod gå føre som gode eksemplar.

Berre slik kan vi få til målet, som i mitt hovud er sjølvsagt: Ingen skal utsettast for krenkande handlingar på våre arbeidsplassar!

Er sjukmelding svaret?

Hilde ChristiansenDei fleste av oss opplever ei krise ein eller annan gong i livet. Då treng vi gode kollegaer og ein trygg arbeidsplass som kan bidra i den situasjonen vi er i.

Av Hilde Christiansen, Personal- og organisasjonsdirektør Helse Vest RHF

Eg trur nemlig ikkje sjukemelding alltid er svaret. Nokre gonger er svaret at det beste er å jobbe litt, om det blir lagt til rette for det. Både for ein sjølv og verksemda. Nokre gonger er det ikkje så mykje som skal til, kanskje få bytte nokre vakter eller få permisjon for å løyse praktiske ting som skal til.

For ei tid sida gjekk arbeidsminister Anniken Huitfeldt ut i media og oppmoda til debatt:

Når ein møter veggen, er då den beste løysinga å gå frå maksimalt engasjement ned til null, ellers kan det ofte vere betre å meistre noko jobb, om det så berre er litt?

Dette utspelet ønskjer vi velkommen, det er bra å få ein open debatt og dialog om dette temaet, ikkje berre i media, men på kvar enkelt arbeidsplass, mellom kollegaer. Ein god diskusjon og debatt om dette emnet før nokon står i det, kan også vere ei god førebuing på kva vi sjølve vil gjere om dette treff oss. Vi bør alle reflektere over utsegna til statsråden og vi bør alle heller inspirere med dei hyggelege orda som betyr noko, «Håper eg ser deg i morgon» eller «Håper du er her litt», enn å distansere oss eller oppmode til sjukemelding.

Mens dei fleste årsakene til legemeldt sjukefråvær flater ut eller går ned, er det framleis ei årsak som aukar i omfang. Statistikk viser at ei viktig årsak til ein del av sjukefråværet er lettare psykiske lidingar. Ifølgje tal frå NAV, har det legemeldte sjukefråværet på grunn av lettare psykiske lidingar auka med 145 prosent frå 2000 til 2011. Lettare psykiske lidingar er så mangt.

Som kollegaer og verksemder kan vi gi støtte til å meistre livssituasjonar som er vanskelege. Ofte kan trygge og føreseielege kollegaer utgjere forskjellen til å meistre sjølv dei vanskelegaste krisane ein kan oppleva. Det er ikkje reint ofte ein finn at det nettopp var gode kollegaer som gjorde at ein kom seg gjennom krisa, sjølvsagt også med støtte frå sine næraste.

Helse Vest har hatt ein god dialog med NAV på Vestlandet om det ikkje er på tide at vi vågar å setta nokre situasjonar på dagsorden og stille dei vanskelege spørsmåla.  Vi er einige alle som ein, både NAV, tillitsvalde og vernetenesta, at det er akkurat det vi må våge å gjere. Kva om vi stiller oss spørsmål om samlivsbrot er ein sjukdom? Vi er einige i at det er ei krise og påkjenning. Er sjukemelding eit rett tiltak når krisa ved samlivsbrot er på sitt vanskelegaste, eller er svaret at det er nettopp då ein god arbeidsplass kan bidra til å meistre situasjonen?  Kan det vere betre å få bytta nokre vakter, nytta nokre dagar permisjon når praktiske ting skal løysast? Kva er rett innsats?

Eg er opptatt av at vi tar dette temaet på alvor og at vi skaper ein dialog oss kollegaer imellom om kva haldningar vi har til å meistre, støtte og motivere om vi opplever ein vanskelege periode, som for eksempel samlivsbrot, og korleis vi ønskjer å ha det.

I denne samanhengen er det også viktig å skape verdighet rundt det fråværet som i utgangspunktet ikkje er sjukdom, i dei tilfella kor det verkeleg finst betre og meir fleksible løysingar. Ei løysing er bruk av dei etablerte, gode permisjonsordningane vi har.  Leiarskap og medarbeidarskap er viktige element her, vi har alle eit ansvar for å bidra. Det er ikkje verdig å skape behov for sjukemelding heller, om vi ikkje er 100 prosent.  Vi kan ta vare på kollegaer som møter kriser i livet på ein god måte med å vere imøtekomne og fleksible.

Kanskje kan god støtte på jobben i enkelte tilfelle erstatte ei sjukmelding? Kva trur du? Korleis kan du og eg vere med å snu trenden?

Hilde Christiansen
Personal- og organisasjonsdirektør Helse Vest RHF